Da naboen min banket på døra klokka ti om kvelden, holdt han en fremmed nøkkel i hånda.
Jeg stod alene på kjøkkenet og vasket opp. Dagen hadde vært lang, og alt jeg ønsket var ro. Da jeg åpnet døra, stod han på dørstokken og så merkelig på meg.
Er ikke dette nøkkelen din? spurte han.
Jeg så på metallnøkkelen i hånda hans. Den var prikk lik min.
Nei, sa jeg. Min ligger her.
Jeg dro den frem.
Han rynket pannen.
Hvorfor passer den da i døra di?
Først trodde jeg han spøkte. Men ansiktet hans var alvorlig.
Hva mener du, passer? spurte jeg.
For en halvtime siden, sa han. Så jeg en dame gå inn hos deg. Trodde det var deg, men så så jeg deg på balkongen.
Hjertet mitt begynte plutselig å slå voldsomt.
Jeg har bodd alene i to år nå. Etter skilsmissen bestemte jeg meg for aldri mer å tåle andres lyder, andres vaner, andres nøkler.
Hvordan så hun ut? spurte jeg.
Mørkt hår… rundt førti… bar på en veske.
I det øyeblikket kjente jeg en isende vind nedover ryggen. Ingen andre enn meg skal ha nøkkel til denne leiligheten.
Bortsett fra én.
Eksmannen min.
Men han flyttet for to år siden. Og nøkkelen skulle han ha levert tilbake. Det sa han i hvert fall.
Er du sikker på at hun gikk inn her? spurte jeg.
Jeg så det klart, svarte naboen. Hun trykket ned dørhåndtaket og gikk inn.
Jeg snudde meg mot døra bak meg. Det var stille inne.
Altfor stille.
Vent her, sa jeg.
Men han ristet på hodet.
Ikke tale om at jeg lar deg gå inn alene.
Vi gikk forsiktig inn. Stua så ut som før. Lampen lyste slik jeg hadde forlatt den.
Men på bordet sto noe som ikke hadde vært der tidligere.
Et glass.
Min kopp.
Med vann i.
Jeg stoppet opp.
Jeg har ikke drukket vann, hvisket jeg.
Naboen gikk frem og rørte ved glasset.
Det er lunkent.
Akkurat da hørtes en svak lyd fra gangen. Som om noe ble flyttet forsiktig.
Vi stivnet til.
Er det noen her? ropte naboen.
Ikke et ord til svar.
Han beveget seg fremover. Jeg fulgte bak. Soveromsdøra stod halvåpen.
Hjertet dundret i ørene.
Han slo opp døra.
Rommet var tomt.
Men garderobeskapet stod på gløtt.
Klærne mine var rotet til.
Og på sengen lå noe lite.
En konvolutt.
Jeg nærmet meg og plukket den opp. Kun navnet mitt stod skrevet på.
Med skjelvende hender åpnet jeg.
Inni lå en liten lapp.
Bare én setning.
«Når du er klar for å snakke, vet du hvor du finner meg.»
Håndskriften var gjenkjennelig.
Eksmannen min.
Naboen så på meg.
Har han nøkkel?
Jeg ristet sakte på hodet.
Det burde han ikke ha.
Jeg satte meg på sengekanten og forsøkte å sortere tankene. Sist jeg så ham var på tinghuset. Han var så rolig, nesten unaturlig rolig.
Den gangen sa han til meg:
En dag vil vi snakke igjen.
Jeg trodde det bare var prat.
Nå… noen hadde vært i hjemmet mitt.
Sittet ved bordet mitt.
Drukket av koppen min.
Rotet i skapene mine.
Naboen ble stående og stirre på lappen.
Dette er ikke normalt.
Jeg vet.
Plutselig kom jeg på noe. Jeg gikk bort til skapet i gangen og åpnet.
Der pleier jeg å ha ekstranøkkelen.
Den… var borte.
Og plutselig forstod jeg. Han hadde aldri laget en kopi.
Han hadde rett og slett aldri levert tilbake nøkkelen.
Og jeg hadde trodd på ham.
Naboen mumlet lavt:
Kanskje det er på tide å bytte lås?
Jeg så lenge på lappen én gang til.
Så rev jeg den i to.
Nei, sa jeg. Det er på tide å bytte noe helt annet.
