Det finnes en kjent norsk ordtak: «Godtroenhet er verre enn tyveri». Tidligere syntes jeg kanskje det lød vel dramatisk, men livet har lært meg nøyaktig hvor mye sannhet som ligger i de ordene.
For et halvt år siden flyttet det inn en ny nabo i oppgangen min på Majorstuen i Oslo. En kvinne rundt førti, alltid pent kledd, et vennlig smil på lur. Ofte møttes vi i heisen og utvekslet høflige hilsener alt sammen helt vanlig naboskap.
Første gang hun banket på døra mi var det gått et par uker siden hun hadde flyttet inn. Klokka var rundt ni om kvelden. Jeg åpnet, og der sto hun Ingrid, med et unnskyldende smil og en tom kopp i hånden.
Å, unnskyld at jeg forstyrrer så sent, sa hun varmt. Men tenk deg, jeg skulle akkurat til å steke noen pannekaker, og så var all saltet borte! Kan jeg få låne litt, så lover jeg å gi tilbake i morgen!
Hvordan kunne jeg nekte? Jeg helte en god porsjon over i koppen hennes. Hun takket, og forsvant.
Men det ble ikke siste gang. Bare noen dager senere sto hun på dørstokken igjen, da trengte hun sukker.
Jeg trengte bare en kopp te, klaget hun, innpakket i en varm morgenkåpe. Men det er både sent og regner ute… Kunne jeg få låne en liten kopp sukker? Lover å kjøpe stor pakke og gi tilbake!
Det kostet meg ingenting, men jeg undret meg. Hadde hun ikke rukket å kjøpe grunnleggende varer etter nesten en måned i leiligheten? Salt, sukker, kaffe, fyrstikker det har jo alle! Jeg valgte å overse tanken.
Uka etter spurte Ingrid om hun kunne låne noen egg. Så kom turen til litt rapsolje, deretter en løk, en halv sitron, en tepose, en Paracet og til og med en dorull.
Det hele utspilte seg med urovekkende rutine: kveld, et skyldbetynget blikk, enda en forklaring på hvorfor hun «glemte å handle», og løftet om at «alt blir returnert i morgen». Men alt Ingrid lånte, så jeg aldri igjen. Hun var særdeles selektiv med hukommelsen: Husket alltid å spørre meg, men glemte sine egne løfter idet døra ble lukket.
Så kom dagen da jeg selv manglet en gulrot til suppa. Jeg visste hun var hjemme, banket på. Hun åpnet døra, lyttet ferdig og småtrakk på skuldrene:
Jeg har, men trenger den selv. Har bare én. Kan dessverre ikke hjelpe deg, sa hun med uskyldig mine, før døra gikk igjen.
Da rant det over for meg. Mine matvarer var tydeligvis allmenning, hennes egne noe hellig, utilgjengelig. Der og da bestemte jeg meg for å sette en stopper for utnyttelsen.
Jeg åpnet notatboken min, og fra hukommelsen skrev jeg ned alt hun hadde fått låne: sukker, egg, kaffe, olje, løk, Paracet, sitron, vaskepulver. Jeg regnet meg frem til at alt til sammen ville koste omtrent 950 kroner.
Lappen la jeg synlig på kommoden i gangen, for jeg visste at det bare var et spørsmål om tid før den ville komme til nytte.
Lørdag ettermiddag, selvfølgelig akkurat da jeg skulle bake eplekake, ringte det atter på døren. Jeg kikket i dørkikkerten der sto Ingrid med et tomt bakebolle.
Jeg trakk pusten dypt, satte på meg et kjølig smil, og åpnet.
Hei du! Kommer du meg til unnsetning? Jeg skal lage lapper, men har nesten tomt for kefir og null hvetemel! Kan du låne meg tre hundre gram? Lover å gi tilbake!
Mel? Joda, selvfølgelig, sa jeg og smilte.
Du er en engel! Du vet jeg betaler tilbake, altså!
Selvfølgelig, Ingrid. Men først synes jeg vi skal gjøre opp for våre tidligere samarbeid.
Jeg rakte henne listen. Hun måpte, vant til at jeg uten videre hentet fram hva hun enn trengte, uten spørsmål ikke til å bli konfrontert med regnskap.
Her, sa jeg og pekte på punktene. Jeg har ført opp alt du har lånt de siste månedene. Fire kopper sukker, femten egg, kaffe, olje, vaskepulver, sitron, løk. Stemmer det?
Hun ble stille. Forbauselsen i blikket gled over i irritasjon. Hvordan våget jeg? Var ikke dette «helt vanlig naboskap»?
Jeg har regnet ut sum med helt gjennomsnittlige priser, sa jeg rolig. Jeg har til og med gitt deg rabatt. Totalt blir det 950 kroner.
Jeg rakte fram hånden, åpen håndflate.
Når vi har gjort opp, får du både siktet mel og alt du behøver.
Du tuller! Hvisket hun, litt andpusten. Setter du opp regning? For salt og fyrstikker?! Er du helt…?
Jeg er helt alvorlig, sa jeg rolig. Låner man noe, forventes det å returnere. Hvis ikke, regnes det som å kjøpe. Jeg ber bare om å få dekket utgifter.
Du er smålig! ropte hun, slo ut med armene. Jeg trodde vi kunne være litt rause, men du… Småknipe!
Smålig er å bruke penger på sushi, men tigge til seg dorull av naboen, svarte jeg med lav stemme.
Hun ble rød oppover ørene.
Behold melet! freste hun, og smelte døra etter seg.
Jeg sto tilbake med lappen i hånda, men uten sinne mer som en lettelse.
Det har nå gått to uker. Ingrid hilser ikke lenger. I heisen snur hun ryggen til og later som hun er opptatt på telefonen. Jeg hørte henne klage til vaktmesteren over at det bor «gjerrige mennesker» i oppgangen.
Hva ville du gjort i min situasjon? Ville du fortsatt å finne deg i det?
