På vinterferie på besteforeldrenes gård hadde vi med oss katten Audun fra Oslo. På gården bodde hans kullbror, Leif. Leif hadde store, utstående øyne derav kallenavnet Ugle. Her ute på landet gikk ingen rundt grøten når det gjaldt navn.
Til å begynne med fikk Audun det tøft. Leif, til tross for å være ganske liten, tok straks på seg rollen som sjef. Han jaget Audun bort fra matskålen og freste iltert nesten som hissige deltakere på «Lindmo».
En dag gikk Leif på den klassiske bygdetabben han trodde han var udødelig og gikk til åpent angrep på Audun. Audun slo bare slapt etter ham med labben, som en aristokrat med vifte, og traff Leif med et tilfeldig, men presist slag. Etterpå måtte vi faktisk plukke Leif ut av søplekassa.
Slik, med sitt sedvanlige hell og klønete stil, havnet Audun på topp i kattemiljøets næringskjede.
På bygda har de et nøkternt forhold til dyr om det ikke hadde vært vinter, måtte nok Audun stått til tjeneste som musefanger.
Måltidene på gården var en kreativ og uforutsigbar opplevelse. Audun, som hjemme i byen spiste fra «sølvfat» og ble servert til faste klokkeslett av hushjelpen, klarte knapt å venne seg til dette nye livet. Etter noen dager med stress våknet villdyret i ham. Om nettene fant vi ham stadig sittende oppe på komfyren med hodet nedi gryta.
Leif satt som utkikk ved krakken og freste så det ljomet. Audun snudde seg treigt mot meg, mjauet og beroliget broren: «Ikke vær redd for ham han er en av oss. Skulle du sett hvordan han roter i kjøleskapet etter midnatt!»
En dag mente vi at Audun var klar for friluftsliv vi bar ham ut og satte ham i snøen. Han snudde seg sakte mot oss, hele snuten hvit, med et blikktungt uttrykk som om han hadde levd feil hele livet, akkurat som Al Pacino i klassikeren «Scarface». Da skjønte vi det: han var ikke laget for livet ute, så det ble siste gang.
En kveld fikk Sindre sønnen min besøk av vennegjengen fra nabolaget. Vi koset oss foran peisen, og jeg leste høyt for barna fra Asbjørnsen og Moe. Akkurat idet jeg fortalte om den onde stemoren som forvandlet seg til en svart katt og klorte seg over gulvet, knirket døren så fælt at alle stivnet, og inn spankulerte Leif, stolt og sort som natten selv.
Til vår ulykke hadde Audun lært Leif sitt spesialtriks å åpne selv de mest innviklede dørene med labben.
Stua var liten, men vi rakk nesten å løpe hver til vårt. Én gutt måtte vi hente ut av vinduet; han var bare reddet fra å ramle ut fordi bestemoren pleide å skjemme han bort med boller.
Ja, dét har jeg vel glemt å nevne: Leif er bunnløst, knallsvart fra snute til hale.
Det er sjelden klassikerne gjør slikt inntrykk på de unge disse dager.
