26. februar 2024
Jeg sitter her og skriver med blandede følelser etter å ha vært vitne til noe helt spesielt på Dovrefjell Nasjonalpark. I dag var dagen hvor en eldre elefantku, som fikk navnet Ingrid av oss, for første gang på nesten åtti år la seg ned i gresset og kunne hvile helt utstrakt. Hele historien hennes har beveget meg dypt.
Tenk at Ingrid ble tatt fra familien sin som en liten kalv i Afrika og brakt til Norge. Hele livet hennes har dreid seg om å underholde og bære på turister gjennom frossent vinterlandskap på ulike dyreparker rundt om i Norge. I alle disse årene har hun vært i ufrivillig fangenskap, og hun har sjelden eller aldri fått lov til å hvile slik elefanter gjør i det fri. Alltid på beina, alltid i arbeid.
I januar klarte organisasjonen “Redd Elefanten” endelig å arrangere en redningsoperasjon for å få henne ut fra dyreparken i Rogaland, og hit til reservatet. For første gang i sitt lange liv kunne hun kjenne lukten av frisk fjelluft og mykt, norsk mose under føttene. Ingrid var i dårlig forfatning da hun kom hit mager, uten tenner, og huden hennes var tørr og oppsprukket. Men hun var endelig trygg.
Vi som jobber her har sett det før: Elefanter som aldri har opplevd omsorg i sitt liv, og som vegrer seg for helt enkle ting, som å legge seg ned. De er utrygge, ser seg over skulderen hele tiden, og stoler knapt på noen. Ingrid var også slik redd og forvirret, men samtidig utslitt av å stå og bære mennesker dag inn og dag ut i åtti år.
Det rørte meg dypt da vi så henne, etter hennes første natt her, la seg forsiktig ned og synke inn i dyp søvn. Hun sov så tungt at vi måtte hjelpe henne opp igjen morgenen etter. Vi holder tett oppsyn med henne dagen lang, og veterinærene våre passer nøye på at hun har det bra i sitt nye hjem.
Det er en lang vei igjen for Ingrid både fysisk og mentalt. Men hver dag ser jeg små forandringer. Hun får skikkelig norsk høy og grønnsaker nå, hun får være med på rolige turer langs stiene i parken, og nyter varme gjørmebad som lindrer sårene på huden hennes.
Jeg kjenner på en dyp ydmykhet over å få være en del av denne reisen. For første gang kan Ingrid endelig leve et liv i frihet, uten arbeid og tvang. Hun har funnet roen her, og jeg ser frem til å følge henne videre mot et lykkeligere liv slik alle dyr i bunn og grunn fortjener.
