Dagbok, oktober
Kjøpte du brød?
Han så på meg som om jeg snakket et språk han aldri hadde hørt. Det var ikke uforståelse, egentlig. Bare en pause. Lang, merkelig, som ikke passet inn i livet vårt sammen.
Hvilket brød, sa han til slutt. Ikke spurte. Bare konstaterte.
Vanlig grovbrød. Fra «Bakeriet» på hjørnet, du pleier alltid å handle der.
Han satte handleposen fra seg på gulvet, kikket rundt på kjøkkenet, som om han aldri hadde vært der før.
Jeg gikk ikke innom butikken.
Jeg nikket, snudde meg mot komfyren. Ikke noe spesielt, sa jeg stille til meg selv. Han var jo sliten, hadde vært borte en uke på konferanse i Trondheim, sovet på hotell, spist mat han ikke kjente, pustet fremmed luft. Selvsagt var han utslitt.
Men han kjøpte alltid brød. I sytten år, hver gang han kom hjem etter en reise, uansett hvor kort, var det første han gjorde å stikke innom «Bakeriet» på hjørnet av Storgata og ta med seg grovbrød. Det var ikke en avtale eller vane, bare en del av å komme hjem for ham.
Jeg rørte i suppa og sa ikke mer.
Han heter Bjørn. Jeg er 58, han er 61. Vi bor i Oslo, i en toroms leilighet i fjerde etasje, som vi kjøpte i 1999 da Ingrid var liten. Ingrid har for lengst flyttet ut, bor i Bergen, ringer hver søndag. Jeg jobber på skolebiblioteket, Bjørn har vært pensjonist i tre år, men tar ekstravakter med å holde forelesninger i byggteknikk på teknisk fagskole. Vi lever stille og rolig, stort sett uten krangler. Det er viktig å forstå. Ingenting skulle tilsi det som begynte etter at han kom hjem.
Vi spiste i stillhet. Han spiste rolig, øynene festet på tallerkenen. Jeg ventet at han skulle se opp og si noe om turen, kollegene, heisen som ikke virket, om hvor han savnet min hjemmelagde fiskesuppe. Han hadde alltid noe å fortelle første middagen etter at han kom hjem.
Hvordan var det i Trondheim? spurte jeg.
Helt greit.
Gikk seminaret bra?
Ja.
Jeg la ned skjeen.
Bjørn, har du det bra?
Han så på meg. De vanlige grå øynene, bare litt slitne.
Helt fint. Bare sliten.
Jeg ryddet av. Han trakk seg tilbake til stua, la seg på sofaen med mobilen, som om alt var i sin skjønneste orden. Bare ikke noe brød. Ingenting av de vanlige samtalene. Og noe annet, noe ordløst som jeg ikke visste navnet på.
Første natten skrev jeg det på kontoen for slitne nerver. Den andre natten også.
På fredag, dag tre hjemme, la jeg merke til det første virkelig merkelige.
Jeg drakk kaffe ved vinduet, så ut i bakgården. Han kom ut fra badet, bort på kjøkkenet, helte seg et glass vann. Så tok han boksen med bygggryn fra hylla, åpnet den, lukta nysgjerrig og satte den tilbake igjen. Jeg sa ingenting. Men Bjørn spiser aldri bygg. Han har siden vi møttes spøkt med at bygg er den kjedeligste maten i verden, et påfunn for folk uten fantasi. Jeg laget ris, havre, hirse, alt mulig annet men ikke bygg.
Nå luktet han på det. Som om han ville prøve.
Fikk du lyst på bygg? spurte jeg forsiktig, prøvde å holde stemmen nøytral.
Nei, svarte han, og gikk ut i stua.
Jeg ble stående og stirre på boksen.
Lørdag ringte Ingrid.
Har pappa kommet hjem? spurte hun straks.
Han kom onsdag.
Hvordan står det til?
Jeg nølte et øyeblikk.
Bare sliten etter turen. Alt er som det skal.
Flott. Mamma, jeg og Geir kommer i oktober, vi har ferie da.
Dere er hjertelig velkomne!
Jeg sa henne ikke noe mer. Hva skulle jeg sagt? At pappa ikke kjøpte brød og luktet på bygg? Det var ingenting. Ingenting å dele.
Men jeg visste at noe var galt. Ikke med fornuften, ikke logisk bare et sted langt inne, under ribbeina, hvor det ikke er plass for ord.
På søndag foreslo jeg å gå en tur. Ofte gikk vi til Frognerparken, ikke alltid, men ofte. Han likte benken ved dammen, kjøpte oss hver sin kopp eplemost hvis kiosken var åpen, klaget på ryggen som alltid ble stiv av lange spaserturer, jeg sa han måtte trene, han fnøs, vi lo. Vår lille, hverdagslige rutine.
Skal vi gå i parken? spurte jeg.
Han løftet blikket fra mobilen.
Hvilken park?
Frognerparken. Det er fint vær i dag.
Han tenkte. Bare det var rart, han pleide alltid si «klart det» eller «skal bare hente jakka». Det var aldri noe å tenke over.
Ja vel, sa han til slutt.
Vi gikk tause. Jeg presset ikke på, bare observerte. Han så seg rundt uten den vanlige søndagsroa, men heller ikke påfallende anspent mer som en turist som prøver å feste et nytt sted til minnet.
Ved inngangen til parken sto en eldre mann med spaniel, en lubben rød en.
Se, Frøya, sa jeg. Slik kalte vi alle tykke spaniels etter nabohunden Frøya til gamle fru Halvorsen for åtte år siden. Vår interne spøk.
Han så på hunden. Ingen reaksjon.
Frøya, gjentok jeg lavt.
Fin hund, sa han, høflig og nøytralt.
Noen meter senere lot jeg som jeg beundret nyper et øyeblikk. Hjertet slo altfor fort til å være en rolig spasertur.
Han husket ikke Frøya. Eller lot som. Men hvorfor skulle han late som?
Ved dammen var kiosken stengt, sikkert for sesongen. Bjørn satte seg på en benk, så ut over vannet.
Det er fint her, sa han.
Vi går jo hit støtt.
Gjør vi?
Jeg snudde meg mot ham.
Bjørn. Vi har gått hit i minst ti år.
Han nikket. Rolig, uten et snev av uro.
Ja, mulig det. Jeg ville bare si at det er fint.
Noe i meg strammet seg og løste seg aldri igjen. Først senere forstod jeg hvorfor. Han sa ikke «jeg husker» eller «selvsagt». Han svarte som om han samtykket i et fremmed faktum.
Den natten lå jeg lenge våken. Det finnes et ord i psykologien, tror jeg, for det å oppleve at noen du står nær, plutselig blir en annen. At det er som om noen har byttet ut personen. Det kan skje etter traumer eller store hendelser. Men her hadde det ikke vært noe slikt, ikke som jeg visste. Konferanse om byggstandarder i Trondheim. En uke på hotell. Det er ikke nok til å bli en annen.
Jeg stod opp i tre-tiden, drakk vann, kikket ut i en tom bakgård hvor lyset på lyktestolpen blinket svakt. Jeg sa til meg selv: Vent litt. Kanskje det er noe han ikke forteller. Kanskje kranglet han med noen, eller ble syk, eller ble overveldet. Sånt skjer. Særlig når man har rundet seksti og begynt å kjenne på livets tyngde på en annen måte.
Jeg la hånden på ryggen hans under dyna, så lett jeg kunne, slik jeg alltid gjorde. Han rørte seg ikke.
Neste morgen ringte jeg min gamle venninne, Marit. Vi har kjent hverandre siden studietiden, hun bor på andre siden av byen og jobber som helsesekretær. Marit er alltid rett på sak, og det setter jeg pris på.
Marit, kan jeg komme en tur?
Hva har skjedd?
Jeg vet ikke. Kanskje ingenting. Jeg trenger bare å snakke litt.
Kom innom ved femtiden. Da er jeg hjemme.
Hos Marit er det alltid lunt og lukter litt nybakt, selv når hun ikke har bakt. Jeg fortalte henne om brødet, byggen, Frøya, “ja, mulig det” ved dammen.
Marit lyttet uten å avbryte. Så sa hun: Kari, det kan være depresjon. Eller starten på noe med hukommelsen. Dere begge er jo ikke unge lenger.
Han er bare 61, protesterte jeg.
Det begynte i den alderen for Bjørn i fyrste også, skjer stadig det. Alder er ikke magisk.
Men han har alltid hatt stålkontroll på folk, datoer, alt. Han har aldri glemt noe som helst.
Alt forandrer seg før eller siden.
Jeg så ned i tekoppen.
Marit, dette er ikke bare glemsomhet. Han ser på meg… Av og til er det som om jeg møter blikket til en fremmed som prøver å være høflig.
Marit tok en bit av kringlen.
Har du sovet ordentlig?
Nei.
Der ser du. Du jager deg selv opp. Han er sliten. La det gå en uke, så har det nok gått over.
Jeg nikket. Kanskje hun hadde rett.
Men på veien hjem tenkte jeg på den lille bevegelsen: hånden hans om byggboksen. Det var så lite, men så fremmed at jeg fremdeles kjente det i kroppen.
Da jeg kom hjem satt han ved kjøkkenbordet med noen papirer. Jeg satte på kjelen, pakket ut matvarene. Han løftet ikke blikket.
Jeg var hos Marit, sa jeg.
Mhm.
Tok med litt kake.
Han så på kringlen.
Hva er i den?
Kål. Din favoritt.
Jeg har aldri likt kål.
Jeg satte posen forsiktig på bordet.
Bjørn.
Ja?
Du har alltid elsket kålkringler. Du har fortalt at moren din bakte dem til deg da du var liten.
Han så på meg blikket like rolig.
Mor bakte med epler.
Stillhet.
Hans mor, Astrid, døde for tolv år siden. Jeg kjente henne. Jeg har sett henne bake kringler, vært på kjøkkenet hennes mange ganger. Det var alltid med kål og egg. Hun var stolt av det.
Bjørn, Astrid bakte alltid med kål, sa jeg lavt. Jeg husker det.
Vel, kanskje det stemmer. Husker ikke helt, svarte han og trakk på skuldrene før han snudde seg mot papirene.
Jeg gikk ut av kjøkkenet, stilte meg ved vinduet og så ned på den travle høstgaten under meg.
Jeg tok opp mobilen og fant frem til Bjørns søster, Gudrun, som bor i Kristiansand. De er ikke så nære lenger, men har kontakt. Jeg ringte.
Hei Kari! sier hun alltid, varmt og høyt. Hvordan går det hos dere?
Hei Gudrun. Husker du hva Astrid pleide å bake?
Et lite opphold.
Ja, det vet du jo. Kålkringler med egg. Hvorfor spør du?
Bare lurte på oppskriften. Takk.
Jeg la på. Kjente beina var som gelé. Merkelig at man kan få så svake ben av noe så dagligdags som kålkringle.
Kanskje noe er galt med minnet hans, tenkte jeg. Kanskje det er det, nevrologi, alder, hva som helst. Han måtte til lege. Vi måtte snakke, ordentlig.
Til middag spurte jeg:
Bjørn, har du hatt vondt i hodet i det siste?
Nei.
Sover du godt?
Sånn passe.
Skulle du tatt en full sjekk hos legen? Bare for sikkerhets skyld?
Han la fra seg gaffelen.
Hvorfor det?
Bare for å sjekke blodtrykket, det har vært lenge siden.
Jeg måler selv, det er fint.
Bjørn, jeg er bare bekymret.
Han stirret på meg. Lenge. Som om han vurderte noe inni seg.
Synes du jeg virker rar?
Jeg er bare bekymret.
Kari, jeg er i orden. Nå lar vi det ligge.
Han var alltid sånn, Bjørn. Avslutter samtalen med én rolig setning, lager en strek. Vanligvis tilfredsstiller det meg.
Men nå gikk jeg inn på badet. Stirret inn i speilet. Ansiktet som så tilbake var eldre, håret kort og grått, rynkene rundt øynene de han pleide kalle “smilelinjer”. Jeg tenkte: Kari, du overanalyserer. Du husker jo ikke selv hvordan han holder gaffelen. Mennesker forandrer seg, særlig etter noe vi ikke vet om.
Jeg gikk og la meg.
Midt på natten våknet jeg av stillhet, ikke lyd. Han var borte fra senga. Kald flekk der han lå.
Jeg gikk ut på kjøkkenet. Bjørn satt ved bordet, skrev i en notatbok for hånd. Det var i seg selv merkelig han skriver aldri for hånd lenger.
Bjørn?
Han så opp, rolig.
Får ikke sove, sa han.
Hva skriver du på?
Noen tanker.
Kan jeg se?
Pause.
Det er privat.
Han holdt blikket mitt. Han hadde aldri sagt at noe var privat før, ikke med den tonen.
Greit, sa jeg og gikk tilbake til sengen.
Hørte ham fortsette å skrive, høre, reise seg, slå av lyset og komme tilbake.
Neste morgen var notatboken vekk.
Jeg lette etter den. Kan ikke forklare hvorfor. Sjekket kjøkkenskuffene, nattbordet. Notatboken var borte.
På vei til jobb i biblioteket kjente jeg roen i duften av papir og bøker. Jeg satte bøker på plass, hjalp unge Emma å finne riktig magasin. Vanlig dag.
Men i lunsjen, bak et skap på pauserommet, satt jeg og lurte: Hvordan vet man egentlig at et menneske har forandret seg, ikke bare med små ting, men helt grunnleggende? Hva skjer den dagen du plutselig ikke kjenner igjen den du elsker?
Det kalles “psykologisk substitusjon”, kom jeg på. Når et nært menneske endrer seg så mye at det føles som om de er byttet ut. Kan skyldes sykdom, kan være livet selv. Når barna har flyttet ut, arbeidslivet snart er bak, og dere blir sittende to sammen og ser fremmede i hverandres øyne.
Men jeg kjente Bjørn. Jeg var sikker.
Han var hjemme da jeg kom, stod alene på kjøkkenet og så ut vinduet.
Hva ser du på, Bjørn?
Bare ser.
Hva ser du etter?
Ingenting spesielt.
Han var aldri typen til å stå og drømme. Han var alltid i aktivitet, småknotet med å skrive lister eller regninger.
Hvordan var dagen din?
Fin, alt som vanlig.
Studentene?
De er som de pleier.
Jeg begynte å lage middag.
Fortell om Trondheim, sa jeg uten å snu meg.
Hva vil du vite?
Alt mulig. Hvor du bodde, hva du opplevde. Du var jo borte en uke.
Pause.
Bodde på hotell. Seminar i konferansesalen på NTNU. Vi fikk se et nytt boligprosjekt. Ikke så mye mer.
Møtte du noen kjente?
Ja.
Hvem?
Pause. Han så vekk.
Et par fra skolen. Folk fra andre byer.
Var Sigbjørn med?
Sigbjørn er instituttleder på fagskolen. Bjørn har kjent ham i tre år, drar på fisketurer med ham. Han pleier alltid å være med på slike seminarer.
Sigbjørn? Nei, han ble ikke med denne gangen.
Men han pleier alltid dra.
Ikke denne gang.
Jeg nikket og lot det ligge.
Men utpå kvelden, etter Bjørn hadde lagt seg, sendte jeg melding til Eirin, kona til Sigbjørn. Ikke så nære, men vi har telefonnummer. Jeg skrev: “Hei Eirin, håper alt er bra. Ville bare høre om Sigbjørn kom vel hjem fra Trondheim?”
Hun svarte etter kort tid: “Hei! Sigbjørn var hjemme hele uka, han var ikke med til Trondheim denne gangen. Hvorfor spør du?”
Jeg svarte at jeg bare hadde blandet, beklaget.
La mobilen under puta. Lå lenge i mørket.
Han vet ikke om Sigbjørn var på seminaret. Eller han lyver. Men hvorfor?
Kanskje de er uvenner. Kanskje noe mer hemmelig. Eller kanskje han ikke har vært i Trondheim i det hele tatt. Kanskje uken forsvant et annet sted.
Nei, det er for mye. Nå dikter jeg.
Men tanken hadde satt seg.
Neste dag: Onsdag. Jeg fant et påskudd sa jeg ville ha nye gardiner til soverommet, foreslo tur til «Tekstilhjørnet» på St. Olavs plass. Vi gikk ofte dit, Bjørn betraktet tekstiler som dørgende kjedelig, men holdt stand, før vi pleide å kjøpe skillingsboller i kaféen ved siden av. Vår lille rutine.
Blir du med i dag?
Hvorfor det?
Fordi de gamle er så slitne.
Han trakk på skuldrene.
Ok.
Vi gikk. Jeg tok meg god tid, spurte ham til råds, han svarte tankefullt. Så sa jeg:
Skal vi ta en bolle etterpå?
Hvor da?
Kaféen rett ved, vi går alltid der.
Han så forundret på meg.
Jeg vet ikke om noen kafé.
Jeg smilte, mildt, som for å normalisere.
Kom, jeg viser deg.
Vi sto snart i den bitte lille bakken foran “Lille Smaken”, som hadde holdt det gående i årtier.
Her. Ser du? sa jeg.
Han så på skiltet.
Åja. Aldri lagt merke til det.
Vi kjøpte skillingsboller. Jeg fulgte nøye med. Han spiste normalt, så på folk, spurte om jeg frøs. Alt så riktig ut. Men ett øyeblikk festet han øynene lenge på det gule skiltet som om han prøvde å minnes noe.
Bjørn, spurte jeg sakte. Husker du oss?
Han snudde blikket, forbauset.
Husker? Du er Kari, min kone.
Jeg vet, men husker du oss det vi har hatt?
Hva er det egentlig, Kari?
Ingenting egentlig, bare du virker så annerledes.
Alle mennesker forandrer seg.
Men du pleide alltid si at folk ikke forandrer seg.
Han var stille. Spiste opp resten av bollen.
Kanskje jeg har endret meg, mumlet han.
Vi dro hjem. Jeg så ut av trikkevinduet og tenkte at frykten for å ikke kjenne igjen sin kjæreste ikke er paranoia det skjer med folk, og det skjuler seg alltid noe bak.
Torsdag morgen, etter at han gikk, satte jeg meg på hans kontor. Liten krok av stua, med pult og bokskap. Jeg ville ikke lete, men jeg åpnet likevel øverste skuffen.
Der lå notatboken.
Jeg tok den ut. De første sidene var blanke. Midt i boka begynte små, prikkefine notater. Ikke Bjørns store, skrå håndskrift, men en nøyaktig, nesten pinlig ren stil. Kaligrafisk.
Jeg leste:
Lister. «Kari. Kone. 58 år. Jobber i bibliotek. Datter Ingrid, Bergen. Kaffe uten sukker. Vil ha nye gardiner. Marit, venninne, jobber på legekontor.» Så: «Kålkringle, visstnok favoritt. Søndager i Frognerparken. Spaniel, navn Frøya, intern spøk.» Deretter: «Astrid, mor. Kål eller eple. Sjekk.»
Jeg mistet pusten.
Noen hadde laget huskelister om vårt liv. For å ikke trå feil.
Jeg lukket boken, la den tilbake. Gikk ut på kjøkkenet, drakk vann. Gikk tilbake i lenestolen, stirret bare tomt.
Hvem er han?
Han har bodd hos meg i én uke. Han ser ut som Bjørn, snakker som Bjørn, kjenner navnet mitt og at jeg foretrekker kaffe uten sukker. Men han noterer seg dette. Lærer oss utenat.
Jeg ringte jobben, sa jeg var syk og ble hjemme. Satt og prøvde å finne forklaringer.
Amnesi. Dissosiativ tilstand. Kanskje skjedde noe i Trondheim (eller et annet sted) han ikke forteller. Kanskje minnet har huller. Kanskje han prøver å skjule eller å løse det selv.
Det forklarer nesten alt.
Bortsett fra skriften. Skriften var ikke hans. Jeg kjente den godt, hadde sett den i små lapper i årevis. Tett, slurvete. Dette var flid, orden, ukjent.
Folk endrer skrift, forsøkte jeg. Etter hjerneslag, for eksempel. Men da ville det blitt synlig på annet vis.
Han kom hjem ved sju. Jeg hadde laget middag, stelt meg. Bare for å ha noe å gjøre.
Du skulle vært på jobb i dag, sa han.
Hadde vondt i hodet. Det er bedre nå.
Han nikket, satte fra seg vesken, vasket hendene. Helt hverdagslig.
Vi spiste.
Bjørn, sa jeg. Fortell meg om oss. Hvordan vi ble kjærester.
Han løftet blikket sakte.
Hvorfor det?
Jeg vil bare høre.
Han satt stille litt.
Vi møttes gjennom felles venner, sa han. På bursdag. Du hadde blå kjole.
Det stemte. Grethe sin bursdagsfest, 23. september 1997, blå kjole.
Vi møttes noen flere ganger, startet å treffes.
Så ingenting mer.
Og så?
Så giftet vi oss, fikk Ingrid, kjøpte leilighet.
Bjørn. Da du fridde til meg hvor dro vi?
Kari
Vær så snill.
Han var stille lenge.
Jeg husker ikke detaljene, sa han til slutt. Det er lenge siden.
Du har alltid sagt du husker alt fra den dagen. Du fortalte det på sølvbryllupet vårt.
Stille.
Bjørn. Hvor fridde du til meg?
Han så på meg, lenge. Ikke irritert, bare oppgitt, kanskje.
Kari, hvorfor er dette viktig nå?
Fordi jeg vil vite hva du husker.
Jeg er sliten. Det er lenge siden. Man må ikke huske alt.
Dette burde du huske.
For meg er det ikke viktig.
Jeg reiste meg, ryddet av før vi var ferdige.
Vi dro til Lågen. En liten elv i Gudbrandsdalen. Vi tok lokaltog og buss, vasset i gjørme, jeg hadde på pensko, han bar meg over et sølete jorde da han fridde. Han elsket å fortelle om det, lo så han nesten gråt. Den mannen som elsket den historien, husket den ikke.
Senere på kvelden sendte jeg Marit lang melding. Om notatboken. Om skriften. Om Lågen.
Hun svarte i ett-tiden: «Kari, du må få en lege til å se på ham. Eller selv. Dette er ikke noe man løser hjemme. Ring meg i morgen.»
Jeg ble liggende i mørket. Han pustet jevnt ved siden av. Jeg stirret i taket.
Tenkte: Noen mennesker forsvinner ikke, men blir borte fra innsiden. Det er enda vanskeligere.
Fredag sto jeg opp for å ta opp alt, rett ut. Si jeg hadde sett notatboken, ringt Gudrun, at jeg visste Sigbjørn ikke var i Trondheim. At jeg trengte sannheten.
Han var allerede på kjøkkenet med teen.
Bjørn, sa jeg.
Ja?
Jeg må snakke med deg.
Han så på meg, lenge og uavvendt.
Jeg vet det, sa han.
Hva vet du?
At du vet noe. Jeg så du var inne på kontoret mitt.
Stillhet. Jeg unnskyldte meg ikke.
Sett deg, sa han.
Vi satte oss. Han holdt koppen med begge hender og så ned.
Det er vanskelig å forklare, sa han rolig.
Prøv.
Det du tenker, er delvis rett. Men ikke helt.
Hva mener du?
Jeg husker ikke alt. Ikke som du tror. Enkeltvis. Store ting.
Lågen, sa jeg.
Han løftet hodet.
Hva med det?
Husker du den dagen?
Noe i ansiktet hans strammet seg.
Nei, sa han.
Husker du Frøya?
Pause.
Nei.
Moren din? Astrid?
Husker ansiktet. Stemmen. Ikke detaljene.
Jeg så på ham.
Bjørn, når begynte dette?
Jeg vet ikke. Gradvis.
Du sa ikke noe.
Jeg visste ikke hvordan.
Du førte lister for å ikke gjøre feil.
Ja.
Skriften din har endret seg.
Langt opphold. Han satte koppen fra seg.
Jeg vet det.
Kan du forklare?
Han svarte ikke. Så ned i bordet. Jeg ventet.
Bjørn, se på meg.
Han løftet blikket så grått, så kjent.
Er du Bjørn? Min Bjørn?
Endelig så jeg et glimt av noe smerte, forvirring, eller noe tredje.
Kari, jeg vet ikke hvordan jeg skal svare på det.
Jeg betraktet ham. Hendene rundt koppen, den lille rynken ved munnviken. Det grå håret ved tinningen.
Er det et ærlig svar?
Det ærligste jeg har.
Regnet trommet mot ruta. Høstregn. Av Oslos mest hverdagslige lyder.
Hva skal jeg gjøre med dette? spurte jeg ingen.
Jeg vet ikke, svarte han. Og det hørtes sant ut.
Jeg helte meg kaffe. Uten sukker. Sto ved vinduet.
Han reiste seg og kom nær.
Kari.
Ja?
Jeg husker stemmen din. Fra alltid. Hvordan du sier ting. Det husker jeg.
Jeg svarte ikke.
Det er ikke nok.
Vet det.
Biler tutet, gata var bløt og mørk.
Jeg trenger tid, sa jeg til slutt.
Greit.
Jeg sier ikke at jeg vet hva som skjer.
Forstår.
Jeg snudde meg. Han så på meg, nølte med noe usagt.
Si én ting, ba jeg.
Hva?
Vil du bo her?
Liten pause. Regnet passerte over ruta.
Ja, svarte han. Jeg vil bo her.
Jeg så på ham. På denne mannen fremmed og nær, som noter detaljene våre, ikke husker Lågen, skriver i ny håndskrift men sitter med koppen akkurat slik Bjørn alltid har gjort.
Da får du gå og kjøpe brød, sa jeg. Grovbrød. Fra «Bakeriet» på hjørnet av Storgata.
Han nikket, tok på seg jakka, gikk mot døra. Stanset.
Kari.
Ja?
Lågen. Kan du fortelle om det senere?
Jeg så lenge på ham.
Vi får se, svarte jeg.
Døren gikk igjen. Jeg sto med kaffekoppen og hørte trinnene hans ned trapperommet. Fjerde etasje, seksten trinn. Jeg har alltid telt.
Seksten.
Han gikk ut i bakgården, hevet kragen for regnet. En vanlig mann på en regnfull dag.
På hjørnet forsvant han ut av syne, mot «Bakeriet».
Jeg holdt koppen og visste ikke hva jeg følte. Bare stillhet etter mye uro, ikke fred, ikke svar bare et rom hvor det går an å stille spørsmål.
Telefonen vibrerte. Marit.
Hvordan går det?
Jeg vet ikke.
Har du snakket med ham?
Ja.
Og?
Jeg så ut. Ingen på hjørnet.
Marit, kunne du levd med en som ikke husker hvem han er?
Stillhet.
Sa han det?
Noe sånt.
Kari, dere må gå til lege. Dette er ikke for kjøkkenpraten.
Jeg vet.
Hva tenker du å gjøre?
Jeg satte koppen på vinduet.
Jeg vet ikke. Han gikk for å kjøpe brød.
Hva slags?
Grovbrød. Fra «Bakeriet».
Marit var stille.
Dette er bekymringsfullt.
Alt er i orden, Marit. Jeg ringer senere.
La på. Tok koppen. Drakk kaffe litt for kald, men likevel god.
Seksten trinn. Alltid telt dem.
Tyve minutter senere smalt ytterdøren i oppgangen. Fottrinn opp trappen. Seksten trinn opp.
Jeg ble stående.
Nøkkel i døra. Døren opp.
Her, sa han fra gangen. Grovbrød. Det siste de hadde.
Jeg snudde meg. Han sto der med brødet i hånda, regnvåt, håret klebet til panna.
Sett det på bordet, sa jeg.
Han gjorde det.
Vi så på hverandre.
Vil du ha te? spurte jeg.
Gjerne.
Jeg satte på vannkokeren. Han hang opp jakka, satte seg ved bordet. Jeg sto med ryggen til og hørte ham sitte, helt stille. Ikke trykkende, bare stille.
Kari, sa han til slutt, lavt. Kan du fortelle meg om Lågen?
Vannkokeren begynte å surre. Først svakt, så høyere.
Jeg sto og tenkte.
Ikke nå, sa jeg til slutt. Kanskje senere.
Greit, svarte han.
Vannkokeren kokte opp.
