En høy kvinne med kraftig stemme kom ut av kupeen. Med ett jaget hun bort alle som forstyrret passasjerene og hindret dem i å hvile. Det skal sies at selv de mest brautende og store karene underkastet seg straks, som på kommando.
Hun hadde kornblonde fletter rundt hodet, klare blå øyne og kinn røde av frisk luft. Hun sendte et blikk mot toalettet, hvor akkurat da en lav, tynn mann dukket opp, med hvitt, dunete hår og et barns uskyldige ansikt.
Eivind! Nå trodde jeg du var blitt borte! Jeg hører bråk, og konduktøren nøler med å gå bort. Tenk hvis du hadde havnet i trøbbel, slike folk kan jo terge hverandre for ingenting! sa damen.
Åh, Jorunn! Jeg skulle nok klart meg, du trenger ikke bekymre deg! Men hva gjør du her ute? Du er jo en dame! svarte mannen sjenert, smilte forsiktig og smøg seg inn i kupeen igjen.
Damen målte meg og en annen ventende med blikket. Så ingen trussel for seg eller sin kjære, og forsvant inn hun også.
Senere møttes vi i restaurantvognen. Det var fullt, og jeg satte meg ved hennes bord. Mannen var ikke der. Etter å ha spist opp kjøttet og potetene, sa damen med myndig røst:
Jeg heter Jorunn Andersen. Bare kall meg Jorunn.
Reiser du alene? Kommer mannen din etter?
Han hviler. Han kommer ikke. Jeg la et skjerf rundt halsen hans og ga ham tyttebærsaft. Tenk deg, å skulle ut og reise, så bryr Eivind seg på å bli syk! Han løp ut for å riste teppet iført bare genser. Den tabben voktet jeg ikke! svarte hun.
Du må være inderlig glad i ham. Du gikk mot bråkmakerne for hans skyld, og nå snakker du om ham med sånn omsorg, undret jeg.
Eivind ble nærmest min mann i arv. Han er egentlig ikke min, selv om vi lever sammen. Han sørger fremdeles hans første kone døde for ikke lenge siden. For en snill og god kvinne det var, Gud gi henne fred! sukket Jorunn.
Arv? Hvordan da? utbrøt jeg.
Og Jorunn fortalte.
Eivind bodde tidligere med Ingrid, barndomsvenninnen fra skolen. De studerte sammen og giftet seg etterpå. Han var så oppfinnsom alltid en løsning på lur og talentfull som få. Det kom inn oppdrag fra firmaer, økonomien var aldri et problem. Men i det daglige var Eivind hjelpeløs. Han glemte vekslepenger i butikken, krysset gaten feil, ante ikke hvor og hvordan han skulle kjøpe ting, eller hvordan man ordnet seg. Han kunne til og med gi bort penger til en fremmed.
Han er ikke av denne verden, mannen din. Som om Gud har glemt ham her. Vi sliter og sliter, men han pengene bare strømmer til, undret vennene.
Ingrid klaget aldri. Hun var driftig og praktisk nok for dem begge. Hun kledde mannen om morgen, sjekket at han hadde votter og skjerf, kjøpte bil så hun kunne kjøre ham selv. For Eivind hadde en gang satt seg inn i feil taxi. De utfylte hverandre forunderlig godt.
En gang Ingrid måtte på sykehus en uke, kom hun hjem til å finne Eivind hadde levd på tørr nudler og vann. Ikke en gang tevannet hadde han kokt, og alt i fryseren lå uspist.
Uten deg mister jeg matlysten, smilte Eivind.
Sønnen deres, Morten, lignet mest på ham intelligent, men drømmende og sjenert. Mortens evner ble satt pris på, og han giftet seg med Anne, en stille jente fra bygda. Men sjefen i huset var utvilsomt Ingrid. Hun holdt familien oppe, og da barnebarnet Even ble født, trodde hun det skulle fortsette slik. Men sykdom slo henne plutselig ut.
Huset ble stille. Eivind fikk panikk, for hva skulle han gjøre? Han kontaktet dyktige leger og var klar til å bruke alle sparepengene, men det hjalp ikke.
Ingrids bekymring var ikke seg selv, men familien. Hvordan skulle mann og sønn klare seg uten henne? Det var som en orkidé plantet ute i oktober sjansen for å blomstre var liten.
Hun ba til Gud, ikke for seg selv, men for familien. Det var da Jorunn kom inn. Hun arbeidet som pleier, og var en fjern slektning av legen Ingrid gikk til.
Da Jorunn første gang kom inn, ble hun møtt av en spinkel mann, nesten som en adelsmann, hvis stemme var så lav at hun nesten ikke hørte den. Det var rot og mismot overalt hauger med klær, skitne tallerkener til tross for oppvaskmaskin, og en følelse av håpløshet i luften.
På sengen lå en syk, svak og smaløyd kvinne. Ingrid smilte til Jorunn, og hun brettet opp ermene.
Da kvelden kom, skinte leiligheten av renslighet og frisk luft. Fra kjøkkenet luktet det deilige karbonader, boller og stekt kylling. Ingrid sovnet i rene laken. Da Eivind prøvde å snike seg ut i lett jakke, ble han stoppet av Jorunns myndige røst:
Hva er dette for noe? På med jakken, skjerfet og lue over ørene! Vi kan ikke ha deg syk også, Ingrid trenger deg! beordret hun.
Ingrid på senga fikk tårer i øynene. Nå visste hun at de var i trygge hender.
Hun tok mot til seg og spurte Jorunn ut om hvor hun bodde og hvordan livet var. Jorunn levde med mor og søsterens familie i en liten leilighet det var trangt, og hun holdt seg mest på jobb. Hadde hun hatt råd, ville hun flyttet, men slik ble det ikke. Hun var 45 og hadde aldri vært gift. Et par romanser, ingen Mendelssohn-marsjer. Hun tok det ikke tungt hun klarte seg alene, som så mange andre. Da sa Ingrid:
Jorunn, du må passe på ham når jeg er borte. Jeg etterlater deg min mann i testamente billedlig talt. Lov meg det, for han blir så lett forkjølet og stole på alle!
Jorunn mistet nesten munn og mæle. Da hun ville protestere, ba Ingrid innstendig:
Ikke si nei! Bare se etter ham litt i starten! Jeg ville ha knelt om jeg kunne, Jorunn!
Jorunn lovet, og kort tid senere døde Ingrid.
Jorunn tenkte: Nei, dette går ikke, folk vil jo tro jeg kommer for leiligheten. Jeg liker ham ikke engang, han er som en marihøne, ikke laget for meg. Men et ord var et løfte, så hun bestemte seg for å besøke ham. Ingen åpnet døren, men da hun kikket inn, satt Eivind langt inne, trykket mot konens slåbrok og gråt høyt, som en forlatt hund.
Jorunn gikk bort, tok rundt ham og sa:
Stakkars deg, Ingrid hadde rett. Vi får prøve med en kopp te, så går det seg til. Hold ut, kjære deg.
Hun var så hjertelig og god.
Huset kom til live igjen. Eivind sto alltid klar i døra når hun kom. Glede i blikket.
Jeg bestemte meg til slutt for å flytte inn. Hvorfor skulle jeg forlate ham alene? Min familie fikk mer plass. Jeg fikk jo bare et stort barn, ikke en ektemann. Men for en klok mann! Penger var aldri noe problem. Han insisterte på at jeg sluttet å jobbe, jeg hadde vært pleier flere steder. Onde tunger ville sladre, men jeg satte dem raskt på plass. Hva så om folk tar med seg hjemløse dyr et menneske kan også være hjelpeløst! Helt ute av stand til å klare seg. Så lenge jeg kan hjelpe gjør jeg det. Han er så mild, min Eivind. Vi trenger hverandre. Nå skal vi til sønnen hans, han ba om barnepass, og det gleder jeg meg til. Jeg kan oppdra ti om det trengs! fortalte Jorunn.
Akkurat da åpnet døra seg, og inn kom Eivind med et langt skjerf og en bukett markblomster.
Hvorfor reiser du deg nå, du er ikke helt frisk! Du svetter, gå og skift klær! og Jorunn førte sin levende arv mot utgangen.
Eivind lente seg mot henne og hvisket:
Jorunn! Jeg kjøpte blomster av bestemødre på stasjonen, liker du dem?
Jorunn rødmet enda mer, og la hånden sin på skulderen hans.
De gikk av toget før oss, Jorunn med en stor koffert, Eivind med en liten bag. Hun holdt ham fast i jakken, folket strømmet forbi, sikkert for at han ikke skulle bli borte. Og slik lo de, to solstråler klart var det at hun ville bli hans andre kone.
