Tilgi meg, sønnen min.
Dette er en historie om en familie som folk gjerne ville kalt “vanskelig stilt.” En mor oppdrar sønnen sin alene, uten far, etter å ha skilt seg før gutten rakk å fylle ett år. Nå er sønnen 14, hun er 34 og jobber som regnskapsfører på et lite kontor i Drammen.
Det siste året har vært som en evig vinter uten ende. Inntil femte klasse gikk det bra med sønnen, men så begynte firerne å dukke opp, senere treere. Hun ønsket bare én ting: at Mats skulle fullføre ungdomsskolen og lære seg et eller annet yrke.
Det var stadige møter på skolen. Kontaktlæreren hennes holdt ikke igjen, hun fikk høre det foran lærerkollegiet. Alle hadde noe å si om Mats; han var urolig i timene, han fulgte ikke med, han gadd ikke leksene. Knust og nervøs kom moren hjem, med følelsen av endelig å ha mistet grepet på livet. Hennes formaninger og klaging hørte sønnen på i taushet, med et blikk som hadde blitt tungt og lukket. På leksene brydde han seg ikke, han hjalp heller ikke hjemme.
Denne kvelden igjen var rommet hans rotete, selv om hun hadde knurret strengt før jobb om at han måtte rydde. Hun satte vannkokeren på, og med slitne bevegelser begynte hun å rydde i stua. Da hun tørket støv, fikk hun øye på det som ikke var der krystallvasen. Den eneste virkelige verdien i leiligheten, en gave fra venninnene til en gammel bursdag. Hun stivnet. Hadde han tatt den? Solgt den?
Tankene tvang seg på, en verre enn den andre. Nylig hadde hun sett Mats med noen gutter hun ikke kjente. “Hvem er det?” hadde hun spurt. “Det angår ikke deg,” hadde han mumlet, blikket likegyldig. “En dårlig gjeng,” slo det henne. Gud hjelpe, hva om han har begynt å røyke, eller verre? Uten noen plan styrtet hun ut og løp ned trappene, ut i den mørklagte gården hvor bare noen få folk hastet forbi.
Langsomt vendte hun tilbake. “Det er min skyld, alt sammen!” tenkte hun, tungsinnet. “Hjemme trives han jo ikke. Jeg vekker ham med rop, jeg kjefter hele kvelden. For en mor han har fått!” Hun gråt lenge, og da tårene stilnet, ryddet hun omhyggelig videre, hun orket ikke å sitte stille.
Bak kjøleskapet stakk det ut noe grått en sammenkrøllet avis. Da hun dro den fram, hørte hun det knase i glass. Hun pakket opp og fant skår av den knuste krystallvasen.
“Han knuste den Det var det som skjedde,” slo det henne plutselig, og hun begynte å gråte igjen, men denne gangen av lettelse. Han hadde ikke tatt den, bare gjemt beviset. Nå turte han sikkert ikke komme hjem. Og så en annen tanke: han er ikke dum, han er redd. Hun så for seg hvordan hun selv ville reagert hvis hun hadde oppdaget den knuste vasen, og kjente sinne stige opp, før hun slapp det og begynte på middagen. Duken ble lagt, tallerkener stilt opp, alt var pent.
Rundt midnatt var sønnen omsider hjemme. Han ble stående i døråpningen, taus. Moren løp mot ham: “Mats, hvor har du vært? Jeg har vært så urolig. Er du kald?” Hun tok de kalde hendene hans mellom sine, varmet dem, kysset ham på kinnet: “Skynd deg og vask hendene, jeg har lagd yndlingsmaten din.” Uforstående gikk han ut på badet.
Han satte seg til bords, alt var ryddig og rent. “Vær så god, godgutten min,” hørte han morens stemme, mildere enn han husket det noen gang hadde vært. Han satt bare der, rørte ikke maten.
Hvorfor spiser du ikke?
Han løftet på hodet. Stemmen skalv da han sa:
Jeg knuste vasen.
Jeg vet det, Mats, svarte hun mykt. Det går bra. Alt knuser en eller annen gang.
Brått lente han seg over bordet og begynte å gråte. Hun satte seg ved siden av, la armen rundt ham og grein stille sammen med ham. Da han hadde stilnet, sa hun:
“Tilgi meg, Mats. Jeg skriker, jeg kjefter. Det er vanskelig for meg, og jeg vet du ser at du ikke har de samme klærne som de andre. Jeg er så sliten, henter arbeid med hjem – du ser det jo. Unnskyld, jeg skal aldri såre deg igjen.”
De spiste i stillhet, og senere la de seg uten å snakke. Neste morgen rakk hun ikke å vekke ham han hadde allerede stått opp. Da han gikk ut døra, ropte hun for første gang ikke “Husk nå på deg selv,” men ga ham et kyss på kinnet og hvisket: “Vi sees i kveld, Mats.”
Da hun kom hjem fra jobb senere, var gulvet vasket og sønnen hadde stekt poteter til dem begge.
Fra den dagen unnlot hun å nevne noe om skole eller karakterer. Om det var pinlig for henne å gå på foreldremøter, måtte det være mye verre for han. Da sønnen en dag sa han kom til å ta videregående, viste hun ikke tvil. Hun smugkikket én gang i dagboken hans der var det ikke en eneste toer.
Men den største dagen kom da hun en kveld satt med regningene sine etter middag. Han satte seg ved siden av, sa at han kunne hjelpe henne å regne. Etter en stund lente han hodet mot skulderen hennes. Hun fryser fast. Da han var liten, kunne han sitte slik og sovne i armkroken. Hun forstår at hun har fått sønnen sin tilbake.
