Åh, Ingrid! Du kom akkurat i tide! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre!
Ingrid satte handleposen ned på benken utenfor oppgangen og trakk pusten dypt.
Hva har skjedd, Veronica?
Rolig nå, Ingrid. Husk vennlighet, og atter vennlighet! Bare sånn kan man vinne frem hos eldre folk. Spesielt de mer krevende.
Alle på Sagene visste at Veronica Johnsen var litt av et fenomen. Maskert som den mildeste pensjonist kunne hun sette nabolaget på hodet, og det med høflige ord og et blikk som kunne skrelle poteter.
Hvorfor dama? Jo, for selv om hun var en ordensvokter av rang, gjorde hun det alltid med en elegant mine. Hun kunne kalle deg “min venn”, og så henge deg ut på alle tilgjengelige flater i nærområdet.
Kjære, du har ikke helt rett.
Jeg er ikke din kjære!
Oi, så leit! I min ungdom var det et kompliment å bli kalt snill, men nå Hva skjer med verden? Men uansett vennligst plukk opp etter hunden din.
Og hvis jeg ikke gjør det?
Da vet alle på Sagene om det før lunsj!
Noen trodde hun bare bjeffet uten å bite, men den tabben gjorde de sjelden to ganger. Veronica var nemlig beryktet for å henge A4-ark med forbryterens foto og påskriften “Ikke stolt av dette medlemmet!” på trær, lyktestolper og tavler rundt omkring. Kriminalregisteret hennes bestod av folk som hadde gjort seg skyldige i alt fra hundebæsj til rotete postkasser.
Hun betalte de små bøtene hun fikk for sin misjon fra kommunen med et smil og tok gjerne et krus kaffe i retten også, vant som hun var til å småprate med dommerne. Hun var ikke en plage, mer et slags nødvendig onde, eller en velsignelse, alt etter hvem du spurte.
Noen ganger havnet hun på forsiden av bydelsavisen for å ha reddet hele nabolaget fra tett kloakk. Det kostet henne nesten ti år, utallige telefonsamtaler og merkelige nattetimer, men etter den seieren sluttet folk å kalle henne bråkebøtte og begynte å nikke respektabelt når hun trippet forbi.
Hundeeiere, slappe foreldre, tafatte pappaperm-typer og notoriske kommunale snyltere ingen gikk helt fri for Veronicas blikk. Hun hadde en moralsk seismograf som slo ut selv på folk som snek i køen på meny. Og var du riktig uheldig, havnet ansiktet ditt på en av de berømte lappene hennes.
Det hendte at noen fikk nok av henne. En kveld, på vei hjem fra den syke søsteren, ble hun overfalt. Slapp heldigvis billig unna men benet grodde aldri helt. Smertene kom alltid før det regnet. «Men så vet jeg i det minste når jeg skal ta med paraply!» pleide hun å si.
Politiet i bydelen kjente henne etter hvert like godt som julemarsipan. Spesielt politibetjent Ole, som tilfeldigvis også var Veronicas nærmeste nabo, rykket ut når hun ringte.
Ola-gutten, nå må du komme det er full storm i borettslaget!
Ola, med bart og pondus som en gammel fisker, kunne umulig si nei. Hennes listige inngripen fikk selv svigermor til å ta hintet om at hyppige hjemmebesøk til voksne sønner ikke var nødvendig.
Kjære deg, betyr det at du ikke helt fikk til oppdragelsen?
Hva? Jeg er da en flott mor!
Ikke tvil om det! Men kanskje han klarer å pusse nesa selv i en alder av 38?
Naboene lo, og antallet spontane svigermorbesøk sank kraftig.
Ingrid, nabolagets evige hverdagshelt og sosionom, dro kjensel på Veronica og hennes kontaktflate. Men å se bydelens dronning av sanksjoner sitte gråtkvalt på benken, overrasket henne.
Hvorfor gråter du?
Ingrid Din gamle venninne Gerd Hanne
Hva med henne? Ingrid kastet et blikk opp mot blokka.
Ola er der nå. Gerd er borte
Ingrid satte seg tungt og mintes formen på dagene hvor alt kom på én gang. Morgenen startet nemlig med kloakklekkasje, to for sent til skolen, og krangling med ektemannen. Ikke fordi han var udugelig han var tross alt av det sjeldne slaget: lojal, kjekk, hjelpsom og lett på foten. Bare det at hun hadde mast om lyspæra i en uke, og til slutt klikka det for henne. Skulle vel klart det selv, egentlig.
Og nå var Gerd vekk hun som bare i går ba Ingrid kjøpe mer kattemat.
Hikst, tåre og plutselig rant alt over. Veronica tørket nesen hennes med et støvete hvitt lommetørkle, brodert med forbokstaven «I».
Tårene trillet. Ingrid husket da Gerd gav henne sånt lommetørkle til jul.
Dette er takk for alt du gjør, Ingrid! Ikke stort, men alltid med hjertet.
For en gave! Og du har brodert?
Ja. Disse små tingene betyr vel så mye Penger er det mindre av.
Mormor sa alltid at den beste gaven var omtanke.
Klok dame. Har du henne fortsatt?
Nei, familien min er bare meg, mannen og barna.
Så leit. Jeg hadde aldri egne barn. Bare slekt som alltid visste nøyaktig hvordan jeg burde leve.
Gerd sukket underfundig. Slektninger så langt øyet rakk og ikke én som kunne forstå hvorfor hun ikke ville overlate leiligheten sin til niesa som skulle studere i Oslo.
Men hvorfor sa du nei? Hadde det ikke blitt litt livligere?
Ingrid, du forstår ikke. Jeg skulle ikke bare dele soverom med niesa. Jeg skulle rett og slett overlevere hele leiligheten! Jeg var visst klar for aldershjem! Søsteren min hadde alt ordnet rom til meg der.
Men kjære deg, var det ingen som spurte deg først?
Nei da! De mente jeg var for gammel til å ta beslutninger selv. «Du kan jo ikke tenke klart lenger», sa de.
Skjønner ikke hvordan noen kan gjøre sånt mot familie
Tja, de er vel veldige på sitt vis. Jeg har testamentert alt til niesa og nevøene mine. Rettferdig, men jeg frykter for kattene mine de hater dem. Truer med å «kaste dem ut» straks jeg går ut av tiden.
Sånn blir det ikke!
Du kjenner dem ikke.
Og jeg trenger ikke det! Du, vet du hva?
Hva da?
Testamenter kattene til meg!
Hvordan da?
Katter er eiendom testamenter dem til meg. Da vet jeg at de er trygge. Det er da “arvegodt” på sitt beste!
Ingrid, du er en engel! Men det blir da en bøyg for deg?
Å nei, med katt i hus er livet aldri kjedelig! Hva er det man sier? Uten katt intet liv! Ingrid klødde Vaske bak øret, mens Felix forsøkte å klore til seg hennes andre hånd.
Vaske var en velnært herremann på ti år, mens Felix hadde blitt reddet av Veronica fra kjøledisken på Coop. Da Gerd tok ham inn, sa hun:
Gerd, denne krabaten klarer du. Jeg har allergi, men se på henne da? Du må hjelpe!
Felix viste seg faktisk å være en Frida og før hun visste ordet av det, hostet Gerd opp en hel kattungeflokk.
Frida, ditt snusk! Vaske, du er far og strør om deg med avkom! spøkte Gerd.
Ingrid begynte å tenke på framtida til kattungene og spratt opp:
Herregud, de må jo ha mat!
Så tok Ingrid med seg sine nye arvinger samme dag. Politioverbetjent Ola bar kattesengen hjem til henne og ønsket seg straks en av de små:
Kan jeg få en? Barna har alltid ønsket seg katt. Mamma likte ikke dyr
Ingen problem! Du får den røde!
Takk!
Men hvem tar seg av alt det praktiske nå da? Slektningene?
Å, de har ikke tid. Må visst gjøre alt selv, sa de.
Hva?! Ingrid holdt på å miste kattekurven.
Glem det! Jeg ordner alt. Og forresten, Gerd var mer familie for meg enn halve slekta mi!
Ola smilte og la en hånd på skuldra hennes:
Nå minner du meg virkelig om Veronica. Bare ikke stress for mye, du har hjelp.
Hjemme i Ingrids gamle trehus var det sjelden stille. Barna trampet, ektemannen fikset både lyspære og hagekran, og innen kvelden hadde de hele felidae-familien installert under trappa.
Vaske slo seg raskt til ro til og med såpass at han begynte å levere mus ved inngangsdøra. Når han forsvant, satt han ofte timevis på poppelen utenfor Gerds gamle leilighet og sang elegier til henne. Ingen nabo klaget. De skjønte alle betydningen av savn.
Gerd fikk en helt anstendig avskjed. Ingen hadde forventet oppmøte men plutselig krydde det av tidligere elever og kollegaer i minnestunden. Hun hadde visst undervist halve Oslo i fysikk, og alles tårer rant.
Jeg visste ikke hun var så populær, sa Ingrid stille til Veronica.
Hun var en god sjel og huskes for det.
Dagene gikk, nervene levde sitt eget liv og det var ikke bare lukt av katt som fylte huset. Ingrid skjønte hvorfor hun var ekstra øm og følsom om morgenen en ny liten en var på vei. Tanken gjorde henne skrekkslagen og spent på samme tid.
Frida, blir jeg en god mor denne gangen også, tro? Barna begynner jo å bli store, og mye er glemt
Fridas svar var et snurrende maleri, så høyt at selv Vaske måtte komme og kontrollere hva som gikk for seg.
Siden, da Ingrid endelig hadde bestemt seg for å fortelle mannen om magehemmeligheten, forsvant Vaske.
Ingen hadde sett ham, verken Veronica eller politioverbetjent Ola, som gikk sine runder i nabolaget.
Ingrid, legg deg og slapp av. Han kommer når han er sulten, kattefolk, vet du!
Jeg klarer ikke sove! Han må jo være våt, det regner jo ute!
Husk, katter klarer seg alltid. Blir det ille nok, står han på trappa!
Da låser jeg døra og slipper ham aldri ut igjen! Ingrid gliste, men blikket flakket mot vinduet.
Ingrid sovnet i stolryggen, ikke en gang med drømmer om katten på ferde.
Men Vaske kom tilbake, og denne gangen som alarmklokke. Han jamret og sirklet rundt huset så det måtte høres helt til Aker Brygge. Men huset var godt isolert, hagen stor, og kulda i april fikk dem til å lukke alle vinduer.
Bare Frida reagerte og vekket Ingrid ved å klore henne på leggen.
Au! Hva skjer? Har du gått bananas?
Da hørte hun Vaske ule utenfor og kjente den karakteristiske lukten av røyk.
Sjur! Ungene! Det brenner!
Frida freste inn på barnerommet og vekket barna. Med en unge under armen og den andre i søvnig sjokk klamret Ingrid seg ut, med kattesengen på slep.
Brannfolka kom på null komma niks og fikk slukket brannen i uthuset slik fikk hele familien, tobente og firbente, samlet seg trygt på plenen.
Dere var heldige! Huset er intakt. Brannlukta varer noen uker, men her gikk det bra!
Sliten og takknemlig tørket Ingrid tårer fra kinnet.
Sjur samlet barna og takket brannfolkene. Så la han armen rundt kona og gløttet lurt:
Er du helt sikker på at du er ok eller er det vel noe du ikke forteller meg?
Vet du det? Ingrid måpte.
Jada, fru detektiv Jeg kjenner deg etter så mange år. Et par barn har vi allerede. Nå er det vel snart tre! Du er ikke alene i dette, vettu!
Du har rett, innrømmet Ingrid, og lo mellom tårene.
Hun ga kattene til barna og mannen, og sto et øyeblikk på trappa før hun så opp mot stjernehimmelen.
Takk Gerd, for alt godt du ga oss! TakkSkyen drev sakte vekk, og over hustakene voktet månen nabolaget med sølvaktig ro. Fra et åpent vindu spant Frida blidt, barna grep hverandres hender i lettelse, og Vaske lot seg klø på magen mens han forsøkte å late som det hele bare var en vanlig kveld.
Veronica kom gående over plenen med et ekstra pledd og tre kopper kakao hun hadde sniklaget på kjøkkenet til Ingrid. Hun nøt et øyeblikk synet av alle som samlet seg i nattelysetde som liksom ikke skulle være familie, men som var det likevel.
Du, Ingrid, sa Veronica lavt mens hun rakte henne den siste koppen. Gerd ville vært stolt. Slike folk som deg gjør nabolag om til hjem.
Ingrid smilte, tok kakaoen og så bort på de små som, tross alt, ikke ga uttrykk for annet enn at dette var verdens tryggeste sted. Brannlukten var allerede på vei ut i natten, løvet danset i brisen, og kattene satt ranke som løver rundt føttene deres.
Tross alt som hadde gått tapt, var det også noe som alltid kom tilbakevarmen, fellesskapet og det uventede motet som kanskje nettopp lever i gamle arvede lommetørkler, i kattens myke poter, i venners hender midt i panikken.
En stille kattespinn gikk gjennom natten, bar et minne om dem de hadde mistet, og et løfte om alt de ennå skulle dele. Med et nytt liv på vei og gamle venner ved sin side, visste Ingrid at hun aldri ville stå alene i denne rare, bråkete, kjærlige flokken.
Så gikk de sammen inn, lukket døra, og lot lyset fra kjøkkenet skinne langt ut på den stjerneklare nattaet lite nabolag, og likevel en hel verden.
