Jeg heter Eivind. Jeg har jobbet med hittegods og bagasjeutlevering på Oslo Sentralstasjon i tjue år. Her er det alltid støy, forvirring, folk som haster forbi, anrop over høyttalerne og den særegne lukten av dieselolje blandet med nystekte boller.
Men jeg ser de “Forankrede.” Det er de som aldri går på noe tog. De sitter på trebenkene med tre-fire svære bagger, trekker dem etter seg inn på do og til Narvesen. De drar med seg alt de eier, for de er hjemløse, mellom to liv, eller har mistet noe de ikke kan få tilbake. De får ikke jobb ingen kommer på intervju med en sovepose under armen. De får ikke leie leilighet du kan ikke etterlate alt du eier i et åpent rom. Oppbevaringsboksene koster et par hundrelapper dagen, men det føles som én million.
Forrige vinter begynte en ung mann, Magnus, å henge rundt i hallen. Han var nybarbert og hadde på seg en fin skjorte, men med to digre kofferter og en fjellsekk så han ut som han var fanget i sitt eget liv. Han ble sittende ved disken min, dag etter dag, blikket låst fast et sted mellom gulvet og avgangstavla. “Jeg har jobbintervju klokka to,” sa han skjelvende en tirsdag. “I Alnabru. Men jeg kan ikke… ta med alt dette.” Han skulte ned på bagasjen. “Hvis jeg går fra den, forsvinner alt. Hvis jeg drar med den, ser alle at jeg er på gata.”
Jeg kastet et blikk mot rommet bak meg hittegodslageret, der ensomme paraplyer og frakkene ingen savner sover på rekke. “Gi meg baggene,” sa jeg. “Hva?” “Jeg merker dem av som ‘Funnet Avventer Eier.’ Du har 24 timer. Gå på intervjuet. Kom tilbake før vaktbyttet mitt.”
Han stirret på meg som om jeg hadde gitt ham et nytt hjerte. Han skjøv bagene over disken. Ryggen hans rettet seg opp, minst ti centimeter høyere uten alt han bar. Så løp han ut. Kom tilbake klokka fem, smilende som en sol. “Fikk ny innkalling,” sa han stille.
Jeg begynte å gjøre det for flere. Lagde et tyst system hvis jeg så noen vaske seg ved vasken, alltid med bagasjen limt til beinet, nikket jeg lydløst. “Nøkkelord: merk det,” hvisket jeg. Jeg hadde en egen loggbok: “Forankringsprotokollen.” Jeg tok ikke vare på tapte eiendeler. Jeg passet på byrdene deres, så de slapp å bære dem en stund.
Tre måneder senere fant sjefen min, herr Holm, seks kofferter som ikke skulle være der. “Eivind, du driver gratis lager,” glefset han. “Vi kan ikke ha sånt. Det er et ansvar.” “Det er ikke lager,” sa jeg. “Det er tiltak mot arbeidsledighet. Den røde baggen? Hun er på intervju på Egon nå. Den blå? Han tar eksamen, oppe på voksenopplæringen.”
Jeg hentet frem loggboka mi. “Magnus var tilbake forrige uke. Han skulle ikke lagre lenger. Han kjøpte seg billett han har fått bolig. Tok toget til Ski for å besøke moren.”
Holm lot blikket gli over baggene, så la han håndflaten flat i luften og pekte mot et gammelt kjellerrom. Etterpå hang han opp et nytt skilt: “Karriereskap Gratis for jobbsøkere. Spør Eivind.”
Nå samarbeider vi med Fattighuset. Har du intervju, får du myntbrikke til oppbevaring. Jeg er 62. Jeg tagger bagger, men har lært at ingen kan ta nye steg med hele livet på ryggen. Noen ganger er det største du kan gi noen ikke penger, men et trygt sted å legge fra seg altså de kan reise seg, puste ut og gå ut i dagen med rak rygg.
