Marie kjente seg elendig allerede på perrongen.
Hun rakk så vidt bort til søppelkassen, og nå stod hun sammenkrøket, mens det dyre kåpet hennes ble skittent mot det iskalde, ruglete støpjernet
Går det bra med deg, jente? lød en vennlig, lokal dialekt bak henne.
La meg være
Marie rettet seg opp. Rundt henne strømmet folk forbi, som i en stumfilm tykke dunjakker, fulle handleposer, nett med poteter.
Lukten av diesel, billig tobakk og den særegne, provinsielle innestengtheten den som alltid ga Marie migrene hang tungt i luften.
Hun hatet denne byen. Med en ren, bitter forakt, slik bare de kan som har rømt for godt og gjort sitt beste for å glemme veien tilbake.
Telefonen vibrerte i lommen.
Pappa.
Marie, hvor er du? Jeg står utenfor, venter på deg i bilen.
Jeg tar taxi, svarte hun kort. Ikke kom og møt meg. Gi meg adressen til sykehuset.
Men mamma er ikke på sykehuset lengre, vet du. Hun ble skrevet ut i går. Blodtrykket falt, de sa hun kunne behandles hjemme. Jeg kommer og henter deg
Hjemme? Kjeven til Marie knøt seg hardt. Er dere seriøse? Hele denne reisen bare for ingenting?
Ikke bli sinna nå, vennen. Mamma har gledet seg fryktelig til å se deg. Hun har bakt boller
Boller? Herregud!
Hun la på.
***
Barndomshjemmet hennes virket enda mindre enn hun husket.
Marie stod i oppgangen og så på den slitte døren trukket i fuskeskinn. Nabokatten strøk seg allerede inntil bena hennes, la igjen hår på de fine støvlene. Det luktet kålstuing, katt og noe søtt. Det hadde det alltid gjort.
Hun gikk inn uten å banke.
Mamma satt på kjøkkenet. Liten, gråhåret, iført en utvasket slåbrok, under den stakk en nattkjole fram.
Da hun så datteren, slo hun hendene sammen, ansiktet lyste av lykke og skyldfølelse på samme tid noe som fikk Marie til å vri seg ukomfortabelt.
Marie! Jenta mi! Jeg trodde du kom senere
Jeg ba dere å ikke lyve. Marie tok ikke engang av seg skoene. Hun ble bare stående der midt i gangen. Vet du at kontrakten min står i fare nå? Jeg satt i nattoget bare for å finne deg stekende boller?
Mamma så med ett så liten ut. Hendene hennes sank ned på fanget.
Unnskyld, Marie. Jeg ville ikke uro deg så. Blodtrykket sviktet, men jeg savnet deg så sårt.
Så du løy. Marie sparka av seg støvlene og slengte dem i et hjørne. Greit. Hvor har du blodtrykksapparatet? Vi må sjekke deg, så drar jeg på hotell. Jeg blir ikke her i natt.
Bli her, vennen min
Mamma, doen din lekker, radiatorene er lunkne og naboen banner så veggene rister. Jeg holder ikke ut å være her. Ikke fysisk.
Hun gikk ut på kjøkkenet og satte seg ved bordet. Der stod en skål med nystekte boller. Marie gadd ikke engang se på dem.
Blodtrykksmåleren da.
Mamma hentet lydig det gamle apparatet, en mekanisk sak med gummipære.
Er den virkelig alt du har? Marie rynket på nesen. Har du ikke råd til en ny? Jeg har jo sendt deg penger.
Jeg satte dem på sparekonto, til deg. Kanskje du trenger dem en dag.
Åh, mamma
Marie pumpet opp mansjetten. Tallene danset for øynene hennes.
160 over 90. Spiser du salt med skje?
Bare litt
Greit. I morgen kjøper jeg deg riktige tabletter. Og et nytt apparat. Nå er jeg utslitt. Hvor kan jeg sove her?
Mamma for ut av kjøkkenet, travende for å re opp sovesofaen. Marie ble sittende, stirret på de grå boligblokkene utenfor vinduet og tenkte bare én tanke: «Bare jeg rekker toget ut herfra i morgen».
***
Hun fikk ikke sove den natta.
Sovesofaen var for kort, fjærene stakk i ryggen, bak veggen skrek naboene, så ble det slåsskamp. Hun kunne høre en kvinne hyle, mannen rope skjellsord.
Marie lå og stirret i taket. Sprekken der oppe, den hadde fulgt henne hele barndommen. Før syntes hun den lignet et lyn. Nå minnet den henne bare om at alt falt fra hverandre.
Først mot morgengry duppet hun av, og drømte at hun var liten at hun og mamma handlet på torget. Mamma kjøpte bolle fylt med syltetøy, rykende fersk; Marie gikk lykkelig ved siden av.
Hun våknet av at hun gråt.
Tårene rant fritt, og hun klarte ikke holde dem tilbake. Hun lå der og hulket, tørket kinnet mot lakenet.
Bak veggen var alt nå stille. Kun klokken tikket. Den gamle, som mamma aldri fikk somlet seg til å kaste.
Marie? hørtes stemmen fra døra. Sover du?
Nei, svarte hun hest.
Det er noen som venter på deg.
Hvem da?
Vet ikke helt Ei jente. Hun sier hun heter Ingrid. Husker du henne?
Marie satte seg. Ingrid? Hvilken Ingrid?
Hun tok på seg morgenkåpe og gikk ut.
Der stod hun. Ingrid barndomsvenninnen, hun som Marie hadde forlatt, uten et ord, da hun dro til Oslo.
Ingrid hadde forandret seg lite. De samme lyse håret i hestehale, smilehullene. Bare øynene hennes var matte, med mørke ringer under.
Hei du, sa Ingrid. Mora di sa du kom. Jeg tenkte, jeg må innom. Femten år, da.
Marie ble rådvill. Hun hadde tenkt å si noe spisst, noe om hvor Ingrid hadde funnet henne, eller at hun egentlig ikke hadde tid, men hun klarte ikke.
Kom inn, sa hun bare.
De satte seg på kjøkkenet, og mamma listet seg ut til naboen. Ingrid klemte koppen med begge hender.
Gift, jeg, sa hun. Har ei datter, Signe. Hun er sju. Snart skolejente.
Gratulerer, nikket Marie.
Og du da? Hvordan går det i Oslo?
Helt greit.
Mann og barn?
Jeg var gift.
Hva skjedde?
Marie trakk på skuldrene. Hun ville ikke si at eksmannen hadde funnet seg en annen. At leilighet, bil og karriere ikke holdt henne varm om natten. At hun var helt, helt alene.
Vi var for forskjellige, sa hun stille.
Ingrid nikket. Stilnet, så sa hun plutselig:
Men jeg har tilgitt deg
For hva da? Måpende.
At du dro. Ikke sa farvel eller engang ringte. Vi var jo som søstre, delte alt. Du bare forsvant. Jeg gråt først, så ble jeg sint, men til slutt tenkte jeg: Du måtte kanskje. Du bygde ditt eget liv. Det gjorde jeg også. Nå sitter vi her da, og det er fint å se deg.
Marie kjente øynene svie. Hun snudde seg mot vinduet.
Jeg var så ung. Unnskyld.
Slapp av, smilte Ingrid. Sånt skjer.
Samtalen deres varte til kvelden. Ingrid fortalte om mannens jobb på fabrikken (han drakk, men var snill), om datteren, som tegnet på alle vegger, om livet. Marie lyttet, og kjente en ukjent nysgjerrighet gro.
Kom til oss på middag i morgen, ba Ingrid før hun gikk. Jeg lager lapskaus. Signe vil hilse på deg.
Vet ikke helt
Bare kom, sa Ingrid og tok henne i hånden. Mammaen din sa du blir til onsdag. Da kan vi være sammen litt. Mimre.
Marie nikket.
***
Neste dag gikk Marie på apoteket.
Hun måtte kjøpe medisiner til moren, nytt blodtrykksapparat, og litt til. På veien la hun merke til at byen ikke var så ille likevel. Trærne glitret av rim, barn akte på kjelker, gamle damer satt og skravlet på en benk. Helt vanlig liv.
Det var kø på apoteket. Marie stilte seg bakerst. Foran henne stod en eldre dame i utslitt dunjakke, posen var full av matvarer. Damen vekslet urolig fra fot til fot og pustet tungt.
Går det bra? spurte Marie.
Det ordner seg, jenta mi. Hjertet krangler litt bare. Skal ha en tablett, så gir det seg.
Marie kikket nærmere. Damen var blek, leppene blå, svetteperler på pannen.
Sett deg, sa Marie. Jeg kjøper for deg. Hva trenger du?
Nitroglyserin, vesla mi. Tusen takk.
Marie kjøpte medisinen, ga henne tabletten. Etter et minutt pustet damen lettere.
Takk, snille deg. Du er ikke herfra, si?
Jo, sa Marie plutselig. Jeg er født her.
Utenfor apoteket smilte hun.
***
Om kvelden gikk Marie til venninnen.
Ingrid bodde i en sliten blokkleilighet, femte etasje uten heis. Marie gikk opp den slitne trappen og tenkte: «Hvordan klarte vi å bo sånn før»
Men i dag gjorde det ingenting.
Døra ble åpnet av en lita jente tynn, lys, med store øyne.
Er du tante Marie? spurte hun. Mamma ba meg vente ved døra.
Ja, vennen min, smilte gjesten.
Jeg heter Signe. Kom inn. Vi får lapskaus.
Det var enkelt men rent. Slitt sofa, falmede tapeter, barnets tegninger på veggene. Det luktet lapskaus og hjemmebakst.
Ingrid styrte på kjøkkenet.
Å, Marie! Ta av deg, kom inn, vi skal spise. Signe, finn skjeer.
De satte seg. Marie spiste lapskaus og kjente en varme spre seg gjennom kroppen, en hun ikke hadde kjent på år. Her var ingen jåleri, bare folk.
Kan du tegne noe for meg? spurte hun Signe.
Jenta nikket alvorlig.
Du er pen. Jeg kan tegne deg.
Så koselig.
Hun hentet tegnesaker og satte seg ivrig ned.
Marie drakk te med bringebærsyltetøy, hun og Ingrid pratet og lo.
Har du barn? spurte Signe, uten å se opp.
Nei, svarte Marie. Det ble ikke slik.
Hvorfor ikke?
Signe! Ingrid spratt inn.
Går bra, lo Marie. Slik ble livet, Signe. Ikke alle får alt.
Ikke vær trist, sa hun klokt Du er fortsatt ung. Alt kan skje.
Marie lo.
Takk, lille venn.
Signe rakte henne tegningen. En kvinne i lang kjole, med krone og blomster rundt seg.
Det er deg, forklarte Signe. Du ligner en prinsesse. Men litt trist. Jeg tegner en sol også, da blir du glad.
Marie svelget tungt.
Takk, lille venn, sa hun mykt. Jeg skal henge tegningen din hjemme i Oslo.
Kommer du tilbake? spurte Signe forsiktig.
Ja, lovte Marie. Og hun visste at det var sant.
***
Hun kom hjem til mamma sent.
Mamma ventet i stua.
Hvordan gikk det? spurte hun.
Fint, mamma. Veldig fint.
Marie satte seg hos henne, tok den gamle hånda.
Tilgi meg, mamma. For alt.
Nå må du gi deg, jenta mi. For hva da?
Fordi jeg Marie nølte, Fordi jeg skammet meg over oss. Over byen. Over meg selv. Trodde jeg var bedre fordi jeg dro. Men jeg var ikke bedre. Bare redd.
Mamma sa ingenting, strøk henne varsomt over håret, slik hun alltid hadde gjort.
Du rømte ikke, Marie. Du overlevde. Slik var det her Man dro, eller ble knust. Jeg er stolt av deg. Men lov å ikke glemme oss helt.
Jeg lover
***
Neste morgen dro Marie.
Pappa kjørte henne til stasjonen. Mamma stod på perrongen, liten og krokete, vinker bak det gamle kåpet.
Marie så ut gjennom togvinduet, kjente klumpen i magen.
Du Pappa kremtet. Kom på besøk igjen, da. Vi er her ikke for alltid.
Jeg lover, pappa.
Hun fant plassen sin, tok frem telefonen. En beskjed fra Ingrid: «Kom tilbake. Signe spør når tante Marie kommer igjen. Hun likte deg.»
Marie smilte og la telefonen vekk.
Toget satte i gang, gjennom grå blokker og snødekte jorder. Marie slo seg til ro over at hun verken hadde vondt i hodet eller følte seg kvalm lenger. Hun åpnet vesken, tok ut Signes tegning. Prinsessa med krone, blomster, og en liten sol.
Marie så ut. Over jordene steg sola opp. Stor, rød og lysende.
***
En uke senere vippset hun Ingrid noen penger til Signe, til tegnesaker og aktiviteter.
Ingrid protesterte, men Marie insisterte.
Et halvt år etter kom hun tilbake. Denne gangen helt uanmeldt. Hun bare kjøpte billett og dro.
De satt sammen i kjøkkenet Marie, Ingrid og Signe. Spiste lapskaus, pratet. Og Marie tenkte: Kanskje er dette lykke. Å være noen for noen. Bare fordi du finnes.
