Forræderi forkledd som vennskap
Vinteren har virkelig vist seg fra sin mektigste side i år. Snøen har lavet ned, hager og gater har blitt forvandlet til et eventyrlandskap. Store, myke snøfnugg danser i luften, faller stille ned på tak og fortau, mens kulden gir en frisk og klar stemning til hele byen.
I leiligheten til Ingrid og Morten råder en helt annen atmosfære varm, fredelig og trygg. Utenfor det store stuevinduet utspiller vintervidunderet seg, men bak de tette rutene er det bare ro og kos. En bordlampe kaster mykt, dempet lys over rommet og lager en sirkel av varme midt i mørket.
Ekteparet sitter på sofaen, svøpt i det tykke ullpleddet. På TV-en går en god, gammeldags familiefilm ikke noe alvorlig, bare avslapning og smil. Ingrid følger nysgjerrig med på handlingen og smiler litt for seg selv ved enkelte scener. Ved siden av sitter Morten tilbakelent, med øyekroken festet på snøen som faller ute. Det ser rett og slett magisk ut.
Den gode stemningen blir brutt av ringetonen på Mortens mobil. Han drøyer litt før han svarer, som om han vil fryse dette øyeblikket. Men telefonen gir seg ikke. Han sukker lett, fisker telefonen opp fra lomma, ser hvem som ringer og sukker en gang til.
Det er Sindre igjen, sier han henvendt til kona. Tredje gangen bare i kveld.
Ingrid snur hodet litt mot ham, men øynene hennes blir værende på skjermen.
Han skal vel lokke oss på besøk igjen, tipper jeg, sier hun rolig. Han kjøpte jo hytte i høst, vil sikkert feire det. Sindre tar jo aldri et nei til inntekt, uansett hvor høflig det serveres.
Morten sveiper på skjermen og tar telefonen.
Hei, Sindre, sier han og forsøker å høres opplagt ut.
Morten! Når kommer dere? roper kompisen, nesten sprekkferdig av entusiasme. Jeg sa jo, det skal feires! Badstuen er varm, mat på bordet, vennene samler seg. Kom igjen da ta med Ingrid, det blir gøy!
Morten nøler, blikket glir mot Ingrid. Hun rister svakt på hodet. Hun trenger ikke si noe mer begge har bare lyst til å nyte helgen sammen, uten fest, bråk og styr. Bare stille dager i deres lille, lune boble.
Et øyeblikk tenker Morten seg om, men så finner han på en rask løsning.
Det er litt dumt, vet du, sier han lavt. Ingrid har dratt til mora si noen dager. Jeg vil jo ikke komme alene, det blir ikke det samme. Dessuten… vi tar det igjen en annen gang.
Sindre er stille noen sekunder før han svarer med et grad av mistro:
Ho har dratt? Når kommer hun hjem da?
I morgen kveld, sier Morten med et lite sukk. Hun dro så plutselig også! Vi hadde store planer kino, spasertur i Slottsparken, kanskje ake i Frognerparken. Men slik ble det ikke denne helgen. Vi får treffes en annen gang.
Det blir enda et lite stille øyeblikk før Sindre sier:
Ok, bare gi beskjed når hun er hjemme. Vi må sees snart!
Klart det, sier Morten fort. Kanskje allerede neste helg, hvis ikke noe annet kommer i veien.
Han legger på, legger telefonen på salongbordet og puster lettet ut.
Puh, så vidt jeg fikk avverget den turen, sier han og snur seg til Ingrid. Sindre gir seg ikke, vet du. Har ikke rene ord for pengene heller! Jeg har da virkelig vært tydelig på at jeg ikke gidder de der fyllefestene hans. Jeg koser meg mye mer her, sammen med deg.
Han trekker henne inntil seg, og merker hvordan skuldrene senker seg. Det er fortsatt varmt i stua, mykt lys, snøen som daler utenfor, deres favorittfilm på TV. Akkurat slik de liker det.
Ingrid trekker pusten dypt, lener seg mot ham og kjenner roen senke seg i kroppen. Klokken tikker rolig på veggen, filmen går i svart-hvitt over skjermen, alt minner om det trygge og gode de har sammen.
Jeg vil aller helst bare være inne, bare oss, sier hun lavt og ser opp på ham. La oss se film og legge oss tidlig. Vi trenger ikke annet.
Morten smiler og holder henne enda tettere. Han ser for seg at de snart skal slukke lampen, krype under teppet og sovne til vinden og snøen utenfor. Men så ringer telefonen igjen fra Sindre, selvsagt.
Han hever brynene, kikker mot skjermen, og rekker så vidt å rekke etter telefonen.
Sindre, jeg sa jo… begynner han, men Sindre skjærer igjennom.
Morten jeg sier dette for din skyld. Jeg er på Kristall nå, vi tenkte å ta en øl før hytteturen. Og Ingrid er her. Med en annen mann. De har det riktig så koselig. Har ikke hun fortalt deg at hun skulle til mora si? Hun sitter her, drikker og ler, og bryr seg ikke om jeg er i nærheten. Vil du jeg skal sette henne på?
Morten stivner. Han ser automatisk på Ingrid som sitter rett ved ham ser på TV, uvitende. Er dette et dårlig forsøk på en spøk?
Hva sa du? spør Morten, og stemmen har en tvilende klang. Er du sikker på at det er henne, da?
Helt sikker. Hun bryr seg ikke engang om at jeg ser henne. Vil du snakke med henne, eller?
Morten lukker øynene et sekund. Så skrur han på høyttaleren.
Plutselig hører de dunkende klubbrytmer og latter. En kvinnestemme bryter gjennom støyen, stemmen liker Ingrid så mye at hjertet til Morten banker hardere.
Hallo? Hvem er det? spør stemmen, med et likegyldig tonefall.
Morten ser vantro mot Ingrid, som sitter i sofaen med store øyne, tydelig forundret.
Ingrid? Det er Morten. Hva foregår?
En kort latter, så sier stemmen, småfrekk og utagerende:
Åh, Morten, du kjeder meg! Jeg vil ha det gøy, skjønner du? Jeg er lei av dølle dager hjemme. Nå skal jeg feste til jeg får nok!
Ingrid reiser seg brått og blir blek. Hun legger hånden mot brystet, prøver å kontrollere pusten.
Hva ER dette? utbryter hun lavt. Hvem later som om hun er meg? Og hvem har gitt henne navnet mitt?
Hvor er du? spør Morten stramt.
Hva har du med det å gjøre? parerer stemmen ertende. Jeg er din kone, men jeg trenger ikke stå til ansvar for alt. Jeg gjør som jeg vil!
Bakgrunnsmusikken og latteren tar over, før Sindre kommer tilbake på linja:
Hørte du, Morten?
Morten knipser av samtalen, legger fra seg mobilen og ser opp i taket, overrasket over hvor lett han kunne latt seg lure hadde ikke Ingrid sittet i rommet.
Hun synker tilbake på sofaen stemmen lignet hennes, men selve situasjonen virker absurd. En eller annen har fått for seg å spille et spill men hvorfor?
Hvem VAR det? spør hun lavt. Hvem står bak det tullet her?
Morten rister på hodet, drar hånden gjennom håret.
Jeg aner ikke, men det kan ikke være tilfeldig, sier han. Stemmen, måten å le på, alt var likt. Jeg forstår ikke… men du vet at jeg kjenner deg. Jeg hadde uansett begynt å lure. Vi finner ut av det.
Han holder rundt henne. Ingrid kjenner varmen fra han, og pusten hennes roer seg.
Det må være en dårlig spøk, sier hun, men hvem, og hvorfor?
Morten trekker på skuldrene, men ser plutselig besluttsom ut.
Vi får sjekke opp dette kanskje kan vi finne ut hvem det egentlig var, sier han.
Hun legger hodet mot skulderen hans, fylt av takknemlighet og en slags lettelse.
***************
Neste dag nærmer det seg lunsj. Ingrid sitter på kjøkkenet, leser e-post med en kopp svart kaffe, da telefonen ringer igjen. Sindre.
Hun vurderer å ikke svare, men nysgjerrigheten vinner.
Hei, sier Sindre forsiktig. Har du og Morten fått snakket ut etter i går?
Ingrid presser telefonen i hånden. Hun bestemmer seg for å prøve å nærme seg sannheten.
Ja. Han anklaget meg for ting jeg ikke har gjort og vil ikke høre forklaringer. Han tror jeg lyver.
Sindre er taus et øyeblikk, så dukker det opp noe nærmest tilfreds i stemmen hans:
Jeg har alltid sagt at Morten ikke skjønner hva han har. Du fortjener bedre enn det.
Ingrid kjenner et stikk av sinne, men bestemmer seg for å lytte videre.
Hva mener du? spør hun, så rolig hun kan.
Sindre snakker mykere nå, nesten fortrolig:
At jeg har hatt følelser for deg lenge, Ingrid. Jeg elsker deg. Jeg vil ta vare på deg. Hvis du en dag vil forlate Morten, så står jeg her.
Ingrid kjenner tankene rase. Var alt dette hans plan? Hun trekker pusten og sier bestemt:
Sindre, dette er ubehagelig å høre. Jeg elsker Morten, og vi skal rydde opp. Du trenger ikke blande deg.
Sorry… jeg vil bare at du skal ha det bra, sier han. Jeg har hørt at Morten bare prøver å bli kvitt deg. Han leter etter unnskyldninger! Jeg håper du forstår at jeg bare vil deg vel.
Ingrid knytter hånden rundt telefonen og svarer kaldt:
Vet du hva, Sindre? Jeg var hjemme i går. Jeg vet at du har diktet opp alt dette. Det er ikke mer å snakke om.
En kort pause, så forsøker han å holde seg rolig:
Hva mener du egentlig?
Jeg vet at du spurte en jente om å late som hun var meg. Hun hadde stemmen min, du ga henne replikker. Du ville at vi skulle krangle. Er det riktig?
Stille i andre enden før han så bryter ut:
Ja, jeg gjorde det! Fordi jeg elsker deg. Fordi jeg ser at du ikke blir verdsatt. Jeg vil gjøre deg lykkelig!
Ingrid sukker, nærmest utmattet over dette bedraget.
Jeg skal aldri bli lykkelig med deg, sier hun isende. Du har ødelagt alt. Du har forrådt oss begge.
Sindre strekker ut med et siste forsøk, men hun lar ham ikke slippe inn.
Nei, Sindre. Ikke mer. Ikke prøv å kontakte meg igjen. Jeg skal fortelle Morten alt.
Hun legger på, setter telefonen på bordet og lar blikket hvile på snøen utenfor vinduet. Alt er stille, vinteren dekker byen med dyner av hvitt, som om ingenting har skjedd.
Morten kommer inn i rommet. Han ser på henne, ser det bestemte uttrykket i ansiktet hennes.
Så? spør han, med et spørrende blikk.
Ingrid ser opp, trekker på smilebåndet.
Alt er klart nå. Sindre sto bak det hele han innrømmet det. Han elsker meg, ville at vi skulle gå fra hverandre. Det er så lusent.
Morten setter seg ved siden av henne og omfavner henne. Han klemmer hånden hennes, forsikrer henne om at han er der, at hun kan stole på ham.
Så han var aldri noen ekte venn, sier han lavt. Jeg har grublet på dette lenge, men aldri hatt bevis. Nå er det klinkende klart.
Ja, sier hun, og lener seg mot ham. Nå vet vi i hvert fall hvor vi har hverandre. Det føles godt.
Hun lukker øynene og nyter tryggheten. Lukten av fersk kaffe, treverket, alt som er hjemme.
Du skjønner, smiler hun sakte, dette gir oss mange gode unnskyldninger for å droppe samlinger vi ikke har lyst på. Vi kan si at det alltid er en vi helst vil unngå.
Morten ler, løs og ekte, lettelsen tydelig.
Helt enig. Vi fortsetter å lage te og kose oss i sofaen, sier han og bøyer hodet mot henne.
Ingen grunn til å dra ut mer, sier hun ertende, trekker teppet over dem begge, og forsvinner inn i tryggheten sammen med ham.
Helt perfekt, nikker han og presser henne nærmere.
Ute daler snøen stille, og i det myke lampelyset blir verden deres enkel og rolig igjen. Her er det bare dem, i den lille tryggheten de har sammen. Tillit, varme, og vissheten om at de alltid har hverandre.
*************************
Sindre sitter alene på kjøkkenet, stirrer i en tom kopp kaffe som er forlengst blitt kald. Ordene Ikke kontakt meg igjen. Aldri gjaller i hodet.
Ingen anger, bare en knugende vrede som nærmest tar pusten fra ham. Han knytter nevene til knokene hvitner.
Hvorfor gikk alt galt? utbryter han, og slår til bordplaten.
Bilder fra kvelden før går på repeat. Samtalen med Maren jenta fra kafeen som hadde samme stemme som Ingrid og hvordan hun uten å blunke påtok seg rollen som Ingrid. Alt hadde vært nøye planlagt, men det kollapset.
Det er ikke min feil! tenker han. De bare ser det ikke!
Han går rastløst rundt, fylt av bitterhet. Tankene spinner han har mistet både venn og håp om kjærlighet.
Han stanser ved vinduet og ser snøen falle over Oslo rolig, nesten fredelig.
Hvorfor har de alt, mens jeg ikke har noe? Hvorfor får Morten henne?!
Telefonen ligger på bordet. Han vet han aldri kan ringe Ingrid igjen. Vennskapet er forbi, og han lar ikke angeren få overtaket, bare en bunnløs ergrelse. Han ser på papirlappen med planen han skrev kvelden før river den i små biter og kaster den.
Bak vinduet legger snøen seg stille. Sindre lukker øynene og forestiller seg at Ingrid og Morten sitter sammen, ser film, nyter en ny dag uten ham. Det eneste han sitter igjen med, er den bitre vissheten:
Det var ment for meg. Alt sammen. Det burde vært mitt.
