Jeg har vært sammen med en kvinne i snart et år nå, og jeg har aldri vært gjerrig verken på penger til henne eller på gaver til barnebarnet hennes. Men den dagen jeg ba om noen boller med hjem, innså jeg med ett hvor jeg egentlig stod.
Kelnere satte varsomt fra seg en plastboks foran oss. Der lå nesten hele stykke sjokoladekake urørt igjen. Ingrid, kjæresten min, dro boksen til seg med et fornøyd uttrykk. Vi satt på en koselig kafé i sentrum av Oslo, rolig musikk i bakgrunnen, mens det inni meg sakte, men sikkert vokste frem en sur klump.
Vi har jo vært sammen såpass lenge. Jeg har rundet 58, hun er 54 begge med et liv bak oss, forliste ekteskap, voksne barn, og selvfølgelig barnebarn. Jeg har to en gutt og en jente. Ingrid har ett; yndlingen Oliver, seks år, «den store gleden i livet» som jeg kanskje bare har møtt to ganger i farten, men sannelig vet jeg mer om ham enn om mitt egen helsetilstand.
Ingrid puttet boksen i veska og sendte meg smilet som gjorde at jeg falt pladask den gangen vi møttes første gang.
Oliver er så glad i alt som er sjokolade, sa hun. Og jeg er mett, så det er bedre å ta det med hjem. Mat skal jo ikke kastes, vet du.
Jeg nikket, vinket på kelneren og betalte hele regningen, så klart både kaken, min kaffe og hennes salat. Det var aldri snakk om penger. Men det var noe med dette mønsteret, denne vanen hun hadde fått de siste seks månedene. Jeg hadde liksom bare børstet det bort «slik er bestemødre». Når muligheten bød seg, hadde alltid Ingrid med seg matrester hjem alltid til barnebarnet, og som regel for min regning.
Første gang jeg virkelig merket det, var for tre måneder siden vi skulle på kino, se storfilmen alle snakket om. Jeg kjøpte billetter, vi var i kiosken og Ingrid bestilte den største boksen med karamellpopkorn og en stor brus.
Jeg ble litt overrasket. Hun har aldri vært svak for søtsaker og holder god orden på kostholdet ellers. Tenkte det var litt ekstra fredagshygge. Vi satt oss, lyset slukket. Jeg stakk hånden ned i popkornet, tok en neve og begynte å spise. Ingrid holdt boksen i fanget med et lokk hun hadde spurt om, men spiste ikke en eneste bit selv.
Hvorfor spiser du ikke? hvisket jeg. Den er jo god.
Jeg vil heller ta med til Oliver, svarte hun lavt. Han sover hos meg i natt, og dette synes han er så stas. Foreldrene kjøper nemlig aldri popkorn på kino.
Jeg satte nesten popkornet i halsen. Så jeg hadde kjøpt en gigantboks, ikke til oss, men til Oliver uten at det var sagt et ord om det. Hun tok det som en selvfølge. Hele filmen brente popkornes boksen mot fanget. Etterpå kjørte jeg henne hjem, hun forsvant inn med popkornet, strålende. Jeg satt igjen og følte meg som et slags bud og attpåtil hadde jeg betalt for sendingen.
Det stod ikke på pengene Ingrid har god jobb, fine klær, egen bil, mangler ingenting.
Men forrige lørdag fikk jeg virkelig smaken på hvordan det hele egentlig var. Ingrid inviterte på søndagsmiddag, hun skulle bake sine berømte boller noe jeg hadde hørt mye om. Jeg ville ikke komme tomhendt, så jeg kjøpte med meg ei skikkelig vinflaske, friske bær og litt røket ørret. Det duftet himmelsk av bakverk i hele leiligheten hennes.
På kjøkkenet stod det en stor bolle under et kjøkkenhåndkle, og der, under det, var det et fjell av gyllenbrune, blanke boller. Vi satte oss til bords. Hun serverte meg te og la fem boller på et fat.
Spis mens de er ferske, Espen, smilte hun vennlig.
De var utrolig gode. Jeg spiste tre med kjøtt, to med kål, helt mett og fornøyd. Vi lo og skravlet, vinflasken korket vi opp, og jeg kjente på den gode roen av hjemmekos.
Bollene dine er helt fantastiske, Ingrid, sa jeg og lenet meg tilbake. Mina og Christoffer, barnebarna mine, kommer snart etter. Kunne jeg fått med et par til dem? De får jo nesten bare kjøpeboller hjemme, datteren min baker ikke.
Og her skjedde plutselig noe uventet.
Ingrid endret blikk på et sekund. Hun sa ikke nei, men smilet ble borte, øynene kalde.
Espen jeg skulle gjerne gitt deg, men jeg kan ikke gi bort så mye. Oliver kommer til meg i kveld, så det meste er lagd til ham.
Hun åpnet bollen, og jeg sverger der var minst tretti boller. Hun klirret litt, og så fikk jeg en liten brødpose med tre stykker to med kål, én med kjøtt.
Her, sa hun og rakte meg den lille posen. Da får de en smak. Men Oliver kommer ikke til å ha nok til kvelds ellers.
Jeg kjente det kokte inni meg. I den store bollen var det mer enn nok. Jeg hadde akkurat kommet med vin, bær og ørret. Aldri vært gjerrig mot henne. Og så var det plutselig for stort å la barnebarna mine få to ekstra boller?
Ingrid, det er jo mange igjen. Oliver klarer vel ikke spise alt alene? Bare gi mine barn hver sin, sa jeg forsiktig.
Hun trakk sammen leppene, dekket bollen igjen med et håndkle, og sa bestemt:
Nei, Espen. Jeg har handlet akkurat, og dette skal Oliver ha, jeg kan ikke dele ut alt. Du har fått, du har spist. Resten er til barnebarnet mitt.
Hun kalte det «dele ut» som om jeg var en tigger, ikke kjæresten som hadde pyntet bordet hennes nettopp.
Hvorfor var plutselig Oliver mye viktigere enn meg og mine? Jeg kjørte hjem en halvtime senere og på setet lå den lille brødposen. Lukta som først var hjemmekoselig, stakk nå i nesa. Det føltes ikke lenger varmt, det føltes kynisk. Jeg forsøkte å forstå henne, men tankene ble bare tyngre.
For meg har det alltid vært naturlig i et voksent forhold at partneren kommer først. Barn og barnebarn er viktige, men i sentrum står vi to. Men for Ingrid er det motsatt. Oliver er alt. Jeg blir bare ham som betaler for kaféturer, kino og «noe med hjem».
Når jeg betaler for kake til barnebarnet hennes, er det bare naturlig «vi er jo nesten familie». Men når jeg ber om noen boller til mine egne barnebarn, så er det «nei, jeg kan ikke bare gi bort». Alt går én vei. Hennes barnebarn får det beste, mine får smuler bokstavelig talt. Hun la engang ikke merke til hvor trist og smålig det så ut: tre boller i en liten pose, mens fjellet med boller skjermes unna.
Da jeg kom hjem, var barnebarna mine alt på plass. Datteren min pakket ut varer.
Pappa, det lukter nybakte boller!
Jeg trakk opp den lille posen og skammet meg nesten.
Ingrid ville at dere skulle smake, sa jeg og unngikk blikket til datteren min. Bare forsyn dere.
Bollene forsvant på et blunk. Selvfølgelig de var gode.
Har du flere, bestefar? spurte Mina.
Nei, lille venn. Det var alt, sa jeg og gikk ut på verandaen for å ta en røyk.
Jeg stod der, kjente den kalde luften og så ut over Oslos kveldslys. Tankene surret. Hvorfor holder jeg egentlig på med dette? Hvorfor fortsetter jeg å bruke penger på en som helst insisterer på fellesskap når det gjelder lommeboken min og hennes barnebarn men plutselig blir alt eget og «hellig» når det gjelder mat hun selv har laget?
Det handler ikke om maten, jeg kan kjøpe hva jeg vil, bestille hjem fra restaurant i løpet av minutter. Det handler om holdningen. Hun skjønte ikke engang at jeg ble såret. Hun ringte senere på kvelden glad og pratsom: «Oliver er her, koste seg, har spist seg mett og ser på barne-TV». Jeg svarte knapt. Hadde lyst til å si: «Mine ville også ha mer, men det var ikke mer å få». Men jeg lot være.
Har du opplevd slike dobbeltstandarder? Der alt det beste forbeholdes dem, men av deg forventes det at du alltid skal stille opp? Burde jeg snakke med henne om dette, eller er det kanskje bare en typisk form for «bestemors oppofrelse», og det er jeg som begynner å bli en sutrer?
