Du stjeler fra sønnen min, han har jo ikke råd til å kjøpe en lyspære engang.
Søndag morgen lå jeg på sofaen med teppet over meg. Min mann hadde dratt til moren sin for å bytte lyspærer. Men grunnen til at svigermoren min kalte på sønnen, var selvsagt en helt annen:
Sønnen min, har du glemt at Even har bursdag i dag?
Mannen min sløser alltid bort lønna si. Pengene hans varer bare i noen få dager. Heldigvis gir han meg nok til å betale regninger og matvarer. Resten bruker han på nye spill og alt mulig utstyr han trenger til dem. Jeg bryr meg ikke så mye om det, synes faktisk han fortjener å ha det gøy, så lenge han ikke sitter og drikker i garasjen eller drar på nattklubb. Dessuten har jeg lest et sted at de første førti årene av barndommen er de vanskeligste for et menneske.
Jeg sier ikke dette for å få medlidenhet, men for å forklare hvorfor lommeboka til mannen min alltid er tom. Slik har ikke jeg det. Jeg klarer faktisk å spare litt av og til. Det hender jeg må låne bort noen kroner til mannen i nøden. Men om det gjelder penger til moren hans, niesene eller søsteren hans, sier jeg alltid nei.
Jeg hadde selvsagt husket bursdagen til Even, og kjøpte gave til ham forrige uke. Før mannen min dro til familien, ga jeg ham gaven og satt meg til rette for å se en film. Jeg ble ikke med, fordi jeg og svigerfamilien min alltid har hatt et ganske kjølig forhold.
De mener at jeg ikke elsker ham, siden jeg ikke vil la ham bruke penger på dem, og fordi jeg nekter å passe barna til søsteren hans. En gang sa jeg ja til å passe niesene en time, men de hentet dem først etter et halvt døgn. Dermed kom jeg for sent på jobb, og jeg hadde til og med mage til å si hva jeg syntes om det. Da fikk jeg høre at jeg var frekk og umoralsk. Etter det har jeg bare avslått alle forespørsler om barnevakt. Men jeg har aldri klaget på at mannen min bruker tid med niesene sine, for jeg synes jo de er hyggelige unger.
Det gikk ikke lenge etter at mannen min dro, før han kom tilbake og han hadde tatt hele bølingen med, inkludert niesene og nevøene. Svigermor marsjerte uten å nøle rett inn i gangen med ytterjakka på, og sa:
Vi har bestemt at Even skal få nettbrettet han valgte ut selv til bursdagen det kostet to tusen kroner. Så du skylder meg tusen kroner for denne gaven. Kom igjen, betal opp!
Personlig synes jeg det holder med en hyggelig gave, ikke et så dyrt nettbrett.
Klart jeg nektet å betale en krone. Til og med mannen min begynte å anklage meg for å være gjerrig. Jeg skrudde på PC-en og ropte på Even. På fem minutter satt vi sammen og bestilte en kul dings han selv valgte seg ut.
Gutten løp strålende fornøyd bort til moren, som satt og hang i gangen. Søsteren til mannen min har alltid hatt klønete hender, så jeg måtte passe på at ikke noe forsvant. Men svigermor brydde seg ikke om gaven vi hadde valgt. I stedet ble hun fornærmet og hevet stemmen:
Ingen ba deg kjøpe gave! Du skulle gi penger. Du er sammen med sønnen min, og han går rundt som en tigger som ikke har råd til en lyspære engang. Gi meg tusen kroner med en gang, du vet godt at det er pengene til sønnen min!
Så prøvde hun straks å rote i veska mi, som lå på nattbordet. Jeg så på mannen min og hvisket:
Du har tre minutter på å få dem ut!
Mannen min tok tak i moren, og dyttet familien sin ut døra. Tre minutter det var alt han trengte.
Derfor syns jeg like gjerne mannen min kan bruke lønna på spill og hobbyer, for tidligere var det bare moren hans som tok alle pengene. Det er bedre han får glede av pengene, enn at de rovgriske slektningene stikker av med dem.
Nå sitter jeg her og tenker at jeg kanskje heller burde giftet meg med en foreldreløs…
