Kollegaene og venninnene til Ingrid var misunnelige hun hadde sjarmert en voksen, velstående mann. Erik var femten år eldre enn henne og direktør for firmaet hvor hun nylig var ansatt.
Hun har jo akkurat begynt her, og allerede går ryktene om at hun skal gifte seg, hvisket folk bak hennes rygg.
Fra ask til konge, humret de.
Ja, nettopp.
Ingrid selv ønsket ikke å gjøre noe stort nummer ut av forholdet til sjefen. De begynte nemlig å treffe hverandre allerede før hun startet i jobben uten at hun ante at han var sjefen i selskapet. Hun gikk det første intervjuet i blinde, og ble ansatt på flekken. Erik sa han ikke hadde vært involvert i utvelgelsen; det var personalansvarlig som bestemte, kun basert på CV og erfaring.
Senere ble hemmeligheten selvfølgelig avslørt, og Ingrid ba Erik pent om å holde forholdet skjult. Men alle slike forhold kommer for dagens lys; snart visste alle på kontoret at Erik og Ingrid var sammen, og det manglet ikke på sladder om enkemannen og den unge skjønnheten.
Ingrid hadde aldri gitt seg ut for å være noe spesielt, og hun var overbevist om at hun var kvalifisert til stillingen for mer enn bare utseendet. Men bakholdsvenninnene mente noe annet.
Det er ikke to år siden Birgit døde, og nå vil Erik gifte seg på nytt!
Birgit, tidligere eier av selskapet og Eriks første kone, omkom tragisk etter ti års ekteskap og etterlot ham både formue og firma.
Umiddelbart etter ble Erik en av byens mest ettertraktede ungkarer. Han var tilbakeholden og sørget åpenbart over Birgit, noe som bare gjorde ham mer interessant for mange kvinner.
For en trofast mann…
Som en svane, sukket damene beundrende.
Erik var nok ikke noen klassisk sjarmør eller kjekkas, men bankkontoen gjorde inntrykk. Ingrid falt dog ikke for pengene.
De møttes tilfeldigvis på Meny i Oslo sentrum, da han ved et uhell kjørte handlevogna på foten hennes ved kassen: strømpebuksen revnet, skoene ble flekkete, og han kjeftet på henne fordi han trodde hun prøvde å snike i køen.
Ingrid svarte tydelig tilbake, såpass at han betalte for handlen hennes og løp etter henne gjennom hele senteret for å be om unnskyldning.
Unnskyld, det har vært en hard dag… Kan jeg hjelpe deg med posene dine?
Nei takk. Jeg har bil og klarer meg selv, svarte hun.
Hun hadde slett ingen bil, så hun ventet til han gikk før hun spaserte bort til bussholdeplassen. Uheldigvis, eller kanskje heldigvis, kjørte Erik samme vei og så henne vente på bussen.
Vær så snill, bli med jeg kjører deg hjem, insisterte han.
Nei takk.
Jeg drar ikke før du setter deg inn, sa Erik overbevisende, og blokkerte busskøen så folk presset på henne om å ta imot skyss.
Til slutt ga Ingrid seg.
Erik viste seg å være hyggelig, da han ikke ropte og kjørte handlevogner inn i henne. Ingrid tenkte de kunne vært gode venner under andre omstendigheter, men Erik ønsket mer. Etter Birgits død trodde han ikke at han kunne elske igjen men så møtte han Ingrid, så ulik Birgit på alle mulige måter.
Han ble betatt, så intenst at han begynte å besøke henne hver dag, og til slutt gikk Ingrid med på en middag. Deretter endte hun opp med stillingen i firmaet hans om det bare var et sammentreff? Kanskje det.
Erik brydde seg lite om ryktene. Han var åpen om følelsene sine, uten å overøse henne med dyre gaver men fornøyd, det var hun. Ingrid likte også den store leiligheten i sentrum, bilen og framtida Erik lovet.
Så flyttet hun inn, og erfarte fort at moren hans, Sofie Halvorsen, bodde der også. Etter Birgits død hadde Erik hentet moren hjem til seg; hun laget mat, vasket, strøk skjorter og styrte huset.
Selv om Ingrid flyttet inn, ble Sofie ved sine oppgaver, noe Ingrid gledet seg over. Hun ønsket aldri å konkurrere om husmorrollen, og satt pris på svigermors middager. Alt gikk på skinner, inntil Erik bestemte at de skulle gifte seg.
Ingrid kjente ubehag over at Erik fortsatt gikk med gifteringen etter konas død.
Jeg føler at jeg har et bånd til Birgit, forklarte han. Ingrid ba ham om å ta av seg ringen.
Hvis det plager deg, skal jeg ta den av, svarte han forfjamset.
Du er ikke gift lenger, ellers føles det som om jeg har et forhold til en gift mann, svarte hun. Erik tok ringen av og la den i glemmeboken en stund.
Så ble det tid for frieriet; restaurant, levende musikk, glass vin og nederst i glasset: et arvet smykke, en ring med en blendende edelsten.
Ingrid ble nesten kvalt av overraskelse midt i slurken.
Vil du gifte deg med meg? spurte Erik, og rakte ringen til henne. Hun trakk hånden bort.
Nei.
Hva mener du med nei?! undret Erik.
Jeg vil ikke bære den ringen.
Men det er et familiesmykke! Slike finnes ikke lenger! Vet du hva den ringen er verdt?
Jeg bryr meg ikke om hva den er verdt. Jeg kommer ikke til å bruke noe som tilhørte din avdøde kone.
Hvorfor ikke?
Fordi det bringer ulykke.
Nå er du overtroisk!
Skal jeg kanskje også ha på meg kjolen hennes? Din mor sa jo at den også ligger et sted her fortsatt.
Kjole kan man kjøpe ny av, men slike ringer er umulig å erstatte med pen og tid. Se på arbeidet, på gullet!
Nei. Jeg vil bare ikke ha andres smykker. Og jeg vil ikke se den ringen på deg heller du vet hvor jeg står i denne saken.
Er det ditt endelige svar? spurte han mørkt.
Ja. Beklager, svarte Ingrid og reiste seg. Kvelden var ødelagt.
Kanskje vi bør ta en pause, sa Erik.
Det tenker jeg også, svarte hun.
Ingrid dro, Erik gjorde ikke noe for å holde henne igjen. Musikerne spilte, maten ble servert, ringen lå uåpnet i esken.
På kontoret holdt Ingrid seg unna sjefen, og Erik holdt seg inne på kontoret sitt. På kvelden dro Ingrid til foreldrene sine hjemme på Nesodden. De tok henne inn og sa hun burde bryte forlovelsen og finne seg en mann på sin egen alder.
Du er vakker og flink du trenger ikke Erik som er så mye eldre og til og med enkemann!
Ingrid svarte ikke. Hun var rådvill. På den ene siden var Erik en god kandidat som ektefelle, men hans binding til fortiden skremte henne.
Dagene gikk i uvisshet. Erik ringte ikke, og Ingrid tok til med sykemelding etter å ha følt seg utilpass. Rykter surret i firmaet om bruddet. Erik ble dyster og rev sig på ansatte, selv moren fikk sin del av humøret hans.
Sofie prøvde forsiktig å snakke om Ingrid med sønnen, men fikk bare grynt og surhet tilbake.
Det kunne ikke fortsette slik. Sofie så sønnen sin lide og bestemte seg derfor for å oppsøke Ingrid selv.
Åh, Sofie? Ingrid ble overrasket, gjestet var ikke ventet.
Hei, Ingrid. Hvordan går det?
Litt syk, svarte hun.
Er det derfor du bor her nå? For at ikke jeg skal bli smittet? spurte hun med et lurt blikk.
Ikke helt, Ingrid rødmet.
Kom tilbake da. Erik holder jo på å gå fra vettet.
Merkes ikke, mumlet Ingrid.
Han er stolt, vet du. Forteller ikke engang meg ordentlig hva som har skjedd. Men dere elsker jo hverandre?
Han vil at jeg skal bære en gammel ring som tilhørte hans tidligere kone.
Åja Hvis det bare var for ringen, ville alt ordnet seg?
Den må bort selges og byttes. Tanken på at ringen har tilhørt en annen kvinne, er ubehagelig. Og det gamle følger med energier.
Jeg forstår deg, Ingrid. Jeg tror Erik ikke er klar for å gi slipp på fortiden. Han elsker deg, men henger fast.
Man kan ikke bygge nytt på gammelt, Sofie. Det er bare trist. Takk for at du kom. Godt å se deg.
Sofie gikk, trist på alles vegne. Alt handlet kanskje bare om et smykke men det lå mer bak.
En uke senere var Ingrid tilbake på jobb. Motvillig gikk hun inn, fast bestemt: hun skulle si opp og finne noe nytt.
Erik undertegnet oppsigelsen uten et ord, ubehagelig taus. Han så ut som et fornærmet barn.
Voks opp, Erik. Du oppfører deg som en guttunge, sa Ingrid da hun gikk.
Det er din skyld ingen har noensinne sagt nei til meg
Ingrid svarte ikke, men så ringen blinke på fingeren hans mens han skrev under.
«Jeg gjorde det rette. Han slipper aldri fortiden,» tenkte hun og pakket sakene sine. Lettelsen var stor, tvilen forsvant, og Ingrid gikk ut av livet hans for å begynne på nytt mens Erik lenge ble igjen, uforstående over hvorfor hans ettertraktede frieri ikke ble besvart.
