Du, jeg må bare fortelle deg noe som skjedde med Bjørn Arne, du vet han fyren som alle i bygda kaller bare Bjarne. Det snudde virkelig opp ned på hele livet hans.
Det var en skikkelig bitende januarkveld, minus trettifem var det, og Bjarne bannet for seg selv fordi han hadde glemt kaffetermosen sin hjemme. Han labbet hjemover mot Bjørkelia etter nattskift på fabrikken, og det var fortsatt et par kilometer å gå i dyp nysnø, altfor langt når kulda bet i marg og bein.
Han gikk den vante stien, over den lille haugen i skogen og forbi det gamle steinbruddet som ingen hadde brukt på årevis. Der går det jo sjelden folk nå. Så, plutselig, hører han en svak, tynn piving. Først trodde han det bare var vinden og trøttheten, men så stoppa han opp og spisset ørene.
Ingenting først, bare vinden i grantrærne og knitring fra snøen når han flyttet på seg. Han gikk noen skritt til, så kom lyden igjen. Lav, nesten borte i all snødreven.
Jøss, er det mulig, mumlet Bjarne litt brydd, og forlot den sikre stien og trasket i retning lyden.
Ved siden av en gammel, nedgrodd brakke, nesten helt nedsnødd, fant han det hjertet hans skulle komme til å aldri glemme. Nedi en liten grop i snøen tydelig gravd fram av labber lå ei utslitt tispe og skalv, mens hun dekte til to bittesmå valper så godt hun kunne.
Hun så på ham med et sånt uttrykk at hjertet hans nesten stoppet opp. Ikke redd, ikke truende bare et stille bønn om hjelp, så stille og ærlig at det kjentes ut som en knyttneve i magen.
Kjære vene, visket Bjarne og bøyde seg ned. Hvem i all verden har latt deg være igjen her, stakkars lille venn?
Han kunne jo se at hun hadde hatt det fint før, pels var flekkvis bort, ribbeina stakk ut, øya var innsunkne og lodne labber skjelte over de små. Likevel forlot hun dem ikke et sekund.
Bjarne strakte hånda forsiktig frem. Hunden snuste på den, pep lavt, men rørte seg ikke bort. Hun stolte på ham. Og han skjønte det stakk dypere enn noen annen bebreidelse.
Hvordan har du klart deg her ute, lita venn? spurte han mykt mens han strøk den skjelvende snuten. Hvor lenge har du lagt her sånn?
Snøen rundt viste at dette ikke var første natta ute. Antakelig hadde hun gravd seg dypere ned, prøvd å skjerme valpene for vinden, varmet dem med det siste hun hadde igjen av krefter og bare ventet. Ventet på det lille mirakelet.
Bjarne tok av seg den slitte vadmeljakka og tullet den varsomt rundt den ene valpen, så den andre. De små pep litt det var håp, da kunne de reddes.
Og du da, mor? spurte han lavt.
Han kalte henne Embla, det kom bare sånn. Hundemora skjønte hva det betydde. Med møye løftet hun seg opp, tok et famlende steg mot ham, som om hun tok sjansen på et nytt håp.
Kom nå, sa Bjarne stille. Nå skal vi hjem og få varme i oss.
Turen til Bjørkelia ble en prøvelse. Valpene gjemte han inntil seg inderst i jakka, Embla kavet seg etter, helt utmattet, kulda bet mer for hvert minutt. Hver hundremeters stoppet han, ventet tålmodig på at hun aldri skulle gi opp, ga en klapp og hvisket:
Hold ut, jenta mi, vi er snart fremme.
Da de var hjemme, stupte Embla sammen i snøen og orket rett og slett ikke mer. Bjarne skjønte hun hadde brukt de siste kreftene på å gi valpene en sjanse, og nå kunne hun tillate seg å gi slipp.
Kom igjen, dette nekter jeg å se, sa han bestemt, og bar henne varsomt inn i gangen.
Da han la Embla i den varme stua, fikk han det blikket som får deg til å skjelve litt i barten. Den reneste takknemlighet.
Embla, sa han stille. Du skal hete Embla. Valpene? De finner vi navn til senere.
De neste tre dagene ble han hjemme fra jobben, sa han hadde fått influensa ikke løgn i det hele tatt, for hjertet var jo skikkelig vondt.
Embla orket ikke å spise med en gang, bare slurpet litt lunken melk og lå tett inntil de små. Han skjønte det; hun hadde vendt seg av med mat og hadde ikke sjanse til å orke mer på en stund. Hver time ga han henne ei teskje i slengen, tryglet og kjælet:
Kan du prøve en skvett til? For valpenes skyld, bare litt til.
Og hun åt, fordi hun skjønte at denne mannen, han gikk det an å stole på.
Dag fire skjedde det noe. Embla gikk selv bort til matskåla og smattet i seg litt. Ikke mye, men nok til at valpene, som Bjarne kalte Odin og Ask, begynte å pipe høylytt etter mat.
Ja dere, ropte Bjarne glad så nabokjerringa våknet. Dette er virkelig et mirakel!
Odin var den kraftige typen, alltid først ute, Ask var roligere. Begge vokste altfor fort. Folk i bygda syntes han var gal, tre bikkjer på én gang?!
Bjarne, du er stokk gal, utbrøt naboen. Skal du drive kennel?
Han bare lo for seg selv. Ingen visste hvor mye de hundene egentlig hadde reddet ham. Etter at kona døde for tre år siden, hadde huset vært så tomt at veggene nesten klirret.
Embla var smartere enn de fleste: Hun skjønte alt på forhånd, klødde ham på døra før jobb og ventet ved portstolpen når han kom hjem igjen. Hun glemte aldri kvelden han hadde reddet henne.
Hver morgen, når Bjarne gikk i fjøset, kom Embla, la labben på armen hans og så ham lenge i øynene. Slutt nå, sa han, med tåre i stemmen. Det er jeg som burde takke deg.
Valpene lagde liv og leven, beit i tøfler og jaget hverandre rundt hushjørnet. Embla passa på med jernhånd, men med den varmeste kjærlighet.
Så, utpå sommeren kom broren hans fra byen innom. Han var skeptisk.
Skal du beholde dem alle? Det blir da dyrt nok, én burde reise til noen andre.
Men Bjarne bare ristet på hodet og svarte:
Ville du ha skilt barn fra moren sin?
Da ble det stille.
Så, en høstdag sto det plutselig en fremmed kar ved grinda, ny boblejakke og guttungen på slep. Valpene bjeffet og Embla var på vakt.
Hva vil dere? spurte Bjarne.
Eh gutten her sier det er hunden deres. Hun forsvant visst en gang i vinter, stammet mannen.
Bjarne kikket på Embla. Hun trykket seg inn til ham, ikke av kulde, men ren frykt.
Saga! ropte guttungen. Kom, Saga!
Embla trykket seg bare enda tettere mot Bjarne. Da skjønte han alle bitene.
Nei. Vår hund heter Embla, sa han lavt, men bestemt.
Men vi har papirer! Du må gi oss tilbake hunden vår!
Papirer på hva, egentlig? spurte Bjarne rolig. På hunden dere forlot i sprengkulda da hun hadde valper og holdt på å dø?
Mannen rødmet, gutten begynte å gråte. Men Bjarne vek ikke.
Nå går dere. Her har dere ingenting å hente mer.
Etterpå slikket Embla hendene hans lenge, før hun samlet valpene rundt seg to flotte hunder. De satte seg tett sammen, og han kjente den store lykken.
Vi er en familie nå, sa Bjarne stille og klemte dem inntil seg.
Han skjønte plutselig hva det hele handlet om: Å redde noen, det reddet ham også. Borte var ensomheten.
Nå våkner han hver dag til gledelig bjeffing, og sovner mens tre snuter puster varsomt ved beina. Herregud, det er egentlig først nå huset hans er fullt av ordentlig liv.
Og, vet du, noen ganger tenker han på hvor ufattelig takknemlig han er for at han hørte den lille pivingen den kvelden. At han ikke bare gikk forbi. Han reddet dem og så reddet de ham tilbake. Slik skal det være.
