12. februar
I dag satt jeg og tenkte tilbake på livet vårt og alt det rare man kan oppleve med familie. Jeg husker første gang jeg så henne det lille nurket med det lyse dunet på hodet, som jeg ikke helt kunne forstå hvem hun lignet på. Marit, kona mi, holdt henne inntil seg, kysset henne, og undret: «Hvem er hun lik?» Og så kom det lille, stille sukket hennes, mens både familie og venner i Oslo lurte på det samme.
Det gikk rykter blant bekjente og gamle naboer på Grorud. Kanskje noen hadde innbilt meg at noe ikke var som det skulle, kanskje Marit var mistenksom, eller kanskje det bare var jeg, Jonas, som begynte å tvile men en dag kom jeg hjem fra jobben på T-banen og var i dårlig humør.
Jonas, hva skal vi gjøre nå? spurte Marit. Det er for tidlig. Ingvild er bare to og et halvt, akkurat blitt bleiefri. Og jeg har knapt fått hentet meg inn etter første svangerskap.
Fra en permisjon til den neste, sukket hun. Ingvild er fortsatt liten, hun vil bæres hele tiden. Hvordan skal jeg klare det mens magen vokser igjen?
Vi skulle bli fire, men det var bare jeg som jobbet. Kanskje vi burde vente med nummer to? spurte Marit forsiktig.
Nei, legg det fra deg, svarte jeg strengt. Unnskyld, det er min skyld, men vi skal klare det, sa jeg mykere. Jeg finner meg en ekstrajobb.
Er det ei jente, så har vi klær etter Ingvild. Barnevogn trenger vi heller ikke. Er det gutt, søker jeg om utvidelse på leiligheten vår, fleipet jeg litt.
Slik ble det. Marit skjemte bort Ingvild, vår førstefødte etterlengtede datter. Hun tok henne gjerne opp, klemte og kysset henne, selv etter at den nye magen begynte å synes.
Hun tenkte iblant, som en syndig hemmelighet, at hun kanskje ikke klarte å bære fram den andre som kom så brått. Men naturen bestemte. Alt gikk lett, og i god tid kom ei ny lita jente til familien Østberg.
Da hun ble lagt til brystet, ble Marit litt forvirret over det lyse håret. Vi har begge mørkt hår. Ingvild hadde kullsort hår ved fødselen, men det ble litt lysere etter hvert, kanskje det samme skjer her?
Den blåøyde lille var så lys at alle vennepar og tanter fra Bærum kom med begeistrede utrop. Navnet? Marta sjeldent, og både Ingvild og Marta fikk samme initialer. Marit og jeg syntes det måtte bety noe.
Men ingen kunne helt forklare hvordan vi hadde fått to så forskjellige jenter. Marta lignet verken søsteren, oss eller noen i slekta, og jo eldre hun ble, desto tydeligere ble forskjellen. Som om et vindkast hadde lagt henne hos oss.
Håret hennes mørknet over tid til lys leverpostei. Rolig og nysgjerrig så hun på verden med klare blå øyne. Marit holdt henne tett, kysset og lurte fortsatt: «Hvem ligner hun på?» Gamle venner fikk undrende blikk.
En kveld tok bekymringen overhånd, og en slags uro vokste i meg. Jeg begynte å tenke på en tidligere beundrer av Marit, en lyslugget type. Tenk om …? Eller, kan det ha blitt blanda barn på barselavdelingen? Slike ting skjer jo, sjelden, men likevel.
Jeg har aldri vært utro mot deg. Og ingen har byttet barnet vårt, gråt Marit opprørt da jeg konfronterte henne.
Nå kranglet vi nesten hver dag, og det gikk mot skilsmisse. Marit pakket sakene, men jeg klarte å stoppe henne. Jeg elsket henne. Hun ville ta barna; jeg ville bli alene. Det fryktet jeg.
Men skammen satt der hver gang folk undret seg over Marta og spurte hvem barnet liknet. Jeg følte det nesten fysisk, som om jeg gikk rundt med horn i panna.
Jeg overtalte Marit til å bli, men sa at jeg kom til å ta en farskapstest. Marit begynte å gråte igjen.
Hvordan kan jeg bli hvis du ikke tror på meg? Skal du teste begge jentene? Kanskje du heller vil skilles først som sist, snufset hun.
Jeg pakket derfor Martas spytt og Ingvilds hår i små plastposer og leverte prøvene til laboratoriet på Ullevål selv. Jeg spurte ut labpersonalet om rutiner og feilmarginer, og de forsikret meg om at alt gikk riktig for seg.
Jentene hørte våre krangler. Marta var bare fire, men også hun forsto at vi kranglet på grunn av henne.
Ingvild, alltid så direkte, sa det rett ut:
Du er ikke min søster, noen har bare lagt deg hos oss. Det er din skyld at mamma og pappa krangler.
Marta begynte å gråte, og selv ikke Marit klarte å trøste henne med en gang. Ingvild gikk og grublet: hvis bare søsteren forsvant, ville mamma og pappa slutte å krangle.
En dag, mens Marit var på butikken og jeg på jobb, kledde Ingvild på Marta og tok henne med seg ut. Hun gikk lenger og lenger bort fra blokkene.
Da Marit oppdaget dem borte, løp hun ut, men fant dem ikke i nærområdet. Nabokona i første etasje hadde sett dem forsvinne, men var mer opptatt av å rekke «Hotel Cæsar» på TV2, så hun spurte ikke noe.
Både Marit og jeg lette febrilsk uten hell. Sent på ettermiddagen ringte vi politiet. En time senere fant de først Marta, gråtende alene på en lekeplass i Majorstua. Ingvild fant de senere, forvirret i mørket.
Vi var så takknemlige for å ha fått dem hjem i live at vi ikke engang kjeftet. Ingvild fortalte aldri hvorfor hun egentlig forlot Marta.
Kranglingen startet igjen. Jeg beskyldte Marit for å ha latt dem være alene, hun meg for aldri å være hjemme. Hva om de var blitt påkjørt? Hva om noen tok dem?
Etter noen dager kom prøvesvarene: begge to var mine. Ingen utroskap, ingen forveksling. Skjulte gener det var forklaringen. Rare ting kan ligge dypt i slekta, fikk jeg vite, noen ganger slår det ut.
Det roet oss. Men Marta følte seg fortsatt utstøtt. Søstrene fant ikke tonen. Ingvild hadde fortsatt en slags avstand til lille Marta, og minnet henne på at hun var annerledes.
Jeg får nye kjoler, du får de gamle. Fordi du ikke er ordentlig søsteren min, var logikken.
Marta gråt ofte, men klaget aldri til Marit. Ingvild skyldte ofte på henne når noe gikk galt, og Marit sukket: Hvorfor kan du ikke være mer som Ingvild, så rolig?
Etter slike ord sluttet Marta å klage og satte seg heller alene i kroken og lukket øynene, som om hun kunne forsvinne.
Da Ingvild var ferdig på videregående, orket hun ikke tanken på studier. Hun fikk seg heller en kjæreste på dansegulvet, og giftet seg raskt. Han eide allerede en leilighet på Lørenskog og jobbet med faren som importerte brukte biler fra Sverige.
Marit var glad i Marta, men holdt bestandig Ingvild fram som ideal. Marta følte seg alltid målt i forhold til storesøsteren, og alltid til sin ulempe. Ingen brydde seg at hun arvet klær.
Se på Ingvild, så flink hun var til å kapre en kjekkas. Lær av henne, Marta! I stedet for å sitte hjemme og drømme og tegne hele kvelden.
En dag i tredje klasse på videregående møtte Marta en gutt som så henne. Hun forelsket seg hodestups, sulten på å kjenne at noen virkelig så henne.
Da hun skjønte at hun var gravid, ble hun livredd, men sa det til gutten. Han bestemte seg for å snakke med foreldrene, og dermed ble forholdet avslørt.
Guttenes mor kom til oss, skalv av sinne, krevde at vi fikk Marta til å ta abort. Denne gangen forsvarte jeg henne instinktivt.
Hun skal få beholde barnet. Hun har hatt det tøft, og ingen skal knuse livet hennes. Kan ikke dere akseptere det, får vi klare oss selv, sa jeg kort.
Barnets far ble sendt til slekt i Trondheim for å gjøre ferdig skolen. Marta fikk hjemmeskole.
Skolen prøvde å dekke over hendelsen, i frykt for fylkeskontoret. Engelsklæreren hadde omsorg for Marta, hjalp henne gjennom eksamen.
Det gikk rykter, men Marta fullførte. Like etterpå, mens hun ventet barn, mistet vi meg. Hjertet mitt sa stopp etter en hard arbeidsdag foran Dagsrevyen.
Marit måtte banke liv i kroppen min, men jeg var allerede borte. Leiligheten ble fylt av gråt og sirener. Sjokket satte i gang Martas fødsel for tidlig, så både barn og far ble borte samme dag.
Hun rakk ikke min begravelse hun lå på Ullevål med lille Henrik, en gutt, like lys som henne, med blå øyne og lyst hår.
Marit var svart av sorg, men kunne ikke la være å si at det var Marta som hadde stresset pappa i hjel, men hun ble fort glad i Henrik. Hvordan kan man ikke det, han er jo som en liten engel? Men Marit var bekymret hvem vil gifte seg med Marta nå?
Ingen trenger å gifte seg med meg, sa Marta. Om ikke en gang min egen far stoler på meg, kan jeg aldri tro at noen mann vil elske både meg og min sønn.
Henrik vokste opp som en rolig, klok gutt, alltid lydig. Han var fem da Ingvild bestemte seg for å blande seg inn igjen. Ingvild kunne ikke få egne barn, og ektemannen hennes hadde press fra familien om barnebarn.
Mannen hennes begynte å lete etter en ny kone. Ingvild ble, tross alt hvor skulle hun dra? Tilbake til blokka, til dårlig økonomi og Marta? Hun fant ut at hun måtte ordne livet til søsteren kanskje til og med rydde henne av veien. Ikke bokstavelig, men i hvert fall hjelpe henne “ut”.
De hadde ofte besøk av en IT-tekniker som het Espen kjekk og snill. Ingvild hadde egentlig lyst å sjekke ham opp selv, men ble avvist. Da satte hun ham opp med Marta i stedet; tenkte at uansett, så ville hun “vinne”.
Hun sa at Marta burde møte en snill mann, så hun slapp å være alene. Hun ga Espen beskjed om å møte henne på et kafé på Grünerløkka, mens Marta fikk høre at han ventet på henne.
Marta sminket seg ikke, men sydde håret pent og håpet det var nok. Da hun kom, satt Espen der, fordypt i mobilen.
Er du Espen? spurte hun.
Ja, og du?
Jeg er Marta, søsteren til Ingvild.
Han så forundret på henne, men spurte om hun ville ha kaffe. De snakket. Han var hyggelig, men ikke særlig opptatt før hun sa hun hadde en sønn på fem. Hun gjenkjente fort hvordan Ingvild hadde lurt henne inn i dette.
Likevel ville Espen følge henne hjem. Og da de gikk sammen tilbake, spurte han etter nummeret hennes.
Hvorfor det? spurte Marta bekymret.
Fordi jeg vil bli kjent med deg, svarte han. Jeg vet mye om deg nå, og nesten ingenting om meg. Jeg ringer deg.
Det gikk en uke før han ringte, men så inviterte han henne igjen. På kaféen begynte hun å fortelle ham om livet sitt. Det føltes som hun for første gang så alt sitt gjennom noen andres øyne.
Da de gikk ut på gata, fulgte en løshund etter dem. Espen gikk inn i butikken og kjøpte både brød og salami til hunden. Da de sto i kassa, hadde en eldre dame foran dem problemer med å betale for varene. Espen betalte, la i tillegg på en sjokolade, en salami og en is.
Hvorfor isen? spurte Marta.
Mormor elsket is, men syntes alltid det var for dyrt.
Syntes du synd på oss? spurte Marta.
Nei, jeg liker deg. Du har et varmt, vakkert vesen. Men gamle folk og dyr fortjener litt hjelp.
Senere på kvelden ringte Ingvild.
Hvordan gikk det?
Bra. Espen og jeg skal treffes igjen. Takk for at du introduserte oss!
Ingvild ble stille, la på, og et par dager etter sto hun hos oss. Mens jeg la Henrik, overhørte jeg samtalen mellom Marit og Ingvild.
Marta har alltid hatt flaks… Jeg skulle aldri ha hjulpet henne, det skulle vært meg. Jeg skulle kastet henne i en kum da vi var små! Jeg får ingen barn, og hun det er urettferdig, mamma! Hulket Ingvild. Plutselig fikk Marit et illebefinnende, hun holdt seg for brystet, gispet, og jeg løp for å ringe ambulanse.
Heldigvis kom hjelpen raskt, og følgene av slaget ble ikke for alvorlige.
To måneder senere giftet Marta seg med Espen og flyttet med Henrik til hans leilighet på Sagene, men besøkte Marit så ofte hun kunne. Ingvild hadde rast fra seg og flyttet til vestlandet, på leting etter lykken.
Vi foreldre tror ofte at barna er små og ikke forstår, men de ser, de hører og de kopierer våre handlinger. Søskenrivalisering kan være brutal, men ofte er det hevngjerrige planer som vender tilbake til den som startet dem.
Jeg ser nå at “Barn lytter aldri til de voksne, men de tar aldri feil når de gjør som oss voksne.” For ordene vi sier enten de er fulle av støtte eller sårer legger seg dypt i barnet og former deres bilde av seg selv og andre.
Det er min personlige lærdom: Elsk barna dine for den de er, og vis kjærlighet alltid, ikke gjennom sammenligning eller urettferdighet.
