Søndag 12. februar
Da jeg giftet meg med Ingrid, ante jeg lite om hva jeg egentlig fikk med på kjøpet. Vi ble skilt for ti år siden, ikke bare på grunn av hennes alkoholvaner, men også fordi hun ofte lot aggresjonen gå ut over meg. Etter skilsmissen har vi knapt vekslet et ord. Vår felles sønn, Morten, giftet seg for flere år siden og flyttet til Bergen. Han har også kuttet kontakten med sin mor. Det er nesten ikke til å unngå; hvem vil vel forholde seg til en alkoholisert forelder som aldri har vist omsorg for sitt eneste barn.
Denne helgen ringte telefonen tidlig søndag morgen. Det var sykehjemmet. De fortalte meg at Ingrid hadde gått bort. Ingen andre var igjen som kunne ta seg av alt det praktiske rundt begravelsen, så det falt på Morten og meg. Vi fikk ordnet en ordenlig, verdig begravelse til henne.
Men det ble straks mer komplisert: Svigermor var fremdeles i live. Hun bodde i det lille huset ute på Nøtterøy. Syk og gammel, alltid i dårlig humør, og aldri særlig samarbeidsvillig slik hadde hun vært i alle år jeg kjente henne. Nå hadde jeg plutselig ansvar for henne også. Morten måtte hjem til familien etter begravelsen, og det var ingen andre igjen enn meg. Jeg kunne jo ikke bare etterlate henne til seg selv. Det går ikke an å svikte en hjelpeløs eldre dame.
I tre måneder holdt jeg ut med å besøke henne flere ganger i uka kjørte matvarer og medisiner, hjalp henne med å hente ved og ordne de små tingene hun ikke lenger fikk til selv. Uansett hva jeg kom med fra butikken, var det galt, men likevel spiste hun alt opp. Selv om jeg syntes det var tungt og strevsomt, føltes det umulig å snu ryggen til.
Så, for noen uker siden, døde hun stille og rolig i søvne. Da arvepapirene ble gjennomgått, viste det seg at hun hadde testamentert huset sitt og ikke så rent lite penger til meg det kom mildt sagt som en overraskelse. Hva kan jeg si? Livet gir av og til igjen på uventede måter.
Jeg sitter igjen med en følelse av at det å vise omsorg, også når det koster deg noe, kan gi ringvirkninger du ikke aner. Kanskje tålmodighet og et åpent hjerte til slutt er verdt mer enn alt annet.
