Hvordan min svigermor ble stående uten bolig
Jeg er overbevist om at vi slett ikke er forpliktet til å forsørge min svoger og familien hans, eller å leie leilighet til dem. For å ha det sagt med en gang jeg eier leiligheten vi bor i. Den har tre rom, og jeg kjøpte den før vi giftet oss, mens den var i ganske elendig stand. Dere kan jo tenke dere ytterdøren sto bare lent mot dørkarmen. Men prisen var god, og resten tok jeg litt etter litt. Men det er ikke egentlig det saken handler om.
Da jeg møtte min mann, hadde jeg allerede pusset opp to av rommene og fått på plass noen møbler. Alt i alt var leiligheten ganske koselig.
Mannen min var kjekk og solid, men bodde på leid hybel. Etter noen måneder sammen flyttet han inn til meg. Vi giftet oss, og ett av rommene ble omgjort til barnerom. Først fikk vi en gutt, så en jente.
Livene våre var gode, helt til en ruskete høstkveld da svigermoren min plutselig sto på døra med kofferten i hånden og tårer i øynene:
Kan jeg få bo her en stund? Min sønn tok med seg en jente hjem til min leilighet. Jeg håper de får det til, kanskje hun blir kona hans og de lever sammen lenge… Jeg blir ikke lenge her, jeg kan hjelpe til, hente barna i barnehage og skole, lage middag. Jeg har ingen andre enn deg!
Hun gråt, så vi slapp henne inn. Vi ga henne det største rommet. Svigermor hadde vært pensjonist lenge allerede, og tok seg av barna våre, akkurat som hun lovet. I mellomtiden bodde yngstesønnen altså min svoger fortsatt i hennes ettromsleilighet sammen med ny kone og to barn, hvorav ett var hennes fra et tidligere forhold.
For mange år siden giftet svogeren min seg rett etter videregående, og mine svigerforeldre solgte boligen de bodde i. Pengene brukte de til å kjøpe en ettroms til seg selv og en toroms til sønnen. Så begynte svigerfar å bli alvorlig syk, og døde etter en tid.
Min svoger og hans første kone fikk to barn sammen, så gikk de fra hverandre, og han lot ekskona og barna bli boende i toromsen hans. Nå bor både hun, mannen hennes og tre barn i den leiligheten.
Etter skilsmissen flyttet svogeren min hjem til sin mor igjen. Han sa:
Mamma, jeg får bo med deg en stund. Nå er jeg fri mann og har store planer! Jeg skal nok finne meg noe etter hvert. Men det ble visst ikke helt slik han håpet. Etter noen måneder flyttet hans nye kjæreste også inn hos svigermor.
Svigermor pleide å ha besøk av både barnebarna fra første og andre ekteskap i helgene. Det var rene sirkuset.
Et år senere sa vi til svigermor at hun måtte finne en løsning på bosituasjonen sin. Da endte hun i tårer og hysteri igjen.
Jeg måtte snakke med svogeren min om at det var på tide at han flyttet ut av leiligheten til moren. Men han ville ikke dra; han sa han hadde barn og lav inntekt, og klarte ikke å betale husleie. Hva kunne jeg gjøre?
Forholdet mitt til svigermor har blitt veldig anstrengt i det siste. Jeg har ikke engang lyst til å dra hjem etter jobb. Jeg bestemte meg for å ta en alvorlig prat med mannen min og ba ham finne en løsning på boligsituasjonen til moren sin. Hvis ikke, ville jeg søke om skilsmisse.
Mannen min ble helt satt ut han ante ikke hvor han skulle gjøre av moren sin, for han kunne jo ikke sette henne på gata.
Jeg foreslo at svigermor kunne leie seg en liten hybel. Vi har tross alt råd til det. Men hun nektet, og mente heller at VI skulle betale for en toromsleilighet til svogeren og hans familie, så kunne hun selv flytte tilbake til hjemmet sitt.
Det syntes jeg var urimelig. Jeg sa rett ut at hvis hun ikke flyttet ut i løpet av en uke, så kom jeg til å sette tingene hennes ut i oppgangen. Hvilke andre muligheter har jeg?
Jeg kan ikke se at vi er ansvarlig for å forsørge svogeren min og familien hans, og vi skal i alle fall ikke skaffe bolig til dem.
Noen ganger må man lære å sette grenser, selv om det kan føles vanskelig. Familie handler om å hjelpe hverandre, men også om å respektere hverandres liv og hjem. Hvis man aldri sier ifra, kan andres problemer fort bli til ens egne og det er ikke rettferdig for noen.
