Jeg klatret opp stigen for å beskjære de tørre grenene på epletreet, men plutselig begynte hunden min å bjeffe høyt og trekke i buksebenet mitt for å få meg ned. Først trodde jeg han hadde blitt gal, eller bare lekte og kanskje ville få meg til å falle ned fra stigen.
Jeg prøvde å jage ham bort og ble til og med irritert, men bare noen sekunder senere skjedde det noe helt uventet.
Jeg sto omtrent halvveis opp i stigen, saksen i hånden, klar til å ta de første grenene på det gamle epletreet inntil husveggen. Den morgenen hadde vært underlig fra start. Tunge, grå skyer hengte lavt over Drammen, luften lå fuktig og stille, som rett før et ordentlig regnskyll. Jeg kjente at været skiftet, men bestemte meg likevel for å bli ferdig; disse tørre grenene hadde ropt om å fjernes lenge.
Stigen hadde jeg satt opp tidlig; jeg presset den forsiktig mot trestammen og sjekket at den sto støtt på det våte gresset. Jeg tok noen steg opp og løftet saksen mot den første grenen, da jeg kjente at noen dro i buksebenet bakfra.
Forfjamset snudde jeg meg, og i noen sekunder var jeg helt perpleks.
Hunden min forsøkte klumsete å klatre opp etter meg. Labben hans gled på de glatte metalltrinnene, klørne lagde skrapelyder mot stålet, og øynene hans var store og fulle av bekymring rettet mot meg.
Heia, hva er det du driver med, Birk? sa jeg, anstrengt smilende. Gå ned!
Jeg viftet utålmodig med hånden for å få ham bort, men han nektet. Tvert imot, han trakk seg enda nærmere, dro plutselig hardt i buksebenet med tennene og nektet å slippe.
Han dro så det sved. Det rykket til i hele meg, og jeg holdt meg fast i stigen for ikke å ramle.
Har du blitt sprø? Slipp! utbrøt jeg hissig.
Men Birk ga seg ikke. Han dro enda hardere, stemmen hans høy og desperat, som om han prøvde å stoppe meg for enhver pris.
Først ble jeg irritert, men bare etter noen sekunder skjønte jeg at dette ikke var lek. Han hadde aldri oppført seg sånn før. Det var noe spesielt i blikket hans.
Som om han prøvde å fortelle meg noe.
Jeg forsøkte å gå litt høyere opp, men da rykket han så brått i buksa at jeg med ett grep tak i stigen med begge hender, hjertet hamret.
Jeg sukket tungt og begynte å klatre ned.
Nå holder det, mumlet jeg stramt. Hvis du ikke roer deg, setter jeg deg i hundegården.
Birk så skyldig ned, men jeg fulgte med og gikk med ham til innhegningen. Jeg lukket grinda bak ham og tenkte jeg endelig skulle få gjort jobben i fred.
Men akkurat da, i det jeg satte foten tilbake på nederste stigetrinn, skjedde det noe som fikk blodet mitt til å fryse. Fortsettelsen på denne uvanlige historien får du lese i første kommentar.
Da jeg lente meg mot stigen for andre gang, smalt det plutselig høyt i toppen over meg.
Lyden var skarp og skjærende, som om hele treet knakk. Jeg kikket lynraskt opp. En enorm tørr grein løsnet seg rett over hodet mitt.
Den falt akkurat der jeg hadde stått bare et øyeblikk før. Greinen smalt i bakken, splintret i flere biter og landet bare noen centimeter unna føttene mine.
Kneet mine sviktet, og jeg ble stående og stirre på den store, brukne greinen, mens hjertet dunket så høyt i brystet at jeg nesten kunne høre det dunke i ørene.
Det var først da jeg forsto. Hunden min prøvde ikke å plage meg. Han prøvde å redde meg.
Han hadde oppfattet faren før meg. Kanskje hadde han hørt det knekke inne i treet, eller kjent at grenen straks ville løsne. Jeg snudde meg sakte mot hundegården.
Birk sto der med blikket rett på meg, halen viftet rolig fra side til side. Han så ut til å spørre om jeg endelig hadde skjønt det.
Jeg gikk mot ham, åpnet grinda og sank ned på kne ved siden av ham. Birk trykket kroppen tett inntil meg med det samme.
Jeg la armene varsomt rundt halsen hans og hvisket stille:
Du reddet livet mitt.
Etter den dagen har jeg aldri mer oversett instinktene hans.
