I to måneder svingte jeg en 56 år gammel kvinne rundt på Oslos restauranter. Men da jeg først inviterte henne hjem, skrellet hun plutselig av seg masken.
For fem år siden gikk jeg rolig gjennom en skilsmisse, og ble vant til mitt frie og rolige liv som singel. Men i det siste har det begynt å gnage at det er ganske trist å komme hjem til en tom leilighet alene.
Jeg er altså 56 år, helsen spiller enn så lenge på lag, og jeg har nok krefter til det meste. Derfor opprettet jeg en profil på en datingtjeneste, med mål om å finne en dame for et godt og langt samliv. Og til min store overraskelse møtte jeg allerede de første dagene en oppgående og hyggelig person.
Profilen hennes var enkel og grei:
«Anne Grethe, 56 år, enke, søker en anstendig mann for et seriøst forhold.»
Bildeprofilen viste en jordnær kvinne uten maske, med milde og kloke øyne. Vi begynte umiddelbart å skrive sammen. Jeg la kortene på bordet med én gang: Jeg leter ikke etter endeløs nettprat jeg søker en ekte kvinne å dele hverdag og ferier med. Hun svarte ja, og vi avtalte å møtes til helgen, midt i Oslo sentrum.
Første møte gikk strålende. Vi spaserte lenge i Vika, og været var nesten uvirkelig fint. Hun fortalte engasjert om jobben og barnebarna, mens jeg nikket og lyttet nøye. Jeg likte balansen hennes rolig, ikke snakkesalig i det uendelige. Etterpå inviterte jeg henne på kafé, som jeg selvfølgelig betalte for jeg er av den gamle sorten og mener at inviterer man, så står man for regningen.
Dermed var vi inne i den klassiske «sjokolade-blomster»-perioden. Sjokoladen og blomstene kjøpte jeg, men vi nøt begge tiden sammen. Hver fredag og lørdag fylte vi opp med kulturopplevelser. Jeg er ikke gjerrig, men hadde man telt kronene eller rettere sagt, hvor mange tusenlapper i norske kroner som gikk med i løpet av de to månedene hadde jeg nok blitt litt svimmel.
Vi var på teater, og hver gang dro vi derfra til restaurant. Det ble rutine: utstillinger på Nasjonalmuseet, klassiske konserter, søndagsturer i Nordmarka med god lunsj på en laftekro alt var drømmeaktig og hyggelig.
Jeg prøvde å være en ekte gentleman, og tenkte at vi kom nærmere hverandre, gradvis. Hun smilte med hodet på skakke, tok meg under armen i Bogstadveien og sa med en latter:
Øyvind, det er så berikende å være sammen med deg. Du er virkelig en galant kar.
Jo da, det var selvsagt godt å høre.
Men det lå rare signaler i kulissene
I ettertid ser jeg at det hele var merkelig. Hun inviterte meg for eksempel aldri hjem ikke engang over en kopp kaffe. Det kom alltid en unnskyldning: «Å, jeg har det litt rotete», eller «Barnebarnet overnatter», eller rett og slett «Jeg er så sliten etter jobb, la oss heller dra på kafé.» Først trodde jeg hun var sjenert, og tenkte at, tja, kanskje hun ikke er vant til menn i huset. Jeg presset ikke, ventet bare på riktig tidspunkt.
Det andre var hvordan alder plutselig ble en snakkebrems. Når det gjaldt utflukter, reising og restauranter, var hun ung og opplagt. Hun kunne foreslå badeland i Drammen eller roadtrip til Fredrikstad. Men i det jeg forsiktig prøvde å være litt mer nær, glapp masken. Hun gikk rett inn i sur gammelmostermodus.
En gang på siste rad i Colosseum kino la jeg så vidt hånden på kneet hennes. Ikke mer, bare la den der. Hun skjøv den bestemt og pent vekk:
Øyvind, folk ser på oss.
Grethe, det er mørkt her. Ingen rundt oss.
Det får være det samme. Vi er ikke ungdomsskoleelever.
Jeg slo det hen som strengt og gammeldags; kanskje hun var en anstendig, ærbar kvinne med grenser? Men uroen krøp seg inn. Vi er ikke seksten, vi er over femti, og hvor lenge skal vi leke jomfruer og riddere, tenkte jeg.
Hun elsket å snakke i detalj om sykdommer. På denne alderen har mange vondt i ryggen, høyt blodtrykk, og så videre. Men for henne var det en parade. Hun kunne bruke hele måltidet på å fortelle om stiv rygg, og hvilke kolesterolmedisiner som var best.
Jeg hørte etter, nikket og tilbød å kjøre henne til Volvat. Men straks jeg nevnte at jeg svømte to ganger i uka for å holde meg i form, slo hun ut med hendene:
Skal du ta livet av hjertet ditt, da? Du sliter bare ut motoren. Du bør lese gode bøker på sofaen i stedet for å plaske rundt i klorvann.
Men jeg hadde ikke tenkt å begrave livet mitt på sofaen. Jeg ville fortsatt leve.
Drømmen tar en ny retning skamforedrag på mystisk hjemmebesøk
I går kveld tenkte jeg: Nå er det nok. To måneder er god tid til å finne ut om vi passer sammen.
Vi spiste middag på en georgisk restaurant, koste oss med khinkali og åpnet en dyr flaske vin. Stemningen var oppløftet, hun lo høyt og fortalte artige historier om kollegaer. Jeg følte, dette er en helt vanlig norsk kvinne det er på tide med et ærlig samtale.
Etter middag satt vi oss i min bil. Ute regnet det lett, det var lunt og musikken lav i bakgrunnen. Jeg tok forsiktig hånden hennes, og denne gangen lot hun den være.
Grethe, har du lyst til å bli med hjem til meg? Vi kan ta en kopp te, høre litt musikk.
Hun stivnet umiddelbart, og ansiktet hennes ble kaldt.
Øyvind, hva insinuerer du egentlig?
Jeg insinuerer ikke, jeg sier det rett ut. Du tiltrekker meg. Jeg er fri, du er fri. Vi har møttes i to måneder. Det er ikke urimelig å ønske mer nærhet.
Hun svarte med en lang preken om alder, skam og «åndelig vennskap». Jeg satt målløs mens hun sa:
Forstår du virkelig hvor absurd dette er? Det er for de unge og for de som skal lage barn. Hvorfor skulle vi drive med sånt? Bare tenk på hvor groteske vi må se ut uten klær. Jeg har folder, du har mage. Æsj! Nå handler alt om åndelig fellesskap, praktisk støtte og solid vennskap. Du tenker bare på det primitive.
Jeg satt der og trodde ikke mine egne ører. Var jeg plutselig et urent dyr, bare fordi jeg ønsket fysisk nærhet til en kvinne etter åtte uker?
Grethe, høre nå… Hvilken mage da? Jeg trener, jeg er i grei form. Og du har flott figur! Hvorfor begrave seg levende på grunn av alder? Livet slutter ikke ved 56.
Det er helt normalt, sa hun kort. Skikkelige kvinner på min alder steller barnebarn og dyrker tomater. Jeg ville aldri kunne vise meg for barna mine med en sånn affære.
Da klarte jeg ikke mer, og lot frustrasjonen slippe ut:
Så du ville aldri ha en mann du ville bare ha selskap og lunsjer? I to måneder har du spist for min regning, kjørt rundt i min bil og gått på forestillinger. Uten skam men så fort jeg har lyst til nærhet, så er det plutselig ekkelt.
Hun ble helt rød, ikke av skam, men av sinne.
Mener du jeg skal kaste meg over deg, bare fordi du har spandert middager?
Nå dytter du ord i munnen min, svarte jeg relativt rolig. For meg hører det med at kjærlighet utvikles. Du har bare søkt en bekvem venn med lommebok og bil.
Hun raste ut av bilen, smalt igjen døra og marsjerte stivt inn mot blokkoppgangen. Jeg sto igjen og så etter henne mest sint på meg selv.
Jeg elsker dype samtaler, litteratur og historie. Men jeg er en levende mann, med helt naturlige drifter, og gidder ikke fornekte det fordi en eller annen norsk kvinne har støpt betongmurer mellom kropp og alder.
Jeg slettet nummeret hennes og fjernet profilen min fra Finn Venner. Jeg trenger tid til å fordøye dette sirkuset.
Nå har jeg konkludert: På første date skal jeg spørre direkte om synet på intimitet. Får jeg en ny preken om «alderdom» og «barnebarn som livets mening», så deler vi regningen og jeg sier takk og farvel.
Hva mener dere, er jeg urimelig eller er det virkelig grovt å ønske nærhet av en ordentlig kvinne i en alder av femtiseks? Og hvorfor i all verden melder slike kvinner seg på datingside hvis de mener tiden for kjærlighet er over?
