Det klarte dere ikke, å oppdra skikkelige barn. Se bare på Magnus…
Først skjønte ikke Ingrid hvorfor moren plutselig hadde begynt å hakke på henne. Det virket som om alt var bra ganske nylig, særlig i barndommen. Hun ble holdt fram som et eksempel for storebroren, fikk ros.
Vi levde helt vanlig ikke rike, men heller ikke i nød. Vi hadde det meste vi trengte, og vi sparte til større kjøp. Vi hadde til og med en bil, riktignok ikke ny, men den gikk. Om det var noe galt, fikset pappa det selv.
Etter videregående reiste broren min, Magnus, til Oslo for å studere. Foreldrene mine brukte mye penger på ham studier, hybel, mat…
Jeg så hvor anstrengt det var for dem. De sparte inn på alt. Og jeg skulle jo også snart begynne å studere, bare to år yngre enn Magnus.
En studine til i Oslo har vi ikke råd til. Det finnes høyskole her også, så søk deg inn i byen.
Så jeg begynte å studere her, og fant meg en deltidsjobb først som bud i helger, så som servitør på det nærmeste kaféen. Jeg studerte på statlig støtte, kjøpte mine egne klær, og av og til handlet jeg mat til familien.
Flink jente, du er god å ha hjemme. Studerer og jobber. Mens Magnus, han rekker ikke å jobbe, det er så høye krav. Han blir sliten.
Jeg blir også sliten, sitter oppe om nettene og skriver oppgaver.
Nei, du blir ikke like sliten. Hjemme er hjemme.
Etter hvert fikk Magnus ferdig utdannelsen, og begynte å lete etter jobb. Hvorfor flytte hjem? I Oslo er det flere muligheter. Men de jobbene han ville ha, fantes ikke. Jobb var det, men kravene hans var for høye. Foreldrene hjalp til videre.
Han må jo få fotfeste der borte, så løser alt seg.
Det løsnet, om man kan si det sånn. Magnus jobbet litt, så giftet han seg plutselig med sjefens datter. Det ble barn, litt tilfeldig.
Sønnen kom til, og Magnus fikk et solid fotfeste. Svigerforeldrene ordnet leilighet, svigerfaren fikk ham forfremmet og la på lønn. Flaks, sa foreldrene og sukket lettet.
Jeg giftet meg også, men ikke like “lukrativt” som broren en vanlig mann, ingen sønn av en sjef. Leiligheten spinket og sparte vi til selv, dog i hjembyen.
Så fikk vi en datter, og deretter tvillingsønner. Vi ventet nummer to, men fikk både nummer to og tre. Det var tøft, men vi klagde ikke. Barna vokste og gikk på skolen.
Foreldrene mine skulle feire 35 års ekteskap. 25 år og 30 år hoppet de over det hadde aldri vært penger nok. Nå tok de seg råd.
Magnus kom fra Oslo med sønnen, kona kunne ikke, men hun sendte en gave. Et gavekort på hvitevarer. Hun anbefalte oppvaskmaskin.
Magnus overleverte gaven på forskudd, de kjøpte inn maskinen og installerte den. Gjennom hele kvelden skrøt mor til gjestene maskinen viste hun stolt. Ingen trengte å vaske opp etter selskapet, det gjorde maskinen.
Gaven fra oss, Ingrid og familien, druknet ved siden av all begeistringen for oppvaskmaskinen. Et reisegavekort til to en slags bryllupsreise for foreldrene, dyrere, men klang svakt i kjølvannet av brorens gave.
Mamma og pappa dro på ferie, takket oss, men slengte ut at jeg brukte penger uvettig. Reisen var overstått, men oppvaskmaskinen stod der.
Så begynte det ved hver anledning kom det kommentarer: om hvor vellykket sønnen var. Sønnen bor i hovedstaden, altså en ordentlig mann. Karriere, leilighet, kone, barn men bare ett!
Ett barn, ikke tre som en har strødd utover. Hvorfor skulle du ha tre? Disse skal jo oppdras! Nå er det lett, men senere… Se bare på Magnus…
Magnus har leilighet toppet med alt av teknologi. Støvsugeren går av seg selv, lyset slår seg på og av på kommando, oppvasken tas av maskinen, maten leveres ferdig, og så har de hushjelp.
Mamma, jeg klarer alt selv. Barna og mannen hjelper også til.
Men Magnus…
Og Magnus…
Broren din…
Tiden gikk, barna mine vokste opp. Ingen dro til studier i Oslo, men alle tok en god utdanning her i byen. Mamma måtte selvsagt kommentere det også.
Dere fikk ikke til å oppdra barna som folk. Se bare på Magnus sønn, Emil…
Mamma, vi har snille barn, men du vet heller ikke alt om Emils liv! Vi har besøkt dem. Det er ikke så rosenrødt.
Ikke kom her, har det ikke blitt noe av deg, blir det ikke noe av barna heller. Det er bare fattigfolk!
Javel, mamma, det ble ikke noe av meg. Jeg har en god jobb, men ikke i Oslo! Mannen er vellykket, men ikke “den rette”! Barna har toppkarakterer, men bare her!
Leiligheten er pent oppusset, men noen hushjelp har vi ikke. En vanlig støvsuger, oppvaskmaskin, og vi skrur av lyset selv.
Vi hjelper dere, men ikke på samme måte! Magnus sender ikke en gang penger til dere til medisiner, han har jo så høye utgifter!
Han har blitt til noe, men du er ingen!
En dag kom Magnus hjem. Moren trodde han bare var på besøk, men det var for godt. Kona hadde søkt skilsmisse, han var sparket fra svigerfarens firma, og det var store utfordringer med sønnen.
Her hjemme fant han ikke noe jobb. Lønningene kunne ikke måle seg med Oslo-nivået.
Ingrid, vi har bestemt oss for å hjelpe Magnus i gang med egen business. Han er klar for det. Skal han jobbe som en vanlig ingeniør, etter alt han opplevde i Oslo? spurte mamma.
Dere får gjøre det dere bestemmer.
Men vi trenger hjelp av deg. Trenger penger, lån. Dere trenger jo ingenting, dere bor jo ikke i Oslo.
Men Magnus bor heller ikke i Oslo nå! På tide å stikke fingeren i jorda.
Dere klarer dere uten, men han har behov…
Mamma, vi hjelper våre barn, og dere. Litt, men vi prøver. Vi trenger å bytte bil og har annet som trengs også.
Bilen kan vente. Penger til Magnus er viktigere.
Jeg vet det, mamma. Magnus har alltid vært viktigst. Slik var det fra han dro til Oslo. Nei, jeg ville aldri studere der, men dere hjalp meg ikke engang her.
Barndomshjemmet deres ble brukt på brorens studier og levekost i Oslo. Bestefars hus ble solgt for Magnus måtte ha bil!
Jeg ba om å låne penger til tvillingvogna. Lån fikk jeg ikke! Og du trodde vi besøkte bror i Oslo? Nei, vi leverte pakker fra dere. Vi bodde på hotell. Kona hans likte oss ikke. Vi var jo bare fra Distrikts-Norge.
Han er skilt nå, og trenger hjelp. Ikke har han leilighet.
Han har ikke bil heller, den er ødelagt. Sønnen sørget for det.
Skal vi la være å snakke mer om hans problemer, la oss heller hjelpe.
Nei, mamma! Her finnes jobber, lønningene er OK. Nei, for ham er de altfor små. For oss er de helt greie, for ham bare småpenger.
Så, hva skal jeg gi ham? Småpenger? Penger til business, så til bil, så til leilighet… Nei, mamma! Det er da ganske underlig at en så vellykket mann skal ta penger fra fattigfolk som søsteren sin jeg som visstnok aldri ble til noe.
Og hvorfor er du sånn mot meg?
Det går fint, mamma. Endelig har jeg forstått det er bare min bror som er menneske. Nå bor han hos dere. Nå er det hans tur til å hjelpe dere.
Ingrid! Nå tvinger du oss til å selge leiligheten. Forstår du hva du presser oss til?
Jaha? Jeg tvinger? Bare ikke glem å kjøpe dere en liten hybel.
Foreldrene mine solgte leiligheten, kjøpte en liten sliten ettromsleilighet. Resten av pengene fikk Magnus. Han dro igjen til Oslo. Hva skulle han her i en småby?
Noe business ble det ikke. Magnus var fortsatt familiehelten i mammas øyne. Hun kunne ikke la være å påpeke hvor mislykket jeg var, og ba om hjelp til seg selv de måtte pusse opp leiligheten. Jeg hjalp til økonomisk, men nektet å dekorere for dem.
Jeg vet jo at leiligheten til slutt tilfaller Magnus, så han får ta det. Han er jo den store mannen!
Magnus gikk tom for penger og kom hjem igjen. Nå var det trangt på den ettromsen, men sånn måtte det bli.
Han sov på en feltseng på kjøkkenet, men han hadde vært “ute blant folk”. Men det viste seg, foreldrene satset på feil hest som man sier på godt norsk: De fikk seg en skikkelig overraskelse…
Og her sitter jeg igjen. Nå forstår jeg at det aldri har handlet om å være best eller mest vellykket. For meg, handler det om å ta vare på de man har og det livet man faktisk lever. Det er min lærdom.
