«Du må forstå, dette er bare en gammel kvinne, ingen for oss!» ropte Elin, med stemmen knyttet som en sirene i natten, og prøvde å overbevise datteren sin om at hun hadde rett. Signe strammet leppene, så ut som hun skulle begynne å gråte, men vendte så blikket opp og svarte: «Da er hun for meg den eneste, den lille ingen i hele verden, og så skal det bli.»
Det var sånn at fra den store bondeslekta i Lærdal, hvor faren Ivan og moren Lise hadde mange døtre, ble alle gift bort unntatt den yngste, Maren den stille, beskjeden og roligste av dem. Ingen hadde funnet en brudgom til henne, eller så hadde han forsvunnet i de fjerne fjellene. Lise, som hadde savnet datteren, mumlet at Maren måtte bli i familien så lenge sønnen til deres eldste datter, Ola, ikke fikk noen barn.
Først kom Ola, den eldste sønnen, ned fra Oslo med en lav buking og en stor bønn: «Tante Maren, kan du passe på datteren min? Barnehagen vil ikke ta henne, og mannen mitt må gå på jobb.» Maren, nå en voksen kvinne, sto ved et veiskille foreldrene var blitt gamle, hvordan skulle hun slippe dem? Og byen skremte henne. Men Ola trykket på med løfter om å ta vare på besteforeldrene, og han hadde allerede kommet for å hjelpe med poteter og reparere taket.
Foreldrene hennes, som satt fast hjemme, sa: «Kanskje du i byen kan møte en mann? Du er jo ikke lenger ung, men du har jo så mye liv igjen.» De hadde allerede lagt planer om at hun skulle finne noen i byen, selv om de selv var i førtiårene. De visste ikke at de diskuterte dette bak hennes rygg, mens de tenkte at Maren ville bli alene når de dro på besøk til sine barn. Så ble Maren, fra en hardtarbeidende bondekvinne, til barnepike i Olas hus. Ola hadde allerede ordnet en ekstra jobb til en kvinne i nabolaget, så Maren fikk igjen litt arbeid.
Den eldste datteren til Ola begynte på skolen, den andre fulgte etter. Faren og moren til Maren døde, og hun passet nå ikke bare Ola sine barn, men også den andre nevøen. Hver gang en liten ble satt i barnehagen eller i skolealder, ble Maren den som tok seg av dem. Hun ble en slags familiearv, en som hadde levd fra dør til dør, fra en generasjon til den neste. Hun var ikke lenger en nødvendighet, men barna begynte likevel å invitere henne hjem, takknemlige for hennes omsorg. Ola takket henne i all sin ydmykhet.
Et par år før Maren ble så innbilt av sin egen tilstedeværelse, solgte søstrenes barn i Lærdal en gammel hytte med skog, bær og en elv for en god sum i kroner. Da kom Ola med en ny idé: «Kompisar, la oss sammen kjøpe et lite rom til tante Maren. Hun har jo også en del av huset, så hun kan ikke bo under en busk lenger.»
Barna i familien hvinte, men også deres koner spurte: «Hva skjer med den lille «ingen» vi har kjøpt?» Spørsmålet om leilighet var alltid en gnagende tanke. Ola, med et varmt hjerte, sa: «Den som gir ut glasset, får også drikke, eller så gjør Maren som hun vil.» Så ble det kjøpt et lite rom i en gammel hybel, med møbler som et bord, et skap og en sammenleggbar seng.
En dag kom en ung kvinne fra Oslo, med en blek jente ved siden av seg, til kassen i den lokale butikken og spurte: «Passer dere på barn? Min datter har nettopp hatt en hjertekirurgi og kan ikke gå i barnehage. Jeg trenger den snilleste barnepiken, med overnatting.» Maren bøyde seg ned til den lille, og kvinnen smilte: «Kom, jeg skal fortelle deg eventyr.» Så fikk Maren sin nye lille pupil.
Signe, fire år gammel, var en glede å oppdra. Den gamle og den unge ble uatskillelige venner. De bodde i et lyst, romslig rom. Signe sine foreldre jobbet hardt, og mesteparten av tiden hennes ble tilbrakt med Maren, som de kjærlig kalte «Kake-Maren». Signe måtte gjøre pusteøvelser, gå utenfor forurensede gater og holde en fast rutine. Maren, selv uten formell utdanning, fulgte disse reglene til punkt og prikke. Signe vokste opp sterk og sunn.
Når natten senket seg, spurte Signe: «Kake-Maren, fortell en historie fra livet ditt.» Maren fortalte ærlige, enkle fortellinger som om de var fra en annen tid. En gang hadde hun på en fergetur med sønnen til en nevø, som var gravid, tilbake til fjorden. Første barnet hadde hun tatt hånd om til barnehage, men så kom det andre. Da kom den gravide damen og ba Maren om å ta med seg barnet til en ny start. På fergen snakket hun med en ung student ved navn Oline. Oline hadde blitt kastet av kjæresten, og barnet var hennes alene. Oline innrømmet at hun ikke visste hva hun skulle gjøre, og Maren så på barnet med et alvorlig blikk, som om hun så sin egen skjebne.
«Å, jeg skulle ønske jeg hadde det!» sukket Maren, og klaget over sitt ensomme liv som en gammel jomfru. Oline ropte: «Vent litt, jeg må kjøpe noe til barnet. La ham bli hos deg, kanskje Gud har sendt ham til deg.» Olines mann, en nevø, så Maren som en interessant samtalepartner i kahytten. Oline la en tung pose ved Marens føtter, ga barnet til henne og løp av gårde så snart fergen la til kai.
Etter omtrent tjue minutter begynte barnet å kreve mat. Maren hadde aldri født, men hun visste hvordan man skulle vri et teppe og gi flaske. Hun sang en liten vuggesang, og barnet, som hun kalte Alina, sovnet. Oline hadde lagt ved tørrmelk, en stor termos med varmt vann, men ingen fødselsattest muligens hadde hun født hjemme. Fergen var allerede på vei bort, men Maren fortsatte å synge og mate den lille.
Signe, med tårene i øynene, løp inn i rommet, omfavnet den gamle kvinnen og sa: «Jeg har deg, du er min barnepike.» Maren nikket og svarte: «Du er min, min lille jente.»
Til tross for at Maren hadde blitt tatt inn som barnepike, var hennes plass i familien usikker. Elin hadde tatt alt hun kunne fra henne. I starten hadde Maren fullt medlemskap i husholdningen, fikk mat, drikke og penger selv om hun var redd for å ta imot dem. Hun la penger i en sparebok sammen med pensjonen.
En dag spurte Elin litt sjenert: «Maren, hun sitter bare hjemme nå. Skal vi leie ut rommet? Pengene blir små, men vi kan bruke dem til musikkundervisning for Signe. Vi har jo et støvete piano hjemme.» Maren var positiv, og rommet ble leiet ut.
Syv år senere fikk Elin penger fra et arveoppgjør på en leilighet i Oslo. Med Marens samtykke ble den lille hybelen omgjort til en romslig ettroms leilighet, delt likt mellom Signe og Maren. Familien mistet interessen for den gamle, og alt gikk stille for seg.
Årene fløt forbi. Signe vokste opp til en vakker, frisk ung kvinne, fullførte videregående og flyttet til Bergen for å studere. Maren ga henne sine sparepenger, nok til leilighet, levekostnader og kanskje til bryllup.
Maren begynte å miste synet. Hun gikk med stokker, luktet på luften og klaget over stankende lukter. Hvem hadde hun blitt til Elins mor? En fremmed som krevde medisiner, blekksprut av mat, og ble skylden for at Elins far ble sen etter jobb.
Elin flyttet Maren fra det lyse rommet til en mørk bod, med samme likegyldighet: «For Guds skyld, gå tilbake til ditt rom!» Hun snudde seg på «du», og sa at Maren var ingen for henne. Alle de gode gjerningene Maren hadde gjort for familien, ble glemt.
Til slutt, da Maren hadde løftet alle nevøenes barn, var det Elin som trakk seg tilbake. Den eneste boligen de hadde, kjøpt med Marens hjelp, hindret dem i å sette Maren på en hybel i et aldershjem. Mor til Signe begynte å samle papirer for å få Maren inn på sykehjem. Det var vanskelig å få henvisning, men hun kontaktet en innflytelsesrik bekjent.
Signe, oppslukt av studielivet, glemte å spørre moren om barnepiken. Hun ringte bare kort: «Hvordan går det med barnepiken?», men lyttet ikke til svaret. Hun besøkte sjelden hjemmet, bare når foreldrene kom med matposer. På andre året av studiene fikk hun ny kjærlighet, og hun og en medstudent leide en leilighet sammen, og Marens sparepenger hjalp.
Etter å ha bestått eksamen på andre året, fløy Signe hjem med stor nyhet: «Mamma, Andrei frier til meg! Helgen kommer han med foreldrene sine for å bli kjent. Vi vil ha ingen stor fest, men en hvit kjole er et must Hvor er barnepiken? Jeg har med en gave til henne noe spesielt!» Hun løp inn i rommet som en gang hadde tilhørt Maren. Elin fulgte etter, litt flau. Signe spurte: «Mamma, hvor er Maren?»
Elin svarte nølende: «Ingenting med henne. Hun ligger i boden. Faren har flyttet hyllen og laget rom. Maren er jo blind, så det er roligere for alle.» Døren til boden var lukket, men Signe brøt den opp og fikk se en slitt seng og den gamle barnepiken, KakeMaren.
Elin, som ikke ville være vitne til den smertelige gjenforeningen, gikk tilbake til kjøkkenet. Signe klemte Maren, strøk de rynkete kinnene, og hvisket: «Beklager, min lille, du er min modne jordbær, mitt søte bakverk.» Maren svarte med en knitrende stemme: «Signe, lille venn. Så møtes vi igjen.» Hun strøk Signe over hodet: «Du er vakker.»
To timer senere satt Maren, støttet av Signe, på den gamle sengen i den gamle rommet, med et lite smil. På fanget hennes lå en rund eske med duftposer: lavendel, rosmarin og mynte en gave fra Signe i aromaterapi. Lukten fylte rommet som en blomstrende eng. En blind person lever av lyd, duft og berøring, og for Maren var dette en ny verden.
Bak lukkede kjøkkenlukkedører prøvde moren å snakke med den opprørte datteren: «Det er tungt å ta vare på en blind gammel kvinne, mens faren din ser ut til å gå gjennom en midtlivskrise.» Signe mumlet: «Hvis jeg lukker deg i boden om førti år, vil du forstå?»
Elin brølte igjen: «Den er blind. Hør meg, datter! Denne gamle kvinnen er ingen for oss!» Signe grimaserte, men løftet hodet: «Da er hun min eneste lille ingen i hele verden, og så skal det bli!» Så avbrøt hun møtet med framtidens svigerforeldre, og la planen på vent. Hun inviterte den sivile mannen, André, til å møte ingen. De fra huset, som en gang hadde blitt tvunget ut, ble nå lagt tilbake i leiligheten som en del av arven.
Signe og Maren flyttet inn i den nyrenoverte ettromsleiligheten som nå var deres, med møbler kjøpt fra et bruktmarked. André, som studerte medisin, støttet dem, og de bestemte seg for å gifte seg uten store seremonier. Signe begynte på lærerutdanning, mens André fortsatte som øyelege.
Maren ble aldri en fullstendig avhengig av barnepassning hun kunne klare seg selv et halvt døgn. Men hun var takknemlig for å kunne hjelpe, selv om hun var blind og hadde en kropp som luktet av alder. Hun var ikke lenger en nødvendig barnepike, men en del av familien som hadde gitt liv til mange.
Til slutt, da Signe ble gift med André og flyttet til en ny leilighet, samlet hun dokumenter for å få Maren inn på et aldershjem. Med hjelp fra en innflytelsesrik bekjent, ble Maren omsorgsfullt plassert. Maren levde sine siste år i ro, uten å måtte bære byrden av å bli glemt.
Den gamle barnepiken døde stille i en alder av nittito år. Det siste året reiste hun seg ikke lenger, men hun døde i fred, med et smil på leppene, som alltid hadde vært god, lys og kjærlig.
