Espen Berg vokser opp uten faren sin. Eller, han hadde en far, men da Espen var 4 år gammel, omkom han.
Faren, Martin Berg, jobbet i Sivilforsvaret og døde i forbindelse med redningsarbeid etter et jordskjelv i et asiatisk land. Sammen med ham døde også Odin, en schæferhund som Martin hadde oppdratt helt fra valp.
Espens mor, Ingrid, ble enke og giftet seg aldri igjen. Hun oppdro sønnen alene.
Som 14-åring meldte Espen seg inn i ungdomsgruppen i den lokale hundeklubben. Ingrid støttet valget hans, men innerst inne var hun redd for at gutten skulle gå i sin fars farlige fotspor. Da Espen ble 16, tok han med seg hjem en schæfervalp, men slet lenge med å finne et passende navn til ham.
En dag kom han hjem fra skolen og hørte hvordan moren snakket til valpen:
Oi, din lille ramp. Har du vært i trøbbel igjen, din røver?
Gutten smilte. Da han var liten, brukte moren å si nøyaktig de samme ordene når han kom hjem skitten eller hadde gjort noe han ikke burde. Espen gikk inn på rommet og lo:
Da har vi funnet et navn. Han skal hete Ramp.
I løpet av to år ble Ramp en flott, kraftig og lydig tjenestehund. Espen var stolt av både arbeidet sitt og talentet til Ramp.
Så kom tiden for militærtjeneste, og Espen søkte om å få ta med seg hunden i tjenesten. Uten at moren visste det, trente han Ramp til slike oppdrag, og han håpet på å bestå prøven i forsvaret. De ble sendt til et treningssenter, hvor Espen og Ramp i tre måneder måtte vise at de var klare for oppgaven.
Etter endt trening ble de sendt til grenseposten ved Storskog. Der ble de fort kjent som «Ramp og Berg». Når de skulle ut på vakt, spøkte kollegene: «Nå drar Ramp og Berg på oppdrag!».
Tjenesten gikk sin gang, inntil en natt da alt forandret seg. På patrulje støtte de på ulovlige inntrengere. Det endte i skyting en soldat ble såret, en annen drept, og Espen forsvant.
Ramp fikk også skader. Hele grenseområdet ble grundig gjennomsøkt, men gutten var borte. Både norsk og russisk myndighet lette i ukevis, uten å finne spor.
En dag kom en offiser fra forsvaret hjem til Ingrid med dårlige nyheter. Han hadde med seg Ramp, som nå hadde kommet seg etter skaden, men haltet på frempoten.
Mens offiseren forklarte hvordan søket etter Espen fortsatt pågikk og at det fortsatt fantes håp, lyttet ikke Ingrid. Hun satt ved kjøkkenbordet, strøk Ramp over hodet og gråt stille, mens hunden trykket hodet mot fanget hennes.
Oi, rampen min, sukket hun.
Fra den dagen begynte de som gikk tur i parken hver morgen og kveld å legge merke til et spesielt syn: En kvinne i førtiårene som rolig gikk på stiene, ledsaget av en haltende schæfer.
Det var en ro, verdighet og indre styrke hos dem. Alle kunne se at dette var mer enn båndet mellom eier og hund.
Ingrid ga kommandoer med lav stemme og snakket ofte med Ramp. Hunden hastet aldri, fulgte nøye med og bjeffet aldri.
Ramp, i kveld baker vi boller med kanel og sukker. Gjærdeigen står klar nå. I morgen har vi fri, da kan vi gå ned til elva, så får du bade litt.
Det gikk et år. Igjen kom de fra forsvaret. De hadde med seg matvarer og hundefôr. De forklarte at hvis det ikke hadde kommet livstegn fra Espen etter ett år, kunne han erklæres død.
Ingrid lyttet tålmodig, takket for omtanken og lukket døren med et underlig smil.
Ikke hør på ham, Ramp. Espen lever, jeg kjenner det.
En dag ringte det på døren. Utenfor sto en ung mann hun ikke kjente. Hun ble usikker, men Ramp logret forsiktig.
Hei, Ingrid Johansen. Jeg heter Sindre Nilsen, og tjente sammen med Berg altså, sønnen din, sa han, litt spent, før han hilste på Ramp: Hei, Ramp, kjenner du meg igjen?
De ble sittende og snakke til sent på kveld. Sindre fortalte om vaktene; Ingrid bød på kaffe og småkaker, viste barndomsbilder av Espen og lo av gamle historier.
Plutselig ble Sindre alvorlig. Han så ut til å samle seg:
Ingrid, du må ikke tro jeg er gal, hvisket han nærmest.
Hun ble straks bekymret:
Hva er det, Sindremin?
Espen ba meg hilse og si at han kommer hjem igjen.
Hun hikstet, dekket munnen med hånden, og tårene rant stille. Ramp reiste seg, gikk bort til Sindre og bjeffet svakt mens han dyttet ham på kneet.
Ikke vær redd Nei, jeg har ikke sett Espen, og vet ikke hvor han er. Men han kom til meg i en drøm for to uker siden og ba meg si det til deg.
Hun gråt åpent, Ramp slikket hånden hennes, og Sindre satt rolig, overveldet av det hele. Han skjønte at en drøm ga ingen garantier, men han måtte komme fordi vennen hadde bedt om det.
Det gikk enda et langt år. Dag etter dag gikk Ingrid og Ramp rundt i parken, og snakket med hverandre, uforstyrret av verden rundt seg.
Nå er det gyllen høst. Solen skinner gjennom de gule trærne og farger fjesene på folk. De har gått til enden av alléen og snur for å gå hjem. Fra det andre hjørnet kommer en høy mannlig skikkelse, skjult i solskinnet, og han halter.
Ramp stivner, slipper seg fri og glemmer skaden mens han spurter mot den hjemvendte.
Ingrid står igjen, armene henger slappt, tårene renner. Der fremme, omfavner Ramp og Berg hverandre endelig.
Lesja Bedanov vokste opp uten far. Eller rettere sagt, han hadde en far, men da Lesja fylte 4 år, omkom han.
