Nyheten om at han hadde fått en datter, traff Torbjørn Eikås som et slag midt i arbeidsbrakka på sagbruket, akkurat på lønningsdagen. Karene hadde allerede fått sine kroner og var på vei hjemover, spannene klang tomme mot den spinkle høstlufta, mens Torbjørn ble stående ved porten og klemte de skrukkete pengesedlene i neven.
Nei og nei, forbaska ulykke, mumlet han mellom tennene og spyttet i sagflisa. Har jo sagt til kjerringa: Få nå en gutt! Men nei, så skal ho lure på meg ei jente, da.
Det kokte inni ham, både av skuffelse og sinne mot kona, Agnete. Såpass kokte det, at han ikke engang hadde lyst til å gå hjem til tomt hus hvor det nå til og med manglet en kvinnes stemme. Mens Agnete lå på sykehuset med den nyfødte, pakket Torbjørn sin slitne sekk, puttet en klesskift og et stykke brød i og drog til moren i nabobygda, sju norske mil unna over elva Kvina og bort fra alt som var hans.
To uker senere kom Agnete hjem med sin første, ensom og forfrossen, inn i en ryddig stue. Torbjørn måtte visst ha ordnet før han dro, tenkte hun, og la bylten på sengen før hun satte seg og gjemte ansiktet i hendene. Skulderene ristet lydløst under gråten. Datteren, en bitteliten krøll med en sjarmerende rynke i nakken, lå og sov med små smattelyder. Agnete så ned på henne, bittert. «Hvem skulle vel tro at du, lille hjertet mitt, skulle bli hun som splittet oss?»
Torbjørn var en bredskuldret kar med hard kjeve og myndig vesen. I bygda kalte de ham rett og slett bastant. Han tålte ikke motsigelser; et eneste kritisk blikk tok han som en fornærmelse. Han hadde bestemt: en sønn skulle det være, en arv. Selv vokste han opp yngst etter to søstre, og var overbevist om at slekta hvilte på hans skuldre. Og så en jente. Ubrukelig, tenkte han.
Svigermora prøvde å megle. Gikk milevis mellom bygdene og ba ham komme hjem. Men Torbjørn stod hardt på sitt: «Så lenge jentungen er der, kommer jeg ikke tilbake.» Avstanden mellom bygdene ble som en uoverstigelig isbre for Agnete.
Men hun måtte bare komme seg etter fødselen og gripe tak i arbeidet. På femtitallet var det ingen permisjoner; noen måtte ta seg av buskapen og produksjonen. I et håp om å mykne hjertet hans, ga hun datteren navnet Synnøveet navn med styrke. Jenta vokste seg forbausende sterk og rolig. Aldri skrik, aldri noen plager. Før hun var seks måneder, dro hun seg opp etter sprinklene; ett år gammel var det umulig å få henne vekk fra den hjemmesnekra trehesten naboen hadde laget. Hun lærte både å gå og snakke tidlig. Halvannet år gammel løp hun rundt i stua og babla så kjapt at mormora sukket: Hun er merkelig, den jenta.
I barnehagen ble Synnøve straks leder. Rask, tøff, og rettferdig. Ingen gutter turte å gå mot henne. Da hun var tre, klarte hun å dytte vekk nabogutten, fem år, når han skulle ta spaden hennes. Hun gikk ikke til hvem som helst, hørte ikke på hvem som helst. I lappet skjorte, med en kvist av selje i neven, jagde hun bort kyrne som snek seg inn i hagen. Hvor kom motet fra i den vesle kroppen?
Imens fant Torbjørn trøst hos Solveig Myhrstad, skilt og med to barn fra før. Han dro dit mest for å døyve ensomheten, men Solveig, smart og livlig, visste å holde på ham. Brått tok det slutt Solveig fikk aldri barn med Torbjørn, uansett hvor mye de prøvde. Og ryktene spredte seg: Synnøve Eikås vokste opp som en guttunge sterk, rettskaffen, uredd.
Mor hans gikk på ny i forbønn: «Ta deg sammen, se datteren din!» Til slutt, da også Solveig feilet, dro Torbjørn hjem. Skeptisk og sammenbitt møtte han jenta for første gang. Tynn, bustete, i falmet bomullsskjørt hun sto midt i stua, stirret på ham bestemt, med en mistroisk styrke som fikk ham til å føle seg utilpass. Gikk ikke nærmere selv om han viftet med en kjeks.
Agnete lyste av lettelse, men Torbjørn svarte surt og anklagende: «Du har vel hisset henne opp mot meg, kan jeg tenke meg!»
«Nei nei, Torbjørn,» svarte Agnete lavt. «Jeg har bare lengtet.»
Hun elsket ham fremdeles. Uretten, kulden, til og med de gangene han slo i bordet, eller truet med neven. Synnøve, fem år, forstod mer enn hun sa. Hver gang faren så strengt på Agnete, krympet hun seg, bitende sammen knyttenevene.
«Din tyrann! Jeg skal gi deg, jeg skal!» stemmen var barnslig, men Torbjørn irriterte seg over protesten han kjente i sin egen datter.
Freden i huset varte bare til Agnete fikk en sønn, Pål. Fra første dag var Synnøve den som bar ham på ryggen, matet ham, badet, passet alt mens moren var på arbeidet. Torbjørn var fornøyd, men gleden skinte aldri helt igjennom. Hadde han sett på, lå det bare misnøye bak ordene.
Da Synnøve fylte syv, smalt hun foten i gulvet og ropte:
«Jeg skal si fra til politifolkene om deg!»
Torbjørn ble rasende:
«Din forbanna unge!»
Han jaget henne, men Synnøve var for rask. Han ville rise henne, men hun beit tennene sammen i forkleet og lot være å felle en eneste tåre. Neste dag stilte hun opp med lensmannen selv.
Agnete ba for mannen, forklarte at Torbjørn var arbeidsom og ikke drakk, bare hadde vært for streng.
Lensmannen, Ivar Pedersen Grønlund, advarte: «Sånt blir det saker av på lensmannskontoret om du ikke tar deg sammen.»
Torbjørn ble mer forsiktig. Fra den dagen holdt han avstand, men lot aldri blikket hvile vennlig på datteren. Når han var sur, snøftet han mellom tennene:
«Forbanna villdyr»
Agnete trodde det var over og ble gravid igjen. Enda en jente og Torbjørn snudde seg bare og gikk. Den yngste fikk navnet Nina, og det var igjen Synnøve som tok mest ansvar etter skolen leksene unna i en fei, så rett hjem for å skifte bleier og mate lillesøster.
Så vokste Synnøve til å bli en ungdom, og etter avsluttende skolegang proklamerte hun: «Jeg drar til byen og studerer!»
Torbjørns kinn flammet, håret på hodet reiste seg:
«Og hvordan har du tenkt å overleve, kanskje? Skal mor og jeg fø de unge voksne også?»
Men Synnøve sto stødig, ansiktet bestemt:
«Jeg drar. Jeg skal klare meg selv; be ikke om penger.»
Hun hadde muskler og selvtillit, så ingen turte å erte Synnøve Eikås. Gymnastikklæreren bemerket:
«Du ville egne deg til bryting, Eikås!»
«Det får være nok,» sukket hun.
Torbjørn sprang etter belte og gikk mot henne. Lynrask var hun ved ovnen, grep ved jernstaken og freste:
«Prøv deg! Så skal du få se!»
Agnete kastet seg imellom, Torbjørn forstod at datteren mente alvor og la remmen bort.
Natten før avreise pakket Agnete en stoffpose med brød, undertøy, og noen sammenkrøllede 100-lapper:
«Dette er mine, gjemt i årevis. Ta dem, jenta mi.»
«Du, mamma…» svarte Synnøve stille, «Hvor lenge står du ut med ham? Du fortjener bedre.»
«Sånne er våre liv,» svarte Agnete tålmodig. «Her i bygda slår vi oss til ro, krangler og blir venner igjen. Torbjørn arbeider og sørger for barna. Folk vil ikke forstå.»
«Sier du fra om han gjør deg vondt?»
«Det går bra, vennen.»
Byen tok imot Synnøve med eksos og mas. Hun søkte på teknisk fagskole nær Kristiansand, draget mot mekanikk hadde fulgt henne hele barndommen. Eksamener gikk lekende lett; hun hadde både arbeidsvilje og kløkt.
Kollegaen på hybelen, Lene, kom fra Setesdal, ei lattermild, vakker jente som helst tenkte på å finne seg en mann. Synnøve var arbeidsjern, hadde seg ekstravakt som vasker på veveriet for å klare seg selv. Lene sukket:
«Når har du tid til alt?»
«Vanen,» svarte Synnøve rolig.
På tredjeåret dukket den unge, slanke læreren opp Andreas Lind, med alvorlige øyne bak briller og en trygg ro i stemmen. Da guttene i klassen begynte å tøyse, reiste Synnøve seg:
«Holder dere ikke kjeft nå, går jeg ut med dere en for en. Jeg er her for å lære, ikke høre sladder!»
Det ble stille. Andreas så forbauset og takknemmelig på henne.
«Så du blikket hans? Han er forelska,» hvisket Lene etterpå.
«Slutt, Lene,» fnyste Synnøve. «Han er gift, ser du vel.»
Men hun tenkte på Andreas etterpå, på stemmen hans, øynene bak brillene, på hvordan han nennsomt forklarte det vanskeligste.
Hjem til grenda dro hun sjelden. Når hun kom, var forholdet til Torbjørn fortsatt kaldt. Hun ga penger, hjalp til, men ellers var hun taus.
Etter fagskolen giftet Lene seg med den rike Arvid bryllup med trekkspill, og Synnøve som forlover. Hun så på, undret; om dette var alt som ventet henne. Selv var hun alene. Menn fantes, men ingen som holdt mål.
Så møtte hun Viljar. Han arbeidet på mølla, var rolig, trygg, aldri sint eller full. Synnøve overrasket seg selv ved å si ja da han fridde. De giftet seg stille straks etter endt utdanning, og fikk året etter lille Silje.
Men lykken ble kort. Viljar trakk seg vekk da Silje kom til verden; utholdenheten hans forsvant til likegyldighet og fravær. Økonomien skrantet, og når Synnøve ga beskjed, svarte han surt: «Må få slappe av!»
Redselen for at historien gjentok seg lå tungt over henne. En kveld, etter at han hadde kommet hjem altfor sent, sa hun:
«Enten tar du deg sammen, eller jeg går.»
Han lo, nesten fornøyd:
«Du klarer deg vel ikke alene, med unge?»
Neste dag leverte hun skilsmissepapirene. Lene kom, gråt:
«Du er modig, Synnøve. Jeg skulle ønske jeg var som deg.»
Synnøve klarte seg hun jobbet som tekniker, Silje gikk i barnehage. De levde enkelt, men manglet ingenting.
Pål, broren, kom til byen for å ta førerkort. Han bodde hos Synnøve og undret:
«Hvordan får du alt til?»
«Man må bare stå på. Ingen klapper deg på skulderen for ingenting.»
Lene hadde på sin side også blitt skilt alt Arvid hadde å by på var mammas penger og festing.
«Du hadde rett, Synnøve. Det handler om trygghet, ikke kroner.»
Så en dag, høstskumringen på Narvesenkaféen ved torget, traff hun tilfeldigvis Andreas Lind igjen. Eldre, noen grå hår, men de samme rolige øynene.
«Synnøve?» spurte han.
Samtalen fløt, fortrolig og lett de snakket om barn, jobb, fortid. Til slutt tilbød han å følge henne hjem.
«Kan jeg ringe deg?»
«Ja, gjør det»
Helga etter bød han henne med ut i hagen han hadde kjøpt utenfor byen. Han ville vise henne huset han holdt på å restaurere. Ute i stillheten begynte de å leve. En kveld brøt et par ungdommer seg inn på tomta for å stjele byggematerialer. Da de truet Andreas, grep Synnøve en øks og stilte seg i døra:
«Kommer du nær, får du smake denne!»
Tyvene rygget, Andreas så på henne med ustyrtelig beundring.
«Du er gal, Synnøve!»
«Noen må beskytte deg,» sa hun.
Mellom dem ble det aldri mer usagt. Andreas fridde etter en måned.
«Jeg kan ikke love deg gull og grønne skoger, men jeg elsker deg og din Silje. Vil du gifte deg med meg?»
Tårene veltet frem for første gang på år. «Ja, Andreas!»
Bryllupet var enkelt, men varmt. Foreldre og søsken, den nærmeste sirkelen samlet. Selv Torbjørn kom, mørk og mutt, men han ga Andreas hånden:
«Ta vare på henne. Den jenta har styrke. Godhjerta er hun også, som mor si»
Senere, mens natten falt på og festen var over, klemte Agnete datteren:
«Nå er du hjemme, vennen. Nå har du et hjem.»
Flere år gikk. Huset ble ferdig, en solrik, fredelig hage full av epler og rips busker. Silje vokste og var alt moren håpet. Pål var blitt sjåfør, Nina giftet seg med traktorføreren på nabogården og fikk tvillinger. Agnete kom ofte på besøk, og ja, også Torbjørn svingte innom om søndagene, drakk kaffe, kunne finne på å ta Silje med seg ned til elva.
En kveld satt Synnøve og Andreas på trappa, med Silje mellom seg.
«Mamma,» spurte Silje lavt, «er du lykkelig?»
Synnøve så på Andreas, på huset, hagen, datteren og veien de kom fra. Alt det vanskelige bleknet.
«Ja, jeg er lykkelig,» svarte hun.
Andreas trakk henne inn mot seg.
«Jeg også,» sa han lavt.
Under stjernene satt de, hånd i hånd, og visste at endelig, endelig var de hjemme. Snart skulle alt bare bli bedrefordi de bygde det sammen, dag for dag, år for år.
