– Ingrid! Hvor blir du av, da?! Jeg har venta og venta! Kom og sett deg! sa Anna, naboen til Ingrid Martinsen, mens hun vrikka seg til rette på benken.
Jaja, hva skulle man ellers gjøre en sånn kveld? Sitte hjemme? Der er det jo bare TV og pusen Sofus. Kjedelig! Men ute på tunet vår! Det er jo bare april, men allerede varmt og godt. Til og med det gamle morelltreet som Annas avdøde mann, Steinar, planta under vinduet, har våkna til liv igjen og står der i brudestas. Og benken under treet, den skar Steinar til for mange år siden, og Anna malte den forrige uke, så nå er den som ny! Den venter bare på at nabodamene skal sette seg side om side og skravle i vei om barn, skrantende knær, livet og kjærligheten.
Hva ellers skal damer prate om? Selv om de har kjent hverandre i evigheter, dukker det alltid opp noe nytt å snakke om. Barna blir ikke yngre, vondtene flere, og kjærligheten Tja, den blir ikke akkurat mer av med årene. Nesten for lite, spør du meg. Så man håper alltid at noen byr på en liten kjærlighetshistorie. Man lytter med åpen munn, holder pusten, og det gjør liksom hjertet lettere. Selv om det er stilt inne i ens eget bryst, så finnes det fortsatt kjærlighet i verden hvis noen andre føler den. Den lyser, varmer, og holder livet i gang.
Anna Marie, kjent som bare Anniken for nabolaget, har kjent Ingrid så lenge hun kan huske. Mer enn et halvt århundre har de bodd på samme trappeoppgang. Da de var småjenter, gadd ikke mødrene låse døra det var alltid noen som lekte hos enten den ene eller den andre. Men etter at de «dro ut på eventyr» i seksårsalderen, ble det låsing på døra framover. Trygghet, vet du.
Det hele starta da Annas bestemor var på besøk, og fortalte jentene at det viktigste i livet er å fange lykkefuglen. Da blir alt lett, alle blir fornøyde, og ingen av foreldrene småkrangler mer.
Livet forsto de seg ikke helt på enda, men de skjønte at hvis foreldrene deres sluttet å småkrangle, ville alt bli mye bedre. Og heldigvis visste Anniken utmerket godt hvor denne lykkefuglen bodde i naboblokka! Hos den ekle onkelen med den skranglete stemmen som iblant tok med seg fuglen ut. Den var fargerik, stor og skrek så rart at til og med i dyreparken hadde de ikke sett maken. «Det er lykkefuglen!» erklærte Anniken.
Jentene planla sin ekspedisjon med største alvor. På Annas balkong fant de et gammelt kaninbur fra da bestemora hadde tatt med kanin fra gården. De kunne jo ikke gå rundt og holde fuglen i halen hele tida is og smågodt skulle man jo også ha når man ble lykkelig.
De pakket med seg brød, kjeks, og Ingrid slengte med en god drops for alle liker da drops! Ikke verst hvis lykkefuglen bare var glad i kaker, da.
Å skynde seg trengtes ikke dette var et seriøst oppdrag. Annas bestemor dro hjem og lovet å ta barnebarnet hele sommeren. Foreldrene deres begynte å pakke til ferie de skulle til hytta ved sjøen, hele to familier i samme bil for å spare penger. Veien til stranda tok bare to timer.
Anniken gledet seg både til turen og til å være hos bestemor. Hun syntes synd på Ingrid som ikke hadde noen bestemor. Hvem skulle da strikke søte luer, lese eventyr og alltid gi godteri under bordet? Anniken tenkte hvis vi får tak i lykkefuglen, får kanskje Ingrid også en bestemor. Kanskje til og med fra Åmot, som hennes egen.
Dagen før sjøturen ropte de til mødrene at de gikk for å leke hos venninna og smøg seg ut. De listet seg ned trappen, prøvde å ikke le, og gikk målbevisste mot naboblokka.
Bakgården var tom alle skjulte seg inne for solsteiken eller var på jobb. Jentene så spørrende på hverandre. Hvordan finner man en fugl når man ikke engang kan spørre noen? Ingrid snurpa leppene og trakk på nesen, på gråten. Men Anniken ga seg ikke. Uten fugl, ingen bestemor til Ingrid, og ingen is eller prikete sommerkjoler.
Hvorfor var fuglen slem, spurte du? Jo, for hvis den hadde vært snill, hadde den venta på dem på treet under vinduet! Men den var ikke der!
Anniken tok Ingrid i hånden og gikk målbevisst mot en av inngangene. Det var ikke annet å gjøre enn å begynne å banke på dører og spørre etter lykkefuglen.
Enkelte åpnet ikke engang, sikkert ikke hjemme. Andre skjente på dem og sa de bråkte. Men de banket seg igjennom hele oppgangen og spurte:
– Hvor bor lykkefuglen?
Voksne er rare, altså. Kan de ikke bare svare? Noen ropte og viftet én truet til og med med å ta dem over fanget! Anniken og Ingrid løp fort fra den grønne døra med den rare dørhåndtaket der skulle de aldri banke igjen. Ikke søren om lykkefuglen bodde hos slike grinebitere.
Og så var det jammen en leilighet hvor en gutt på kanskje åtte åpna døra og bare trakk på skuldrene:
– Kom inn, da!
Noen fugl var det ikke der heller, men mye annet spennende! Det hang skumle masker på veggen, og de la øret mot en diger konkylie hvor de hørte havbrus. En båtmodell med seil og små matroser på dekk lyste som et eventyr.
– Den har jeg og pappa bygget, «Hellig Olav».
– Oi! Som meg! lo Anniken og pekte.
– Du heter også Anna? Fineste navnet! Akkurat som mammaen min.
– Hvor er hun?
– På jobb, kommer snart. Hvorfor er dere ute alene, da? Får dere ikke kjeft?
Da husket plutselig begge to både fuglen, at det var lenge siden de skulle vært hjemme og at det ikke er spesielt gøy å stå i skammekroken når mamma er sinna.
– Ingrid! Nå løper vi!
Anniken dro venninnen av gårde, glemte buret, og fór mot døra.
– Vent! gutten løp etter og rakte noe til dem. Her!
Fjærene var så flotte at jentene stod stumme av beundring.
– Hva er det?
– Påfuglfjær! Mamma jobber i dyreparken. Ta dem!
Jentene tok imot det lette vidunderet med andakt, og spurtet hjem.
Hjemme venta tidenes sjokk.
Tårefylte mødre raste rundt tunet og ropte. Fedrene stod nervøse utenfor blokka og ventet på lensmannen, som allerede hadde krevd at ingen fikk røre seg før situasjonen var avklart.
Da mødrene fikk øye på jentene, sank Ingrids mor sammen midt på lekeplassen.
– Der var dere
Så fulgte både tårer, klemmer og, ja, en real omgang på baken. Heldigvis var det tid til velfortjent kjeft, men ikke mer.
Noen dager senere gynget de to venninnene på husken på hyttetunet, prøvde å finne en god plass på plankene og hvisket:
– Vet du, Ingrid, vi trenger ikke noen lykkefugl.
– Hvorfor ikke?
– Fordi bestemor alltid sa at det å være elsket, det er egentlig det største lykken.
– Jaha?
– Ja! Hvis ikke vi var det, hadde foreldrene våre vel ikke grått oss i senk da vi var borte? Hadde de ikke vært redde for å miste oss for alltid?
– Nei, det er sant
– Da er vi jo lykkelige, ikke sant?
– Vet ikke helt.
– Jeg vet!
– Hva med foreldrene våre, da?
– Hva med dem? Har de krangla disse to dagene?
– Nei
– Ser du! De kan la være, hvis de bare vil. Trenger ikke noen fugl. Helt sant!
Det sommeren ble beste barndomsminnet de hadde sammen.
Anna Marie minnet seg selv på hvor utrolig heldig hun var som hadde noen å dele gamle minner med. Og Ingrid hadde alltid best hukommelse.
Anniken var jo som kvikksølv alltid på farta, impetuøs som få. Ingrid derimot, tok ting med ro. Tydelig derfor hun husket alt som om det var i går.
Da Anniken møtte sin framtidige mann, kjente hun ham faktisk ikke igjen med en gang, før det gikk opp for henne hjemme hos ham:
– Hellig Olav
Skipet stod der fortsatt, akkurat der det hadde stått da to små jenter hadde stirret beundrende på det. Nå var de 23, og Ingrid var allerede gift. Anna følte seg plutselig som den jenta igjen som ikke turte røre en matrosfigur i frykt for å ødelegge.
Etter bryllupet hentet hun en fjær fra yndlingsboka, der hun hadde gjemt den i alle år, og viste den til ektemannen.
– Husker du?
Hun lo så hun hikstet da han lette i hukommelsen etter noe som var skjedd for år og dag siden.
Og lykken varte. I nesten tretti år. Med hverdagsliv, småbekymringer, barnas første skritt, senere også sykdom som Steinar gikk til kamp mot sammen med Anna ved sin side, alt mens framtida sto sjenert og trampet utenfor døra. Og så kom den dagen da tiden selv stoppet, og Anna bare glemte hvordan man pustet. For liv og luft forsvant med Steinar. Men Ingrid var der, ristet liv i henne og holdt henne fast, som et barn.
– Hold ut, Anniken! Du har barn stadig
Anna kjente livet vende tilbake. Lykken var ikke det samme, men den hun hadde hatt sammen med Steinar holdt hjertet varmt nok til å overleve. Barna trengte jo henne nei, sånt gikk bare ikke, å forsvinne etter kona. Som bestemor hadde sagt:
– Så lenge det står et menneske mellom barnet og himmelen, så er barnet ikke foreldreløst. Det er lykke.
Hun hadde rett. Så Anna fant ny styrke. Barna flyttet etterhvert jobb, sitt eget liv. Men Anna visste hun var elsket. Hun kunne alltid pakke kofferten og dra på besøk, til sønn eller datter. Eller vente til barnebarna kom på ferie huset fylt opp av latter og leven igjen, ingen netter alene, og den store dobbeltsenga aldri tom.
Selv eldste barnebarnet, så sjenert som hun var, listet seg til slutt opp i senga til de små, og hørte eventyr selv om hun kunne dem utenat. Endelig senket roen seg over hjertet. Gleden kom snikende tilbake, myk som en fjær kanskje ikke fullt så vakker som påfuglfjæra fra barndommen, men sårt ønsket.
Så heldige var kanskje ikke alle. Ikke alle får tigget lykken fra himmelen, hvor mye de enn ønsker seg det. Men Anna og Ingrid? Joda, de fikk aldri tak i lykkefuglen, men klarte likevel å fange lykken. For dem var lykken tydelig og håndfast barnas smil og alles helse. Resten kom om man bare ville hardt nok.
Ingrid, for eksempel, kunne med nød og neppe fått barn. Det gikk ikke med hennes mann, til tross for at de elsket hverandre så hele oppgangen snakket. To dråper vann, alltid sammen, aldri lei hverandre konene klaget på ektemennene, men Ingrid sa ikke et ord. Ikke fordi hun ikke ville, men fordi hun aldri hadde noe å klage over.
De levde i fred.
Anna syntes alltid det var for godt til å være sant. Men så traff hun Steinar og skjønte: Jo, sånn kan det faktisk være! Også selv om Ingrids familie var særdeles krevende. Sju tanter på begge kanter! Og Anton, Ingrids mann, hadde i tillegg to søstre begge sure som sure agurker. De klaga på alt, snuste i alt, og Ingrid fikk aldri gjort noe riktig.
Heldigvis var svigermor Maria en sjelden snill dame. Hun tok Ingrid under vingene fra dag én. Men mild som hun var, klarte hun aldri si nei og gråt heller en gang for mye enn for lite. Ingrid kalte henne nesten straks bare “mamma”.
Da Anton kjøpte leilighet ved siden av, mot søstrenes vilje, flytta Maria inn der heller enn hos sønnen og svigerdattera hun ville ikke trenge seg på. Hun visste alt om planene deres: hvordan Ingrid og Anton ville adoptere. Det ble aldri nevnt til resten av slekta.
For Ingrid hadde med svigermors hjelp fått en sønn, etter mye om og men. Hun visste det ikke kom til å bli akseptert hvis sannheten kom ut. Så de dro bort, kom hjem etter et år med barn. Ingen stilte for mange spørsmål. Det var eneste gang Anna visste at Ingrid virkelig satte ned foten.
De sinte søstrene ante nok ugler i mosen, men torde ikke si noe. De var tross alt redde for Maria som nå plutselig var blitt streng nok til å legge på røret midt i samtalen om det var nødvendig. Maria satsa bare alt på barnebarnet, hjalp Ingrid, og alle så at kjærligheten strømmet der den burde.
Sånn gikk årene venninner, mødre, bestemødre, alle samlet. Anna og Ingrid var der alltid for hverandre.
Da Steinar døde, ble det tomt og tungt for Anna. Da Anton døde, for Ingrid. Men Anna talte venninnens sak:
– Du har sønn, Ingrid! Du har familie! Maria! Det er ikke lov å synke sammen du, ikke nå! Hva ville Anton sagt hvis han så deg slik?
Om det var ordene eller vissheten om at noen trengte henne, vet ingen. Ingrid kom seg, og lærte som Anna å leve videre.
Sønnen Pavle ble offiser, mye på farten, men aldri glemt barnebarna kom to ganger i året, kona hans, Sølvi, vant hjertet til svigermor. Sølvi hadde jo barn fra før. Ektemannen hadde reist før barnet var født, men skrev seg som far på papiret. Ingrid tok pavens sted for det barnet med den største selvfølgelighet og sa straks:
– Hei! Jeg er bestemor Ingrid! Vil du ha kjeks? Eller skal vi titte under juletreet? Kanskje nissen har lagt noe til deg! Jeg tror jeg så det!
Man trenger ikke mer for å smelte et morshjerte.
Derfor har Ingrid alle barnebarna sine kjære, eldste først, selv om han aldri ble hennes via blodet.
– Ingrid, skal vi snart gjøre oss klare til hytta, eller? Nå er det jo varmt!
– Denne helga. Vi må bare få vaska vinduene først.
– Å ja, påske er jo tidlig i år. Da er det på tide med vårrengjøring!
– Jepp! Mine kommer på raskt besøk eldste skal søke på NTNU i Trondheim, så de stikker bare innom før de drar tilbake. Yngste barnebarna kan hende blir igjen litt lenger. Dine da?
– Mine kommer ikke før til sommeren. Skolen varer og varer.
– Ikke lenge! Bare halvannen måned!
– Det føles som en evighet!
– Sånn er det alltid med det gode. Tida snegler seg fram, og når det endelig skjer, flyr det forbi. Men vet du, Anna?
– Hva da?
– For den ene lille varme lykkestunden ville jeg gitt hva som helst. Fordi man samler slike stunder, perle for perle. Og hvis man bare ser at man har fått dem, da har man ikke for lite lykke.
– Helt sant! Husker du da vi skulle fange lykkefuglen?
– Klart jeg husker! Ingrid lo og la hendene på brystet. Jeg kunne ikke sitte ordentlig på ei uke etterpå. Mamma var fra seg, så pappa ga meg den behandlingen jeg trengte. Men du slapp ikke akkurat unna du heller!
– Neida! Men vet du, Ingrid?
– Hva?
– Jeg tror faktisk vi fanget den fuglen likevel. Vi bare skjønte det ikke før senere. For vi fikk jo alt andre bare kan drømme om familien, ektemennene, barna. Og barnebarna, ikke minst! Skal si vi er heldige!
– Sant! Vi burde takke lykkefuglen vår og håpe den slår litt med vingene enda. For at de vi er glade i, må få være like lykkelige som ossI det samme seilte en svak vårbris gjennom tunet, og morelltreet begynte å drysse hvite blomsterblader over dem, som et snøfall fra en bedre verden. Anna og Ingrid så på hverandre, og Anna så at øynene til venninnen glitret mer enn vanlig. De lo sånn bare venninner kan, de som har levd sammen et langt liv.
Rundt dem suste verden videre, med biler, barn som hoppet paradis, folk som gikk forbi og slang en hilsen. Men på benken under morelltreet satt to kvinner som hadde vokst sammen, gjennom storm og stille, og samlet lykkestunder som perler på en snor. Nå var kjedet fullt, barnetiden og kjærligheten i hvert ledd.
Anna la hånden sin over Ingrids.
Tenk, vi blei gamle sammen, du og jeg.
Ja, hvem skulle trodd at lykkefuglen kom med oss hjem, og aldri fløy sin vei?
Under treet virvlet blomsterbladene omkring, mellom barna som lo og ropte. Noe av lykken måtte ha drysset fra banken og ut over tunet for alle smilte i kveldssolen. Sofus katten kom smygende forbi, strøk halen mot Annas bein før han la seg til rette og malte.
Så lente de seg tilbake, hørte på fuglesang, barnelatter og knirket fra treverket under seg, og visste: Lykken er aldri mer enn et øyeblikk unna så lenge man har noen å holde i hånden, å le med, og å minnes sammen med når dagen går mot kveld.
Og mens morelltreet sto i sin brudestas, visste de begge at ingen lykkefugl i verden kunne bruse med flottere fjær enn akkurat dette: to venninner, et liv, og et tun fylt av kjærlighet.
