Ragnhild skrudde lokket på sursøt paprika da ektemannen kom hjem fra jobb. Jeg er hjemme, ropte Magnus, gikk inn på kjøkkenet og ble stående stille. Hva er dette for noe?
Hva mener du? Se her, jeg lager sursøt paprika. Du ba meg jo om det, smilte Ragnhild.
Jeg spør, hva er dette? Magnus veivet med armen mot kjøkkenet.
Jeg skjønner ikke hva du mener, kjære. Forklar, da, sa hun forvirret.
Ikke lat som om du ikke vet! Du vet godt hva jeg mener, nå tydelig irritert.
Ragnhild stirret overrasket på mannen sin, uten å forstå noe som helst.
Drømmen henger i luften, underlige glimt av kjøkken og spisestue flyter over gulvet, gryter vokser ut som små fjell på benken, og fatene glitrer nesten som speil som bøyer seg.
Ragnhild, du er tilbake? Jeg er så glad for å se deg! sa Magnus, håpefullt, da hun kom hjem en grå ettermiddag.
Nei, jeg er bare her for å hente tingene mine som ble igjen. Nå er det slutt mellom oss, det har jeg sagt før!
Men hvordan kan du bare gjøre det? Jeg elsker jo deg! Jeg vil ikke skilles. Jeg trenger deg. Jeg har savnet deg disse dagene!
En uke tidligere hadde alt raknet. De hadde kranglet, en gang for mye, og Magnus hadde til slutt ikke klart å holde følelsene tilbake.
Det hele startet da han kom hjem og så kjøkkenet. Alt var kaos eller, i hans øyne, et slags surrealisme, som i et maleri av Munch.
Ragnhild stod midt i stormen av misfat og boller, glasskrukker og skiver av paprika og løk overalt, nesten svevende i luften. På komfyren sto ei svær gryte, rød tomatsaus dryppende nedover sidene som larver på flukt. Overalt blinket små skåler med hvitløk og chili, og grønnsakene lå utstrakt på duken, som om de nettopp var hentet inn fra Oslos snodige parsellhager.
Ragnhild sto og hakket paprika, som om dette var den reneste verdensorden.
De hadde flyttet sammen for fire måneder siden, etter å ha vært alene i over 40 år hver. Ragnhild hadde en voksen datter, Ina, som jobbet på postkontoret i Oslo. Magnus hadde en ti år gammel sønn fra første ekteskap Vetle som han nesten aldri så, fordi moren bodde i Ålesund.
Tenk, hvor trygt det føles når du endelig finner en, også i drømmen, som det er like lunt å ha ved siden av seg som å være alene.
I starten trodde Ragnhild at Magnus var den rette. Hun sa opp hybelen og flyttet inn i hans leilighet da han strakte ut hånden.
Ragnhild slet seg ut for å være en god samboer. Hun håpte inderlig på at dette var kjærlighet, at de kunne gli gjennom livet sammen, til og med alderdommen selv om den ennå lå langt fremme i horisonten.
De første månedene svømte hun i en mild lykkerus, eller hoppet i tunge Oslo-regndråper av glede. Hun laget stadig vekk deilige overraskelser til Magnus, noen ganger med siste krefter etter en lang dag på kundesenteret. Hun undret seg til og med over hvor energien kom fra.
Dette er kjærlighet, tenkte hun det måtte det være.
Etter noen måneder begynte Magnus å forandre seg. Han kom hjem sliten, kronisk småirritert, mumlet hele kvelden om småting. Enten det var kaffekoppen som sto for lenge på bordet, gulvet som ikke var tørket, senga som ikke var strøket. Smått ble stort i hans hode.
Hva spiller det for rolle, når leiligheten skinner, middagen er nykokt og den kjære sitter ved bordet?
Ragnhild jobbet selv, kom alltid hjem før Magnus. Likevel rakk hun alltid å ordne alt hjemme. Og lage middag til ham.
I starten prellet klagene av henne, men etter hvert irriterte det. Mer og mer.
Hun sa ikke noe, bare ventet på at det skulle gå over. Kanskje det var høst, denne inneklemte årstiden hvor folk mister besinnelsen? Ragnhild laget alltid hermetikk på egen hånd, helst mens Magnus skrudde bil hos søsteren på Lambertseter. Noen ganger ble han hos henne hele helgen.
Denne dagen skulle han egentlig også dit, men kom plutselig hjem. Og så hele kaoset, det som snart skulle bli til små, vakre glass med sursøt paprika, innpakket i gamle pledd.
Hun forsto ikke hvorfor han ble så opprørt over rotet. Hvordan kan man lage hermetikk og holde alt plettfritt? Det finnes ikke!
Magnus, jeg skal rydde straks!
Jo jo, sier du det! Når? Jeg kjenner deg! Når du er ferdig, lar du alt stå, ropte han.
Har du noen gang sett at jeg latt det være rot etter matlaging? Hvorfor er du så negativ?
Fordi det er for varmt hjemme! Og hele leiligheten lukter!
Da kan du gå på stua og se på TV!
Jeg er sulten! Hva er det til meg?
Jeg skal varme noe og komme med det. Bare vær litt tålmodig!
Hva da? Vanlige makaroni og kjøttkaker som jeg har spist i tre dager nå?
Det får du tåle, jeg kan ikke rekke alt samtidig! Paprikaen lager seg ikke selv. Du ba om det! Jeg har vært så sliten i dag. Måtte løpe to ganger til Rema og bære tunge poser. Jeg er varm selv, og du skal klage!
Ikke vær så sinna på meg! Magnus forlangte stillhet.
Det er du som kjefter! Jeg prøver bare å roe ned. Nå får det være nok!
Jeg er så lei av alt dette!
Nå sprakk også Ragnhild.
Hva er det du er lei av? Er det middagene du får hver kveld? Er det senga med nyvasket laken? Er det at jeg tar imot deg med et smil? At jeg aldri sier et stygt ord, selv når du tar feil? Eller er det meg, at jeg er her, fletter rundt i ditt liv? Si, hva er det egentlig?
Ja, det er deg, alt ditt! Og de middagene kan du bare ha selv, og den dumme paprikaen også!
Vet du hva, Magnus? Nå har jeg fått nok! Du klager på alt. Du er en pessimist! Det er drepende. Du roter selv, men vil ha orden. Du vasker aldri, men klager på at jeg lager hermetikk. Jeg ba deg dra med meg til grønnsakstorget, men du måtte hjelpe Eirik med bilen din! Du det er du som er problemet! skrek hun.
Magnus tålte ikke kritikk. Eller kanskje var det hennes uttrykk som såret ham. Uansett, han klarte ikke mer.
Ragnhild hadde tenkt å svare, men skjønte at hun ikke orket. Hun ga opp, ville ikke risikere mer.
Det er slutt mellom oss! sa hun og gikk ut av kjøkkenet.
Hun pakket tingene i to store bager, hendene skalv av sinne og skuffelse. På seg fikk hun jeans og genser, åpnet døren og forlot leiligheten i Holmenkollen.
Magnus så henne gå. Han prøvde ikke å be om unnskyldning, ikke å stoppe henne.
Den natten sov hun på sofaen hos venninnen Signe på Tøyen. Neste dag leide hun seg en liten leilighet og flyttet inn. Pengene forsvant, leie og depositum, og småting hun måtte kjøpe ny nytt teppe og vannkoker, en kaffekopp og en liten radio.
Hun tenkte ikke på å dra tilbake til Magnus. Ikke den første tiden. Men etter tre dager var det som om en ensom vind blåste i henne. Hun husket krangelen, alle ordene. Begge kunne stikke. Overlappende drømmebilder spant seg rundt henne, kaffekopper danset forbi, kjøkkenskap åpnet seg og slukte minner.
Hun visste hun ikke kunne tilgi. Allikevel var det tungt.
Magnus ringte aldri, lette ikke etter henne. Bare den kvelden hun dro sendte han en melding:
Hva skal jeg gjøre med sursøt paprikaen?
Du kan gjøre hva du vil med den! Det bryr meg ikke! svarte hun.
Synd med paprikaen, tenkte hun. Penger brukt, alt nesten ferdig, bare førti minutter igjen i gryta.
Hun innrømmet ikke for seg selv at hun håpet at Magnus skulle komme, be om unnskyldning, eller bare ringe. Men han gjorde ikke det.
En uke gikk. Hun ble vant til å være alene igjen. Hun bestemte seg: Nå skulle hun hente resten av sakene sine. Og levere nøkkelen.
Hun kunne gjort det mens han var på jobb, men hun gikk da han var hjemme. Halvtime før sendte hun melding.
Magnus møtte henne i døra. Han så så skyldfull ut. Men det gjorde ingenting med hjertet hennes selv om noe stivnet innvendig.
Han sa han fortsatt elsket henne, at han ikke ville være alene.
Men hadde det vært sant ville han da holdt munn en hel uke? Kunne han ikke funnet mot til å spørre, høre, prøve?
Nei, Ragnhild stirret på ham og forsøkte å lukke for tyngden i brystet. Hun kunne ikke stole på ham. Én gang, flere ganger en spiral som aldri tar slutt.
Magnus, nå får du slutte å lure deg selv og meg. Hadde du elsket meg, hadde du gjort mer enn å ikke gjøre noe som helst!
Jeg unnskyld! Jeg vet ikke hva som gikk av meg! Jeg er så lei meg!
Lev med det. Jeg er her bare for tingene mine.
Hun samlet sjampoflaskene fra badet, den grønne tekoppen hun fikk av datteren sin, det lilla pleddet hun fikk av søsteren. Alt havnet i plastsposer, og på gangen.
Magnus fulgte henne hakk i hæl, forsøkte å si unnskyld, men hun trengte ikke høre det lenger.
En hel uke med stillhet det var nok for å skjønne alt. Hadde han virkelig elsket henne, hadde han ikke tiet.
Da alt var pakket, bestilte Ragnhild taxi. Magnus stengte døra.
Vær så snill, ikke gå. Jeg klarer meg ikke uten deg!
Med deg klarer jeg meg ikke! svarte hun bestemt, skjøv seg forbi og låste opp døra.
Ragnhild forsvant ut i regnet. Magnus ble stående, frosset igjen med undring om hva han egentlig hadde gjort galt. Kanskje skjønte han det aldri, for de så aldri hverandre igjen selv om de en gang hadde hvisket varme ord.
Hun satt i drosjen og så ut av vinduet. Høsten løp forbi, og det var høst i hjertet hennes også. Plutselig husket hun at hun faktisk likte høsten best, og at det bare var to uker til hun hadde bursdag.
Alt går bra, hvisket hun til seg selv og smilte et skeivt lite drømmesmil. Alt går bra.
