Kunstneren
Denne katten er et sant udyr, Christel! Du bør kvitte deg med den! Margrethe trakk misfornøyd på nesen, mens hun så på den enøyde, oransje katten som slynget seg rundt føttene til søsteren.
Hva er det du sier, Margrethe?! utbrøt Christel forskrekket. Det er jo et levende vesen!
Vesen, ja! Det er vel det rette ordet! Synes du ikke selv, Christel, at den tillater seg litt for mye?
Som for å understreke ordene hennes, hveste katten plutselig, krummet ryggen og snek seg sidelengs mot hun som hadde forstyrret freden.
Der ser du! Margrethe pekte triumferende på katten, men rygget samtidig bakover. Hva sa jeg?
Christel sukket og ropte på sin beskytter:
Kunstner, kjære, det er ikke nødvendig! Alt er greit!
Katten snudde seg, kastet et blikk på eieren, og roet seg brått. Han kom tassende tilbake til Christels føtter, dyttet forsiktig til hennes vonde bein og satte seg rolig inntil henne, som for å si at han fremdeles holdt vakt.
Skøyer! fnyste Margrethe, og sneglet seg rundt katten med forsiktighet. Og du synes synd på ham!
Noen må da det, sukket Christel.
For tre år siden dukket Kunstner opp i Christels liv. Det var en mørk og vanskelig tid for henne. Før hun rakk å ta farvel med sin ektemann, døde også hennes eneste sønn, og hun ble alene, foruten søsteren og et par venninner. Hun hadde aldri hatt mange venner.
Men Margrethe var der. Søsteren.
Margrethe var eldst. Det var liten aldersforskjell, men foreldrene gjorde alltid et poeng av det:
Margrethe er storesøster! Ansvarsfull jente! Alt kan overlates henne, og det blir gjort rett og presist! Og Christel hun er vår engel! Trøsten for hjerte og sjel. Et vidunderbarn! Men så vimsete Det er synd!
Jentene vokste opp i visshet om dette Margrethe var smart, pen og nærmest en stjerne, mens Christel var rufsete, men elsket.
Forstår ikke hvorfor foreldrene roser deg! klaget Margrethe når Christel kom hjem fra skolen med gode karakterer. Å jobbe hardt er vel normalt, hva er det å rose?
Men jeg er ikke like smart som deg, Margrethe! Du får alltid toppkarakterer. Hos meg ruller det litt av alt.
Akkurat! Og likevel roser de deg! Margrethe ble fornærmet, mens Christel forsøkte å ikke smile for ikke å provosere henne.
Margrethe avsluttet skolen med glans, kom inn på universitetet og var sjelden hjemme etter det.
Hvordan har du det, Margrethe? spurte Christel når hun endelig fikk et glimt av henne.
Bra! Bare synd tiden ikke strekker til. Skulle gjerne hatt noen flere timer i døgnet!
Til studier? spurte Christel omsorgsfullt.
Hvilket studier?! fnyste Margrethe. Jeg får ikke tid til privatlivet! Hvordan skal man treffe hyggelige gutter, når alt handler om å løpe rundt og bygge karrieregrunnlag?!
Å, Margrethe, det har ikke jeg tenkt på
Du tenker vel aldri etter, lillevenn! lo Margrethe, uanfektet av at ordene sved. Det er voksenting. Ikke for småunger, som deg!
Christel trakk seg alltid unna slike samtaler, skjulte sin sorg, og gledet seg i stillhet når det gikk Margrethe vel. Stjernene skal skinne, tenkte hun. Og det var hennes rolle å beundre lyset.
Da Margrethe nærmet seg slutten av universitetet, var hun fortsatt alene. Guttene holdt seg unna livlig sinn og skarp tunge skremte dem. Morens forsøk på å mykne henne hjalp ikke.
Mamma, skal jeg sitte tause i kroken som en fjern kusine fra Ibsen?! Slike oldemors-ting kan du la Christel gjøre! Ikke min stil!
Ingen vil at du skal endre hele deg, barnet mitt. Bare vær litt, hva skal jeg si varmere. Gutter liker det.
Å, mamma da! Hva vet du om dagens unge menn? Tiden er forandret!
Kanskje har du rett Du vet nok best, Margrethe
Alt kom plutselig da Christel, som alle hadde ment burde lære seg et yrke og ikke bruke tid på utdanning, kom hjem med en forlovede.
Se, dette er min Eirik
Eirik vant foreldrene fra første stund. Vakker, klok, og full av talent. Han var journalist, i ferd med å etablere seg på TV. Han hadde allerede gjort seg bemerket.
Det viktigste var at han elsket Christel grenseløst. En enkel jente, ifølge foreldrene og Margrethe, som gikk på vanlig videregående.
Christel elsket å kle seg og sy. Så derfor valgte hun også utdanning deretter: for seg selv og andre.
Christel, hva er dette skredder?! Margrethe var lite imponert over valget.
Jeg er ikke så smart som deg, Margrethe. Men ingen lager skjørt og bluser helt som meg. Jeg vil at folk skal omgi seg med fine klær og glede seg over det.
Er det noe å strekke seg etter da? Hva er det du har oppi hodet ditt?
Vet ikke Men kjolen jeg sydde til deg, den ble vel fin?
For hvem?
For deg! For meg! For alle! Folk ser deg og sier så flott! Er ikke det en god ting?
Ja ja Noen vil til verdensrommet, men min søster Æh, Christel!
Og igjen forstod ikke Christel hvorfor hennes valg aldri var godt nok. Kjolene hun sydde brukte Margrethe med glede. Hun lagde aldri vanlige ting, men designet alt selv, broderte blomstermotiver på søsterens skjørtekant om nettene, og smilte alltid fornøyd når hun så hvor lystig Margrethe danset foran speilet.
Christels kreasjoner fikk ofte folk til å spørre Margrethe hvor hun hadde kjøpt kjolen. Men hun innrømmet aldri noe.
Hemmelig!
Aha. Så det er utenlandsk da. Margrethe, har du diplomater i familien?
Sier ikke! Det er ikke min hemmelighet! svarte hun, men var stolt over å ha en søster med slik suksess.
Men Eiriks ankomst ble et sjokk for Margrethe.
Hvordan kunne hun som ikke hadde særlig utdanning eller skjønnhet bli forlovet før Margrethe selv?! Ubegripelig!
På Christels bryllup satt Margrethe med et steinansikt. Slekten og vennene forstod ingenting. Christel, i en kjole hun hadde sydd selv, var så skjønn at folk for første gang virkelig la merke til henne.
Rørende! For et vakkert par! Måtte de få mye lykke!
For første gang i livet smakte Margrethe misunnelse. Bitre små klør gravde seg inn og bygget rede i hjertet hennes.
Søsterens mann var vakker? Og du hadde altså ingen! Foreldrene så kun på Christel og hvisket om barnebarn? Ikke deg! Barn med den personligheten?!
Christel strålte, som om lyset du trodde var ditt, nå tilhørte henne. Nesten som fortjent! Alt til noen, ingenting til deg!
Margrethe orket ikke være igjen ut kvelden. Hun smatt hjem og gråt mot puten til foreldrene kom.
Men straks moren stod i døråpningen ryddet hun seg sammen igjen.
Går det bra, barnet mitt?
Helt topp! Ikke bekymre deg!
Margrethe giftet seg et halvt år senere, nærmest med første og beste. Hennes ektemann var eldre, litt skallet, rundere og svært intelligent. Han hadde fort gjennomskuet hva Margrethe ønsket ut av ekteskapet.
Jeg kan gi deg det du vil, så lenge det er på våre premisser.
Vilkår?
Du gir meg et barn. Kanskje to. Du satser på karrieren, det vil jeg støtte. Barnevakt og hushjelp alt du trenger. Jeg lover deg troskap og at du ikke trenger frykte for deg selv. Du må være trofast. Jeg tolererer ikke utroskap. Og det skal være mat, en god seng og ro hjemme. Ingen diskusjoner, så jeg kan fokusere på mitt. Skjønt?
Margrethe nølte ikke:
Enig!
Så merkelig det var dette fornuftsekteskapet ble faktisk vellykket. Det manglet kanskje varmen og kjærligheten som bredte seg hjemme hos Christel og Eirik, der alt åndet av kjærlighet så enhver gjest følte glede. Hjemme hos Margrethe var det ro og visshet om fremtiden.
Hun ga mannen en sønn, deretter en datter akkurat som avtalt. Barnevakt tok seg av barna, hvis dag var planlagt i minste detalj for utdannelse og dannelse. Margrethe hadde ikke tid til barneoppdragelse. Avhandling, arbeid, selskapsliv, og hun holdt like hemmelig hvor klærne hennes kom fra.
Christel hastet aldri. På usikre nittitallet sydde hun hjemme. Kundene hvisket adressen videre.
Hun er syerske av Gud! Men tar knapt imot nye. Har nok å gjøre!
Så flink?
Utrolig! Du har sett den rosa kjolen min? Det var henne!
Virkelig? Trodde det var designerjobb!
Heh, store designere startet også slik! Christel kommer til å klare seg, bare vent!
Klientene hennes var koner av nyrike og politikere, hun sydde for halve NRK og Nationaltheatret. Ikke én kreasjon var lik hun visste hvilket styr det ville bli om to dukket opp med samme drakt på et arrangement.
Da alt roet seg, åpnet hun et lite atelier. Det ble raskt populært et motesalong hvor man kunne skape kontakter eller prate sladder, men også komme og gå ubemerket. Atelieret i første etasje av et gammelt byhus funnet av Margrethe ble pusset opp for alles komfort.
Margrethe kjøpte inn utstyr, lånte søsteren penger og ba henne ikke bekymre seg.
Vi gjør opp senere!
Hun mente Christel fortjente en trygg grunnmur. Når Margrethe tenkte på alt Christel hadde gått gjennom, bebreidet hun seg selv for sin misunnelse hun tenkte det var derfor lyset i Christel var blitt så svakt. Hun, med friske, sunne barn, kunne hyle, for Christels etterlengtede sønn, hennes øyesten, ble født syk.
Solskinnet Ordet hun hadde hørt, og nå kalte søstersønn bare for Solskinn.
Min kjære! Min gode! Solskinnet mitt! Jeg har med gave! hilste Margrethe.
Hun ble møtt med slik åpen og tillitsfull smil at hun kunne snudd hele verden for å gjøre ham lykkelig.
Margrethe, du elsker min Lars mer enn dine egne barn! Christel så hvordan sønnen, ellers sky, kastet seg i armene til tanten. Han har ventet så på deg
Det var ikke helt sant, men hun ville veldig tro at gutten var frisk.
Margrethe tok seg av barnevakt og hjalp med atelieret.
Du må jobbe, Christel! Eirik farter alltid rundt. Hvorfor bare sitte hjemme?
Jeg kan ikke, Margrethe. Jeg har Lars!
Du har ett stort lokale. Lag lekerom der. Ansett folk. Jeg ordner barnevakt. Da kan du lede! Og Lars blir hos deg!
Margrethe, hva skulle jeg gjort uten deg?
Hva er ellers søstre til for? Ikke få meg til å gråte nå jeg har brukt over en time på sminken! Jeg skal på møte!
Slik gikk dagene.
Margrethe sjekket søsterens og nevøens helse, lette etter løsninger og leger. Lars var skjør. Hjertet og organene fulgte ikke helt med.
Margrethe, jeg forstår ikke gråt Christel de få gangene de satt alene. Hvorfor fikk gutten min alt dette?
Ingenting, vennen. Dette er ikke din skyld! Skjebnen, kanskje. Den ville at du skulle settes på prøve. Men ikke gråt! Vi klarer oss! Lars blir nok aldri frisk, la oss være realistiske. Men å gi ham ro og lykke det klarer vi, Christel. Hva mer trenger et menneske? Familie. Omsorg og kjærlighet. Det kan vi gi ham?
Det tror jeg
Da gjør vi det! Ikke gråt. Jeg har funnet en ny nevrolog, de sier han er stjerne! Køen er lang, men det går. Lars er allerede på listen. Vi ser hva som kan gjøres.
Margrethe
Hysj! Lag så jeg får en kopp te til! Og en brødskive! Har ikke fått noe i hele dag!
Margrethes mann tok hennes omsorg for nevøen med forståelse.
Synd det ikke kan gjøres mer for gutten. Tror du kunne hentet stjerner om det hjalp. Si til om du behøver noe! Jeg hjelper gjerne.
De få ordene betød mye for Margrethe. Hun innså at hun faktisk elsket sin mann ikke slik stormende ungdomskjærlighet, men en moden, trygg varme som bare kommer til den som har ventet og håpet.
Barna vokste seg store, foreldrene eldret, og søstrene forlot fortiden uten misforståelser og sjalusi.
Hvem ellers kunne man dele med om ikke med sin søster?
Ikke bare var det Margrethe som kunne hjelpe Christel. Da Margrethe trengte hjelp for ektemannen, bad hun om Eiriks assistanse. Undersøkelsene var lange og vanskelige, og Christel fikk vite mange år senere at det nesten kostet Eirik livet, men sannheten kom frem, og Margrethe takket søsteren kort, men trygt.
Du vet ikke hva du og Eirik har gjort for meg, Christel! Jeg lover: aldri skal du og familien din mangle noe så lenge jeg lever.
Det løftet holdt Margrethe.
Hun var der da Eirik ble syk. Han visnet sakte foran øynene deres, mens Christel forsøkte å holde ut, men gråt på Margrethes skulder:
Hvorfor?! Han er jo så ung!
Støttende stod Margrethe side ved side med søsteren gjennom sorgen, minnet henne dag for dag på at hun måtte kjempe videre for Lars.
Og da Christel mistet sin Solskinn for alltid, var Margrethe der. De holdt hverandre fast uten å gråte, mens de så på de praktiske legene forklare årsaken. Da de gikk ut av klinikken, glemte de bilen og trasket gjennom byen hånd i hånd, uten ord.
Gul t-skjorte og røde joggesko…
Ja…
De trengte ikke forklare hverandre hvorfor. De sa farvel til barnet sitt, slik han ville ønsket det.
Etter sønnens bortgang ble Christel stille. Arbeidet falt over på de ansatte. Mange ganger så Margrethe henne sitte ved tegnebrettet, hendene hvilende, ute av stand til å tegne en strek.
Christel…
Jeg skal bare hvile litt, bare litt, svarte hun, med tomme øyne.
Slik kan du ikke holde på, Margrethe kjempet mot gråten.
Nå kan jeg holde på akkurat som jeg vil, smilte Christel matt. Nå spiller ingenting noen rolle lenger…
Vendepunktet kom da katten en dag kom inn på atelieret.
Ingen visste hvor den kom fra, fillete, skitten, med et revnet øre. Dette var en travel gate, sjeldent for katter.
Den prøvde å gå inn, men ble jagd bort.
Hva gjør du her? Kom deg vekk!
Da gjorde katten det eneste han kunne for å redde seg: La seg på den øverste trappen, labber og hode dinglende over kanten, og spilte død. Det var slik Christel fant ham da hun den dagen kom sent til atelieret.
Hva er dette for noe?! undret hun på denne katten, ekspert på å spille elendig.
En katt, Christel! Den kom bare, la seg der, og vil ikke gå!
Lever den i det hele tatt? Christel tok varsomt på katten med tuppen av skoen.
Katten åpnet så vidt øyet, sukket menneskelig og lot tungen henge ut; nærmest som om den hvisket:
Hva gjør dere, folkens? Nå dør jeg snart! Alvorlig talt! Om litt er det ikke mer igjen av denne katten! Ikke engang et minne, for jeg har ikke navn, og jeg har vært sulten en uke. Og det, det er deres skyld! Ikke har dere sjel, og ikke hjerte!
For første gang på lenge smilte Christel.
For en kunstner! Se, jenter! Stanislavskij ville vært grønn av misunnelse! Vel… hun dempet stemmen. Kom da! Du skal få mat og varme.
Hun løftet katten forsiktig, undersøkte den og ristet på hodet.
Nei, her må vi til veterinæren! Øret ser ikke bra ut. Heller ikke noe annet…
Katten protesterte ikke. Han satt lydig i Christels bil, lot veterinærene gjøre sitt, og knurret bare én gang da sprøyten gjorde vondt. Han lot Christel mate seg med leverpostei, og gikk deretter stolt etter henne ut fra klinikken.
Vel, jeg har aldri hatt katt. Hvordan skal vi samarbeide, Kunstner?
Katten inntok straks en Sfinx-posisjon, uanfektet av bilenes dur, og Christel smilte igjen.
Det ordner seg. Nå gjenstår det bare å se om Margrethe godkjenner deg…
Margrethe gjorde selvfølgelig ikke det i hvert fall ikke åpent. Hun jaget Kunstner, men la også merke til hvordan søsteren tente opp igjen. Nå var det liv i blikket hennes, og hun var trengt igjen hun trengtes.
Christel, katten stirrer på deg!
Det får han bare gjøre. Ingen har sett på meg slik på hundre år!
Hvordan da?
Med kjærlighet.
Han er en slyngel! Han juger!
La ham bare være. Han varmer føttene mine om kvelden og ser film med meg også. Skjønner du! Sitter og stirrer på skjermen, nesten som om han forstår!
Din egen skyld! Skulle heller kalt ham Mons eller Findus! Hva slags navn er Kunstner for en katt?!
Det passer personligheten, lo Christel, og Margrethes hjerte ble varmt.
Søsteren hadde begynt å smile igjen! For det kunne Margrethe tilgi katten alt.
Men hun godtok ikke Kunstner helt før hun nesten mistet Christel.
Det var en lørdag, og søstrene hadde ikke avtalt noe. Men Margrethe var i nærheten og ville svinge innom. Siden Kunstner kom i huset, hadde Christel igjen begynt å arbeide, og kundene sto i kø for de nye, fargerikere kreasjonene hennes.
Lyset sto på hvor atelieret, og Margrethe låste seg inn.
Christel! Jeg er her!
En rød-oransje skygge kastet seg under føttene hennes, og Margrethe skrek opp da katten grep om ankelen hennes.
Kunstner! Er du blitt gal?
Katten oppførte seg merkelig. Margrethe rygget da hun så den glimtende villheten i øynene hans.
Gud, er du rasende nå?!
Hun grep en linjal og gjorde seg klar til å jage ham, men Kunstner mjauet plutselig sårt, pilte frem og tilbake mellom Margrethe og døren til Kirils gamle barnerom et rom Christel aldri hadde klart å gjøre om til noe annet.
Hva er der inne? spurte Margrethe nesten hviskende katten. Hvor er Christel?!
Hun løp mot døren katten glemt og gispet da hun så søsteren liggende på gulvet med et bilde av sønnen i hendene.
Christel!
Ambulanse, sykehus, et døgn på intensiven…
Margrethe vandret i gangene, bønnfalt alt hun trodde på:
Ikke ta henne! La meg beholde henne! Hun må få leve videre!
Senere fikk hun høre at Kunstner også hadde forsøkt å bryte ut av rommet der han var låst inne, og at hans rare, hese skrik hadde blitt hørt kun da han lette etter sin matmor. Og han nektet mat til Christel våknet; kun vann tok han til seg.
Tre uker senere ble Christel utskrevet.
Margrethe, først til atelieret!
Hvorfor det? Jeg henter katten for deg!
Nei, jeg vil se ham selv!
Med oppbød av alle krefter klatret Christel opp trappene, og ungjentene lo hjertelig da flammen Kunstner for av gårde langs korridorene, slengte seg rundt føttene hennes og malte så høyt at til og med Margrethe ikke kunne holde seg:
For en Kunstner!
Christel tok ham opp, strøk det grodde øret og hvisket:
Han ropte etter meg, Margrethe. Jeg hørte ham Først ham, så deg. Både da og på sykehuset
Hva mener du?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare Først Eirik, så Lars, men de ble overdøvd av katten. Siden hørte jeg bare ham og så deg
Det var rart Margrethe visste ikke hva hun skulle svare.
Men det visste visst Kunstner. Han la labben under Christels hake, så bort på Margrethe, rullet seg sammen og malte i vei, kastet bort sorgen og sendte ut fred. Og Christel smilte igjen og ble sol i søsterens hjerte.
For hva trenger vel mennesket mer enn sine nære, og fred i sjelen?
Så lite Og samtidig så uendelig myeSå gikk årene, og atelieret ble et samlingspunkt i byen. Nye ansikter kom og gamle kunder vendte alltid tilbake. Kunstner voktet dørstokken som en hersker, og Christel sydde liv i hver drakt hun skapte. Ofte kunne man høre latter inne fra rommene der søstrene satt sammen med en kopp te, omkranset av kattehår og silkebånd.
Margrethe ble mykere med tiden, selv om hun aldri riktig kunne innrømme det for noen andre enn Christel. Hver fødselsdag og jubileum samlet de storfamilien, og barnebarna visste nøyaktig hvem de ville ha på fanget når de var lei segdet var alltid Christel, hun som gav dem en selvsydde kjole eller en kattehistorie til trøst.
En sen høstdag, da løvet danset utenfor vinduet og regnet skvulpet mot ruten, satt Margrethe og Christel i atelierets varme skinn. Kunstner lå i fanget til Christel, drømmende og tung. Margrethe nølte, så på søsteren som ikke helt hadde mistet sitt gamle vemod, men likevel bar et smil i blikket som ikke før.
Christel sa hun stille og la hånden over Christels. Vet du, jeg tror kanskje det var meningen at du skulle få denne katten.
Christel lo mykt, så på den slitne katten som nå bare hadde én tann igjen og dunete pels. Kanskje. Eller så var det jeg som trengte ham.
Margrethe tente et lys på bordet, slik hun alltid gjorde når det mørknet tidlig. Hun myste mot søsteren og sa, med et smil som endelig var uten misunnelse eller erts: Du var alltid familiens sol, vet du. Katten bare minnet deg på det.
Christel smilte. Lyset mitt har ofte vært svakt, Margrethe. Det var du som holdt vakt til det kom tilbake.
De satt slik, lenge, hånd i hånd, søstre ved livets ende og begynnelse, mens Kunstner sov og malte. Og det var akkurat der blant silketråder, hjertebank og linedanseri mellom sorg og glede at freden endelig fant dem; ganske stille, akkurat som katten, omfavnet den dem, og holdt dem mykt, slik bare kjærligheten mellom søstre kan.
Og hver gang noen senere spurte Christel hvordan hun klarte å leve videre, svarte hun alltid det samme, med et blikk bort på Kunstner og et varmt nikk mot Margrethe:
Vi syr lyset sammen, vi. Tråd for tråd, dag for dag. Alltid.
