«Jeg leter etter noen sprek og energisk, ikke en jevnaldrende»: I femti er det ikke det samme 55-åringen skjulte syv år og magen, men ble fornærmet da han fikk vite kvinnens alder
Jeg trenger en dame som ikke er eldre enn førtito. Det er maks. Og bare hvis hun ser ut som trettifem, i beste fall. Etter femti, Tor, blir det ikke det samme. Jeg vil ha en smidig og full av livsglede, ikke en på min egen alder.
Selv er jeg kanskje ikke akkurat Aksel Hennie, men inni meg er jeg tjueåtte. Og dessuten blir menn bare mer verdifulle med årene, mens kvinner vel, du skjønner.
Jeg og venninna mi, Ragnhild, satt ved bordet ved siden av. Vi hadde tatt turen innom for litt mat etter treningsøkta, diskuterte den nye kostholdsplanen, men så ble samtalen vår brått avbrutt av denne mannens monolog.
Hørte du? fniste Ragnhild lavt. Han tror han er blitt mer verdt med årene. Kanskje han havner på tilbud snart.
Shhh, smilte jeg, la oss høre ferdig! Det er jo nesten som teater.
Imens snakket oratoren videre, nesten uten pustepauser:
Jeg, for eksempel, spiser aldri gårsdagens middag. Prinsippsak. Kvinnen skal lage fersk mat hver dag. Nå, så lenge jeg er alene, koker jeg vel litt pølser selv, det er ikke så farlig. Men skal det bli seriøst, forventer jeg skikkelig mat: fårikål, karbonader, bakst. Og hun må være slank. Jeg vil ha kontrast: jeg er solid, hun liten.
Og barn da? spurte kompisen hans forsiktig, mens han betraktet den «solide» typen skeptisk. Du har jo voksne barn fra før av. Kanskje barnebarn snart?
Ingen arvinger trengs, jeg har mine. Nå trenger jeg en kvinne for sjela. Og for kroppen. Energisk, med, som blir med ut i marka, til fjells eller i det minste på hytta.
Jeg svelget nesten feil da han nevnte fjelltur. Han har vel aldri gått lenger enn til Narvesen-kiosken.
Ragnhild, skal vi vedde på at han prøver seg på meg? hvisket jeg med et lurt blikk.
Er du seriøs? flirte hun. Vera, du er ikke akkurat under førti.
Tyst, hvisket jeg, finger over leppene. Dette blir et sosialt eksperiment. Jeg vil forske på hvor langt selvbedraget rekker.
Det var null problem å bli kjent med ham. Vi utvekslet nummer, og allerede samme kveld chattet vi som om vi hadde kjent hverandre lenge.
På nettet gikk han under navnet Maco48.
Profilbildet var ti år gammelt magen trukket inn, en finere Volvo i bakgrunnen og blikket fullt av selvtillit.
Etter noen dager foreslo Jørgen at vi skulle treffes.
Han kom i det beste han hadde av dress. Knapper som nesten ga etter for et stolt, utstikkende mageparti.
Vera, sa han med et bredt smil og viste fram en tannrekke som hadde sett bedre dager. Du ser fantastisk ut i dag.
Takk, Jørgen, svarte jeg beskjedent. Du også ganske presentabel.
Vi møttes flere ganger.
For meg ble det en test på mine skuespillerevner. Jeg lyttet høflig til historier om hans «forretningsimperium» (en kiosk på Grønland torv), om hvordan han «nesten hadde kjøpt» en ny bil (men investerte i utvikling i stedet), og hvor avgjørende det var for menn med et hjem i orden.
En tur i Frognerparken etter hundre meter pustet han tungt, men forsikret meg om at det var en spesiell pusteøvelse.
Så kom øyeblikket da alt spisset seg til.
Jørgen, mykere enn vanlig etter middagen og full av selvtillit etter mine komplimenter, tok hånden min.
Vera, du er fantastisk: slank, flink til alt hjemme, og ung. Forresten må jeg innrømme noe Jeg er ikke åttiåtte.
Virkelig? spurte jeg med løftet øyenbryn. Hvor gammel, da?
Femogfemti, sukket han, spent på min reaksjon. Men jeg ser da ungdommelig ut, eller hva?
Selvfølgelig, Jørgen! lo jeg. Du ser akkurat ut som du er kanskje femtifire! Jeg liker erfarne menn det er jo livsvisdom.
Han strålte av lykke.
Fantastisk. Jeg var litt bekymret. Prinsippfast er jeg: ingen kvinner over førtito. Da er energien borte. Men du, du gløder, du er virkelig ungdommelig.
Takk, kjære, jeg strøk ham kjærlig over hans blanke isse. Forresten har jeg også en liten hemmelighet.
Hva da? Han spisset ørene. Barn? Gjeld?
Nei da. Alder.
Jørgen stivnet.
Hva mener du? Du er ikke førti?
Nesten.
Trettiåtte? spurte han håpefullt.
Jeg tok frem passet, strakte det over bordet.
Bare åpne, Jørgen. Se selv.
Han tok passet med skjelvende hender, bladde opp og stirret lenge på fødselsåret. Tallet danset foran øynene hans, han regnet lydløst.
1975.
Femti hvisket han og ble kritthvit. Du er femti?
Helt riktig, Jørgen. Runde år feiret jeg for to måneder siden.
Passet glapp ut av hendene hans. Han så på meg som om jeg var blitt om til en trollkjerring rett foran øynene hans.
Men hvordan? Du ser jo
Ut som en kvinne som tar vare på seg selv, Jørgen. Ikke en som spiser grillpølser på hjørnet.
Men det er jo bedrageri! utbrøt han. Jeg sa jo det under førtito. Det er prinsipp. Jeg kan ikke omgås en på min egen alder.
Men jeg er jo faktisk ikke jevngammel, forresten. Alt annet passet for deg, ikke sant? Er det sand fra lomma mi som irriterer?
Jørgen ble rød i ansiktet.
Nei, det er bare selve tallet Femti. Det er jo nesten pensjonist.
Alderdom, Jørgen, det er når hjernen slutter å akseptere virkeligheten, svarte jeg rolig og reiste meg. Men jeg? Jeg er kvinne i min beste alder. Og vet du hva jeg har lært?
Hva da? stirret han på meg med utvaskede, lyseblå øyne.
At jeg, femti år, fortjener en mann ikke en pose med komplekser, mage og en torvkiosk. Du ville ikke klart å holde varmen i mitt «bål». Du ville brent deg på første forsøk.
Jeg tok passet og gikk mot døra.
Vera! ropte han etter meg. Vent litt. Hva med oss?
Hva med oss? snudde jeg meg og svarte. Etter din egen logikk er vi jevngamle. Men du vil jo ha ei som er yngre. Så let du, kanskje har du flaks du finner sikkert noen med dårlig syn.
Jeg gikk ut av det hjemmekoselige «bestemorgreiene» hans og sugde inn den friske kveldsluften.
Nede i bilen ventet Ragnhild.
Nå? spurte hun da jeg satte meg inn. Ble han gjennomskuet?
Gjennomskuet og vel så det, lo jeg. Du skulle sett ansiktet hans da jeg viste passet. Det var som om jeg fortalte ham at jorda er rund.
Hvordan endte det da?
Vel, han kommer til å fortsette å lete etter «unge» og plages. Vi drar og feirer! Jeg har en date i kveld med en ordentlig mann, førtifem, og han driter i hva som står i passet mitt.
Jørgen sitter fortsatt på datingsider og oppdaterer profilen. Nå: «Søker kvinne under 40. Ærlig!» Bilde, selvfølgelig, det samme ti år gammelt.
Hva tror dere, hvorfor er noen menn så redd for kvinner på sin egen alder? Og bør man skjule alderen for kjærlighetens skyld, eller bør man være ærlig fra start?
