Du er ei barsk sjel, Vidar Hansen! Ikke rart at folk her kaller deg “Eremitten”! Nei, smil skal vi visst ikke trenge lenge etter fra deg. Når du bare ser på én, løper kulden nedover ryggen. Har du alltid vært slik, eller har det skjedd noe? Synes du ikke livet er verdt noe lenger?
Ingvild fortsatte å skravle, men jeg hørte ikke etter. Tok bare handleposen min fra disken i nærbutikken den eneste i bygda vår og gikk mot døra.
Dattera di, Elin, kom til mora si her om dagen. Med gutten. Du hører meg, Vidar Hansen? Hva om han virkelig er din unge, hæ? Skal han gå og være farløs og rotløs i bygda? Han ligner faktisk på deg!
Jeg hørte ordene hennes i det jeg åpnet døra. Ble stående et øyeblikk på dørstokken, men snudde meg ikke. Hva skulle det være godt for? Ingen vil tro på meg uansett, og å blåse mitt eget liv ut i det fri er jeg ikke vant til. Folk dikter det de ikke vet. Sånn er det bare. Dette er mellom meg og Elin, ingen andres sak.
Sola skinte ikke særlig norskt i dag: En glovarm vårdag. Strålene la seg på ansiktet mitt, fikk meg til å myse. Jeg lot øyelokkene synke og gå et par skritt til, det var da jeg hørte en barnestemme rope:
Se opp!
Gutten som ropte kom løpende mot trappa foran butikken og plukket forsiktig opp to valper som lå midt i veien.
Ikke tråkk på dem, vær så snill!
Han hadde stor nese, mørke øyne med tunge øyelokk, og litt utstående ører akkurat som jeg. Det var ikke rart at bygdefolket slarvet. Men jeg visste gutten som så på meg nå var ikke min sønn. Slekt var vi nok, men ikke mer enn det.
Vil du ikke ha en valp? Se på labbene hans som en ulv! Han blir sterk!
Jeg ristet på hodet og gikk videre, men tok feil vei mot nærmeste smutthull heller enn den gamle, kjente. Først da bena begynte å svikte måtte jeg støtte meg til det gamle Rønningen-gjerdet. Jeg gispet etter luft og skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å puste igjen.
Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hvorfor kom hun hit igjen, med denne guttungen som kunne vært min om alt var blitt annerledes? Hadde det skjært seg med Per, mon tro?
Tankene stormet i hodet mitt og hjertet slo ujevnt, akkurat som for sju år siden. Alt kom tilbake. Man kan ikke befale hjertet sitt å tie. Men man burde.
Lydbølger fra ei grind bråkte, og plutselig sto Helena Rønningen der, løftet et øyebryn og hastet mot meg:
Vidar! Går det bra? Skal jeg hjelpe deg inn? Eller hente Jon?
Varme hender strøk over skuldrene mine, og jeg blunket opp.
Takk, Helena. Bare la meg være, det går over.
Nei, nå går du ikke et sted! Hold armen rundt meg. Slik ja! Går det sakte, går det vel. Sånn! Fy flate så tung du er! Du må slutte å slite deg ut på den måten, Vidar! Skal du gå og dø på min vakt, blir det mitt ansvar! Husker du ikke du er min pasient? Nå må vi få sjekket blodtrykket ditt og så gir jeg deg en sprøyte eller to, så skal vi få deg på beina igjen!
Beina mine lystret knapt, men Helena var sterk. Hun slepte meg nesten inn i gården sin, smalt igjen grinda med foten og ropte:
Jon! Kom og hjelp!
Resten husket jeg knapt noe av. Jeg våknet til på sofaen hennes. Noe tungt trykket mot brystet, trodde nesten det var hjerteinfarkt. Men det var bare den lodne, grå katten Maja, med kattunger, krøllet sammen mot brystet mitt.
Kattedyret vårt, Maja, har nese for folk! Legger hun kattungene hos deg, ja da tåler sjela di dagens lys, Vidar! Det hadde hun aldri gjort om du var av et annet kaliber.
Helena lukket skolebøkene til jentene sine bak meg og tok til å stelle i stand rundt meg.
Joda, nå ser du bedre ut! Rolig puls, alt vel. Skremte meg, du! Veiene er sørpe nå, ambulanse kommer ikke frem. Du får bli over natta. Zora så jeg på hjemveien – kua di har det fint.
Helena klemte ektemannen Jon i forbifarten og gikk ut på kjøkkenet. Jon satte seg ved meg.
Du ser ikke bra ut.
Vet det faktisk ikke selv en gang.
Elin?
Ikke sår salt på såret, Jon, svarte jeg, og snudde meg bort, rett inn i Maja sine grønne øyne.
Ja du ser, til og med katta skjønner. Hun kom hit først, bare satt og så på deg mens Helena strevde. Da hun skjønte at du sov, slepte hun kattungene. Sørget for at du fikk alle på brystet. Dyr skjønner mer enn vi tror, Vidar. De handler ikke med hodet, men med hjertet. Du holder alt inni men hvor lenge tåler du det?
Du har mer enn nok med ditt, Jon.
Det har vi alle! Men da jeg trengte hjelp, spurte du ikke først, bare hjalp. Nå vil jeg gjøre det samme.
Hvordan, Jon?
Bestemor sa alltid: Det du ikke klarer å bære, må du gråte ut eller snakke ut. Grav et hull og skrik ned i jorda om du må bare slipp ut sorgen. Ellers brenner den deg innvendig. Du har båret på dette for lenge.
Jon så alvorlig på meg. Jeg bøyde meg forsiktig for å klappe kattungene, begynte å fortelle.
Hva vil du egentlig at jeg skal si? Det er flaut. Menn snakker ikke om sånt. Men du så jo hvor glad jeg var i Elin. Vi ventet barn, du sto der sammen med oss i tinghuset. Du vet alt.
Hva skjedde, egentlig?
Jeg så det med egne øyne, Jon. Da jeg kom hjem etter en tid i byen, sto de på kjøkkenet Elin og fetteren min Per. Han klemte og kysset henne. Hun sa ikke imot. Hvordan skulle jeg ikke tro det verste? Siden har jeg vært alene.
Jeg kan ikke tro Elin gjorde noe galt. Noe stemmer ikke her.
Jeg sukket tungt.
Jeg har båret på dette så lenge at det har blitt en stein. Nå er det fjell.
Jon gned seg i ansiktet.
Kanskje du så feil, Vidar. Hva sa Elin selv?
Jeg snakket ikke med henne Rømte bare til hytta i marka.
Vet du sikkert at guttungen ikke er din?
Regnet på det det kunne ikke gå opp.
Noen fortalte deg det?
Tante min, Pål sin mor, var på besøk hos oss da han ble født. Hun forklarte det meste.
Men du føler det fortsatt? At du er blitt holdt for narr?
Hva vet jeg, Jon? Livet har låst seg. Det betyr ikke så mye lenger. Bare ku og hund.
Helena så innom stua.
Nå får vi sove litt, Vidar. Jeg setter sprøyta, og så sover du godt, så tar vi resten i morgen.
Sovnet nesten med det samme.
Senere den natta hørte jeg stemmene fra gangen.
Hørte du alt, Helena?
Alt. Nå går jeg ut en tur, Jon. Dette går ikke lenger. Ser du ikke hvordan Elin har det? Hun går som en skygge. Jeg kan ikke bære på dette for henne. Nå skal vi få klarhet.
Helena tok jakka og var ute med det samme. Jon satte seg ute på trappa, tente pipe, tenkte på sitt.
Livet er merkelig. Man tror en har grepet lykken, tenker jeg, men så sitter man bare igjen med en fjær. Vi har begge mistet og vunnet mye. Helene fikk ikke tilgi seg selv for å ikke ha sett tegnene da sønnen vår ble syk og døde. Vi fikk tvillingdøtre etterpå, men hun bar frykten med seg lenge.
Jeg satt på trappa i timene etterpå, gikk inn og sjekket til deg, Vidar, men du sov, urolig og tungt. Jeg ventet på Helena som aldri kom tilbake før morgengry.
Da grinda endelig åpnet seg, reiste jeg meg. Helena gråt så tårene randt.
Vidar, gutten er din, sa hun stille. Nå vet jeg det. Tanta deres tilsto.
Hvordan fikk du henne til å snakke?
Vet ikke. Men da jeg møtte Elin først, trodde jeg hun hadde dårlig samvittighet. Men hun fortalte hvordan det var: Hun hadde ikke hatt sjansen til å fortelle deg sannheten. Hun trodde hun mistet barnet. All redsel og ensomhet kvelte henne.
Så fikk Helena tante Pål til å følge henne til moren din, og de gråt sammen, hele natta. Nå dro hun, hun måtte ut av bygda, sa Tanja gamle moren din. Nå skal hun prate med Elin, og prøve å nøste sammen alt.
Vi burde ha snakket sammen for lenge siden. Folk er rare. Skal gå og holde inne alt til det knuser dem. Jeg er sint, Jon, sint så jeg kunne steke pannekaker på egen rygg!
Nå er jeg sulten, lo han, og Helena tørket tårene, og gikk for å lage frokost. Jeg barberte meg og gned søvnen ut av øynene.
Sola dryppet over horisonten, og smøg seg bortover åskammen over Løkken, vårt lille paradis.
Litt senere, på trappa, satte jeg meg ut for å kjenne på våren etter en lang vinter. Da så jeg gutten Sindre sitte med valpen på fanget.
Du er du faren min?
Han trykket valpen inntil seg, så opp på meg.
Se! Han blir sterk! Nesten som en ulv. Blir den en god hund, tror du?
Jeg sukket lettet, satte meg ved siden av gutten på trappa, strøk valpen over hodet.
Det blir en kjempehund. Du valgte riktig.
Sindre så opp på meg med det samme mørke blikket som jeg kjenner fra speilet. Jeg la forsiktig hånda på skulderen hans.
Ja. Jeg er faren din, Sindre.
Bra! Nå går vi hjem. Mamma lager frokost, bestemor er der også. Får jeg være med henne og se på hestene senere? Kan jeg det?
Den knuten av sorg og skyld som hadde holdt på meg alle disse årene, løsnet, og jeg pusta fritt igjen. Det var som et bånd brast, og jeg kjente stemmen min igjen. Sikker. Rolig.
Jeg tok valpen i armene, reiste meg og nikket.
Det kan du, Sindre. Kom nå, vi har mye å ta igjen, du og jeg. Så mye igjen å ta tak i, sammen.
