Han var utsatt for en bilulykke og fikk alvorlige skader i begge beina. Så var alt plutselig over En bra jobb der han var nærmest lovet stillingen som daglig leder og en feit lønn. Skiferie på Geilo med kona. Sene helger med vennene. Alt sammen Bena ble lappet sammen etter beste evne, og så ble han sendt hjem. Hva annet kunne legene gjøre? Bare håpe og be til Gud og satse på flaks. Det gjorde han men om natten skrek han av smerte. Det eneste som dempet det litt, var sprøytene han fikk to ganger om dagen, morgen og kveld, da fikk han sovet bitte litt.
Å komme seg ut av senga var umulig de første par månedene, så han måtte bruke bekken. Må Gud velsigne kona hans. Da han endelig etter lang tid prøvde å komme seg på beina og ta noen skritt med rullator, kom smertene ti ganger sterkere tilbake.
Vet du, hva det vil si å få sprøyter i magen mot blodpropp og liggesår etter å ha ligget stille så lenge? Det kan jeg fortelle deg: Da kan du verken nyse, hoste eller unnskyld meg gå på do som før. Da må du rett og slett ha is i magen.
Men hvor mye kan man kontrollere nervene sine, liksom? Det fantes ikke nerver igjen, og kreftene til å holde ut var borte.
Tida gikk, og sakte men sikkert lærte han seg å gå igjen. Det var klønete og ustødig, han snublet og holdt på å falle for hvert skritt. Men det var i det minste fremgang.
Vennene hans forsvant de ringte ikke, og spurte ikke hvordan det gikk. På jobben hans ansatte de noen andre både på hans stilling og som daglig leder. Hvor lenge skulle lidelsene vare, og så hva var det egentlig han kunne se frem til, da? Han ble deppa, rett ut sagt. Fremtiden så bare ut som navn på et skjema over funksjonshemming. Takk og lov, kona hans ga ham ikke opp
Første gangen han kom seg ut, med kona trygt i nærheten, støttet seg på krykker, da slo vårsola mot øynene hans. Han måtte blunke, kjente at det stakk. Han brast i gråt. Der stod han, en ubrukelig krøpling på krykker det var alt som var igjen av livet hans.
Kona gikk noen skritt unna for å gi ham litt rom, og han prøvde å ta et par skritt, selv om lyset var for sterkt og vinden kald. Nede ved venstre krykke hørte han plutselig et lite, nysgjerrig mjau. Han kikket ned. Der satt en liten grå kattunge.
Hva vil du, da? spurte han.
Han hadde ikke hatt noe særlig med dyr å gjøre på mange år, så visste ikke helt hvordan han skulle forholde seg. Katten så ham rett i øynene og kom med et stille, sultent mjau.
Kan du hente noe mat til denne her, Birgitte? spurte han kona.
Da hun kom tilbake, tok han kjøttkakestykket hun hadde med seg, bøyde seg forsiktig og rakte det til katten. Katten satte seg til og spiste, men holdt øye med mannen på krykkene.
Neste dag, da han kom ut igjen fortsatt stønnende for hvert skritt satt det plutselig tre katter der og ventet. De virket som om de hadde fulgt med lenge.
Dere er ikke sanne! lo han.
I det øyeblikket glemte han smerten et lite sekund. Kona, litt irritert men smått oppgitt, hentet tre kjøttkaker til. Han delte dem ut til de grå dyrene, selv om det kostet.
Dagen etter var de fem katter og to små hunder som ventet på ham. Nå var kona virkelig oppgitt, men han insisterte på at hun skulle gå til den lille matbutikken på hjørnet og kjøpe en kilo pølser. Han delte pølsene rettferdig mellom dem alle.
De spiste fornøyd og løp rundt ham på krykkene, som om de lekte med ham. Han lo og forsøkene på å bli streng endte bare i latter men han gikk noen flere skritt enn dagen før. De små hundene bjeffet av glede.
Da det regnet neste dag, var kona klar for å nekte ham å gå ut, men han sto på sitt, og for første gang på mange måneder klarte han å gå ut helt alene.
Dyrene venter på meg. Hvordan skal jeg kunne la være? sa han til Helene.
Han gikk ut og ble møtt av fem katter og to hunder, som nærmest danset rundt ham. Det var vårregn, og mannen på krykkene lekte i regnet med de to små bikkjene, kattene pilte etter, mens kona sto under en paraply og bare smilte.
Tiden gikk. Først ble det bare én krykke, og så var den også borte. Krykkene var i veien når han lekte med de haleløse vennene. Og først nå merket han at det var lenge siden beina hadde gjort vondt.
På jobben ventet ingen på ham. Ingen trengte en haltende invalid. Han fikk en god sluttpakke på 200 000 kroner og sa opp selv. Så hadde han all verdens tid og plutselig fikk han for seg å skrive ned alt som hadde skjedd ham.
Det ble til et skuespill, ganske langt. Da siste side var skrevet, begynte han å sende manus til teatre rundt i Oslo, men
Ingen bet på. Ikke én eneste telefon, bortsett fra en liten amatørscene på Majorstua, nede i en gammeldags kjellerstue.
Etter en uke ringte regissøren ham tilbake.
Vi setter det opp! Men vi må klippe litt, skrive om, pusse på noen scener.
En måned satt han og regissøren, Joakim, og kranglet om formuleringer og vinklinger, men så, en måned senere, var det klart for premiere.
I den lille salen med plass til knapt 30, satt bare femten i publikum. Ikke halvfullt engang, men for ham var det de femten viktigste menneskene i verden.
Han var skjelven av nerver og turte knapt se opp, og da siste scene var spilt og teppet falt, ble det helt stille i salen, det var som alt inni ham bare raste sammen. Stillheten varte heldigvis bare noen sekunder.
Da eksploderte applausen! Publikummet klappet og hoiet, skuespillerne smilte og bøyde seg takknemlig, og det ble ropt på ekstranummer.
Neste forestilling var stinn brakke. Folk sto og satt i gangen og trappa, og applausen var så voldsom at det lavthengende teppet nesten revnet.
Etterhvert fikk de leie den fine hovedsalen i sentrum, og scenevennene samlet seg her for å diskutere den nye dramatikeren.
Han kjøpte seg en stilig, dyr dress og stilte seg alltid opp og bukket sammen med kona si hvordan skulle det vært annerledes?
Du lurer sikkert på hva som skjedde med de to små hundene og de fem kattene på tunet? Vel de to bikkjene og to katter tok han og Helene med seg inn. De tre andre fant hvert sitt trygge hjem hos trofaste publikummere.
Hva handler denne historien om, egentlig? Tja kanskje ingenting. Eller kanskje om hvor viktig det er, når du har noen små blikk fylt av håp ved føttene dine, så kan du ikke lenger falle. Da må du bare holde deg oppreist.
