I stedet for seg selv
Stemoren forsto godt at Ingrid slett ikke ville gifte seg med enkemannen, ikke på grunn av at han hadde en liten datter, eller fordi han var eldre, men fordi hun var så fryktelig redd ham. Det iskalde blikket hans boret seg inn i hjertet hennes, og frykten fikk hjertet til å slå fortere, som om det prøvde å verge seg mot usynlige piler. Ingrid stirret stadig ned i gulvet, og det var tydelig for alle at øynene hennes var fulle av tårer når hun endelig løftet blikket.
Disse tårene trillet nedover de rødblussende kinnene hennes som et fossefall av skam og fortvilelse. Hendene hennes skalv, små never som helst ville dytte bort både stemoren og den utvalgte frieren. Men tungen hennes, denne forræderen måtte den gå dunken sa: «Jeg går.»
Nå, da er det bestemt. Til et slikt hus, til en slik mann, til en så standhaftig gårdeier hvem sier vel nei? Han blåste ikke så mye som et støvkorn av den første kona si, hun var svakelig, nesten alltid syk, gikk og hostet støtt. Når de gikk sammen, tok han tre steg mens hun bare orket ett, så stanset hun, pustet som et damplokomotiv, og han holdt om henne og roet henne ned, aldri sa han et stygt ord, slik din egen far kunne gjøre i sine verste øyeblikk.
Da hun gikk gravid, var det få som så henne ute. Hun lå mesteparten av tiden, og etter fødselen sto han opp om nettene for barnet, mens hun ble helt utmattet.
Det var moren hans som alltid sa dette.
Men du, Ingrid, som driver på med alt, du har styrken, kan både slå med ljå, bruke sigden, spinne og veve du hører hjemme i det beste hjørnet i stua. Det ville vært en synd å bytte deg bort mot en ungdom som ikke er ferdig med å tumle rundt, de vet ikke opp fra ned ennå. Men denne mannen, vi vet hva vi har med å gjøre. For et hell for deg!
Jeg lager litt hjemmebrygg, så samles vi en kveld. Enkemannen trenger ikke et bryllup hvorfor forarge den avdøde med dans? Og medgiften ba han oss la være å styre med, huset hans har alt.
Trond giftet seg første gang fordi han elsket, selv om han visste at Karen ofte var syk og skjør, nettopp slik hans egen mor hadde advart ham om: «Du er en sterk kar, du trenger ei robust kone, ikke denne sjuke vesla.» Ingen kunne overtale ham, verken slekt eller fornuft, det var bare Karen for ham.
Bygdedyret hvisket at det måtte være forhekselse, bare en besatt kunne gjøre sitt liv til et sykehus, til lidelse. Legene sa at Karen hadde dårlige lunger, at enhver forkjølelse ble til lungebetennelse, til astma, og kanskje verre.
Trond var sikker på at kjærligheten hans skulle jaget bort døden fra kona, at han kunne pleie henne frisk. Og i starten, etter bryllupet, hadde de det lykkelig sammen.
Men da Karen ble gravid, ble hun så syk at hun ikke orket noen ting hverken vaske klær eller stelle kyr. Selv håret sitt greide hun ikke å børste.
Legene sa det var svangerskapskvalme, at hun ville bedre seg etter fødselen. Trond stelte for henne uten klager, men moren hans jamret dag og natt: «Du har fått deg ei kone, ikke ei husmor, men et problem.» Trond beskyttet Karen som en hauk, og ba sin mor holde seg borte fra dem.
Karen fødte ei datter, og Trond håpet huset ville fylles med ny glede og styrke. Ja, lykken kom, men ikke lenge. En dag ble Karen forkjølet, og hun kom seg aldri igjen, bare visnet for øynene på dem.
De fikk henne på sykehuset, men legen der sa rett frem: «Lungene hennes er utslitte.»
Karen forstod at hun ikke hadde lenge igjen, hun prøvde å være tapper, tvang frem smil som bare skjulte smerte og frykt for hva som skulle skje med datteren hennes etter henne. Det var som om hun ville at de skulle minnes henne slik smilende og glad.
Den magre ryggen, de tynne armene og innsunkne skuldrene fortalte at døden stod utenfor døra og ventet på hennes siste pust.
Karen ba mannen høre på siste ønske.
Ingen har mot Gud og skjebnen kommet noen vei. Vår kjærlighet har slåss lenge, men nå orker jeg ikke mer, jeg er trett av smerte og bekymringer. Jeg ber deg om tilgivelse, både du og dattera vår. Jeg er født til ulykke, og har påført dere lidelse.
Trond la hennes feberhete hender i sine og kysset dem. Han hørte på den hakkende pusten at hun hadde dårlig tid, at livet rant ut.
Hun begynte fortumlet å snakke om sin kjærlighet til dem, om bekymringene for datteren og til slutt, etter en stille pause, sa hun sakte:
Gift deg med Ingrid, hun blir en god kone, og du er en god mann og far, hun blir en god mor. Hun har slitt nok, vært gjennom mye med stefamilien sin. Jeg kjenner livet hennes, og moren min ser alt og vet alt.
Ingrid er omsorgsfull og sterk, villig til å jobbe, og hun blir glad i både deg og barnet. Bare vær mot henne som du var mot meg. Tenk deg at jeg lever videre i henne, at jeg er hos deg i hennes kropp. Ikke bli sint for dette, men jeg frykter så veldig for dattera vår. Din fremtid får du velge selv, for det er Gud som styrer alt. Bare én ting: Gjør aldri barnet vårt vondt, da skal jeg forbanne deg fra den andre siden. Disse siste ordene presset hun frem med stor kraft, og klemte hånden hans så hardt hun kunne.
Tårene rant fra Trond, han kjente at hun ebbet ut. Ansiktet hennes, rolig som et englebarn, glødet svakt av et smil. Hun så ett sted mens hånden hennes ennå holdt hardt i hans.
Trond kysset henne fra topp til tå, gråt og lovet alt hun ba om. Året etter Karens død gikk han til Ingrids hjem for å fri.
Stemoren hadde trollet opp alt sammen sammen med Tronds svigermor, som også bare ville det beste for barnebarnet sitt. Hun hadde selv dårlig helse og visste ikke om hun hadde lenge igjen, så hun ville datterdatteren og svigersønnen skulle få det bra.
Ingen kjente Tronds smerte bedre enn henne, og for alt han hadde gjort for datteren hennes, ville hun takket ham på kne.
Forlovelsen gikk for seg som i tåke. Trond bestemte seg etter å ha sett hvor vanskelig det var for dattra uten mors omsorg, og for ham selv uten kvinne i huset å oppfylle Karens siste ønskemål. Han hadde alt lagt merke til at Ingrid var stillferdig, pliktoppfyllende, vakker og nesten som Karen i både blikk og gange.
Noen ganger fikk han lyst til å holde henne tett inntil seg, late som om det var Karen han omfavnet. Ingrid selv forstod ikke helt hvorfor hun sa ja til frieriet. Kanskje fordi hun var lei av å være stefamiliens hushjelp, av å dra hjem faren som stadig drakk, å forsvare ham mot stemoren, eller fordi hun syntes synd på Tronds datter Julie.
Men uansett, ved å gi sitt ja forstod hun at nå måtte hun klare å elske Trond og vinne hans kjærlighet.
Etter forlovelsen bestemte Trond seg for at Ingrid og Julie burde bli bedre kjent.
Da Karen levde, var hun nesten alltid inne sammen med datteren. Ikke et øyeblikk tok hun øynene fra Julie, hun ønsket å gi all den morskjærlighet hun kunne før hun ble borte. Om natten hendte det Trond så Karen stå lutet over Julie, hvisket, ga råd om hvordan hun skulle klare seg videre i livet.
Trond orket nesten ikke tenke på hva Karen sa til denne vesle biten av hjertet sitt. Julie var hjemmets unge, gikk aldri til ukjente, visste bare om pappa, mamma, mormor og en sinna gammel bestemor til.
Trond tok med Ingrid hjem, slik at hun kunne møte dattera uten noen altfor overstadig stemor som oppførte seg som om det endelig var blitt kvitt ei ku som aldri ga melk.
Alene med Trond var Ingrid stort sett stille, men hun la merke til hvor vennlig han faktisk var. Han spurte henne rett ut: Har du en kjæreste, skal jeg trekke meg. Men han nevnte ikke Karens siste ønske.
Huset til Trond gjorde sterkt inntrykk på Ingrid. Flotte møbler, laget for hånd, broderte bilder i snirklete trerammer, lakkert og blanke, og store, lyse rom. Julie ble ikke redd Ingrid, men begynte å vise seg frem og ville leke.
Julie fant frem lekene og spurte Ingrid om de skulle leke sammen. Hun prøvde å ta Ingrid i hånda, så nysgjerrig på henne og smilte iblant. Ingrid strøk henne flere ganger over håret, som var like vakkert som morens.
Skal jeg ordne håret ditt litt? Da blir du som en prinsesse.
Trond så på dem leke og snakke sammen, og det gledet ham dypt.
Det var vanskelig for Trond å ta med Ingrid hjem, fordi Julie stadig spurte etter moren, så ut vinduet, som om hun lette etter henne der, og spratt mot døra hver gang noen kom i håp om at det var «mamma som endelig kom hjem».
Trond prøvde å forklare, men Julie skulle bare til å fylle fire år, og hennes lille hjerte brydde seg lite om forklaringer hun trengte en god, kjærlig mor.
Han visste at uansett hvor mye han prøvde, hans kjærtegn og oppmerksomhet kunne aldri erstatte en mors ømhet, hvilke varme hender som hadde strøket henne og passet på henne dag og natt.
Han var redd for å ta feil av hvem Ingrid virkelig var, men så, da Julie nesten begynte å gråte da Ingrid måtte gå, fylte en ro ham.
Julie tok Ingrid i hånda, førte henne inn på rommet, dro bort sengeteppet, puffet putene med små hender, klatret opp i senga og hoppet glad opp og ned.
Minnene kom over Ingrid hennes egen barndom, da stemoren kom, all urettferdigheten: hvordan søstrene fikk søtsaker, mens hun snek seg til et knekkebrød i smug, hvor hun fikk på pukkelen for dårlige jobb, måtte gå med lappede, gamle klær, hvordan hun la pledd over faren som lå full på gulvet fordi hun syntes så synd på ham, og hvordan stemoren truet med å jage henne bort som et stygt dyr. Sist hun husket hvor sårt de kunne forbanne en.
Med gråten i halsen gikk hun bort til Julie, klemte henne hardt og la seg ned ved siden av henne. Julie sovnet lykkelig. Trond visste ikke hvordan han skulle oppføre seg av ren glede. De drakk te og bare smilte mot hverandre. Denne gangen lot Trond henne ikke gå hjem.
Ikke tale om!
En kone skal være med mannen sin, ikke sendes tilbake der hun ikke blir ventet…
