Vi prøvde å legge tingene dine inn på hittegodskontoret, bemerker politibetjenten. Men katten din er nokså stridslysten. Ingen kom i nærheten. Hent gjerne både sakene dine og katten. Vi har nok annet å holde på med
På alle togstasjoner finnes det venterom. Noen er store og lyse, andre små og trange. I noen er det myke stoler, i andre harde benker. Alle er forskjellige, men én ting har de til felles uunngåelig venting.
Nesten alle som skal med tog, kommer innom venterommet før avgang, i frykt for å komme for sent. Så sitter man der, ser på sekker og kofferter som hoper seg ved føttene, mens tiden snegler seg avgårde, og man rekker å irritere seg over egen overforsiktighet.
Slik satt også folk denne dagen i venterommet og unngikk blikkontakt. Noen bladde i avisen, andre satt fordypet i bøker, de fleste skjulte seg bak mobilskjermene sine. Enkelte spiste fort sammenrørte matpakker. Det var nettopp slike han nærmet seg
Venterommet lå i første etasje, med egen inngang rett fra gaten. Det var nok matluktene fra poser og sekker som lokket ham dit.
Det var en stor, rufsete, grå katt. Rundt halsen bar han et halsbånd med et telefonnummer.
Folk viftet ham unna. Spesielt reagerte mødre som matet barna sine:
Gå vekk! Skitten og full av lopper. Du skal i hvert fall ikke smitte barnet mitt.
Katten sukket tungt og tuslet vekk. Han ba egentlig aldri noen direkte om noe. Bare satte seg ned ved siden av og stirret, stirret, stirret
Han var sulten, men visste ikke hvordan han skulle be om mat.
Bare noen dager tidligere hadde han blitt fraktet hit. Eieren hans døde brått, og arvingene ville selge leiligheten. En av dem så sitt snitt og tok katten med til stasjonen:
Sulten blir du i alle fall ikke her, sa han og forsvant.
Men hvordan be noen om noe? Hvordan forklare folk at han var sulten? Det visste ikke denne katten.
Så han satte seg bare stille ned og så folk inn i øynene, mens han pustet inn de deilige duftene som fikk hodet til å svimle.
Men folk, allerede irriterte over ventetiden, ville ikke også beskjeftige seg med en hjemløs katt. De ville bare dra og glemme dette venterommet, som et ubehagelig minne.
En mann hadde kommet tidlig til stasjonen. Tjenestereisen var kort en natt i tog, arbeidsdag på kontoret, så hjem igjen. Det var rundt førti minutter til avgang. Han betraktet de andre passasjerene, og la merke til katten da en av mødrene kjeftet og viftet ham vekk.
Katten rygget vant avvisningen og satte seg et stykke unna. Han hadde vent seg til skriking og trusler.
Mannen så halsbåndet og tenkte at katten nok hadde rømt eller gått seg bort, og at eierne sikkert var bekymret. Han tok frem de hjemmelagde karbonadene kona hadde pakket i en plastboks. Lukten slo mot ham, og han smattet fornøyd:
Dette lukter godt sa han og så på katten. Pus, pus kom hit, lille venn. Jeg skal gi deg litt.
Katten vaklet mellom forlabbene. Han var redd for å få et spark.
Kom, ikke vær redd, sa mannen mildt. Jeg vil deg ikke vondt.
Katten listet seg nærmere og stirret forsiktig. Mannen la en karbonade på et papir. Katten mjauet lavt og begynte å spise, sirlig og uten søl.
Ja, du er hjemmekatt, du sa mannen.
Han leste nummeret på halsbåndet og tastet det inn. Nummeret var avslått.
Han bannet stille for seg selv. Toget gikk om tjue minutter, og situasjonen var mer komplisert enn han først trodde.
Hva gjør jeg nå? Hva gjør jeg nå? Gjentok han fortvilet og så seg om.
En følelse av hjelpeløshet la seg over ham, og han ringte kona. Han forklarte alt febrilsk og spurte:
Hva skal jeg gjøre? Han er jo tydelig tam. Nummeret er utkoblet. Katten går rundt på stasjonen og tigger. Alle jager ham vekk.
Du kommer alltid opp i slike ting, svarte kona. Hva er det med denne katten?
Skjønner du, sa han. Alle bare jager ham. Og han vet en gang ikke hvordan han skal be om mat.
Javel, sa hun. Venterommet?
Ja, jublet han.
Og gi meg nummeret.
Før han gikk til perrongen, trakk han katten bort til veggen og la igjen hele boksen med karbonader.
Vent her, sa han og strøk katten lett over hodet. Kona mi finner deg.
Katten så på ham det eneste mennesket som hadde sett ham, matet ham, klappet ham og sagt vennlige ord. Katten dyttet forsiktig til hånden hans og mjauet svakt.
Sånn ja. Vent på henne. Ikke gå noen steder, hun hjelper deg, hvisket han.
Neste dag hadde mannen mye å ordne. Først på kvelden fikk han ringt.
Hvordan gikk det? fant du kattens eiere? Fikk du gitt den mat?
Jeg lette etter ham hele kvelden svarte hun. Men etter nummeret skjønte jeg det: Eieren døde, arvingene kjørte ham til stasjonen og bare forlot ham
Han var stille.
Jeg drar og leter igjen i morgen tidlig, la hun til.
Jeg er ikke bekymret, sa han. Jeg vet du klarer det.
Jeg hører godt hvor lite du bekymrer deg, svarte hun irritert. Du med det skjøre hjertet ditt, ikke stress nå! Jeg ringer dattera og svigersønnen, så drar vi alle tre.
Han la på og prøvde å overbevise seg selv: «Det finnes jo mange katter, jeg kan ikke bekymre meg for hver eneste en…» Men engstelsen forsvant ikke. Katten hadde på en eller annen måte blitt viktig for ham.
Om natten sov han urolig. Han drømte at han strøk katten over hodet, forklarte noe, og katten så på ham og nikket
Neste morgen ringte kona: De hadde lett rundt hele stasjonen, spurt vaskepersonalet katten var borte.
En merkelig skyldfølelse fylte ham. Han kunne ikke forklare det, men den ville ikke slippe taket.
Han skyndte seg hjemover
Samme kveld var han tilbake i hjembyen. I stedet for å dra hjem, lot han kofferten stå ved en av passasjerene før han ga seg i vei for å lete etter katten.
Han var mest redd for ikke å finne den eller for å finne den for sent.
I halvannen time lette han rundt på stasjonen, deretter sjekket han søppelcontainere og så under buskene.
Mot midnatt kom kona og slo følge, bannende over alt mulig.
Klokken nærmet seg to på natta da de, utmattet, satte seg på benken utenfor og tente hver sin røyk.
Beina verker, sa hun.
Mm. Hva gjør vi nå?
Vi sitter litt og leter mer etterpå. Hvor satte du fra deg bagasjen?
Han slo seg for pannen:
På stasjonen ved en person. Men de er sikkert langt borte nå!
Vi bør hente bagasjen først. Hvis den ikke er stjålet, tar vi den til bilen og fortsetter letingen etterpå.
De gikk inn gjennom venterommet. Ved koffertene ble de stoppet av patruljen.
Er dette deres eiendeler? spurte politibetjenten.
Ja, svarte de i kor.
Hvorfor etterlot dere dem?
Vi lette etter en katt, svarte de begge.
Hvilken katt, undret politimannen og nikket mot bagasjen. Den der, kanskje?
På kofferten lå en stor, grå katt.
Vi vurderte å levere tingene inn til hittegodskontoret, la politibetjenten til. Men katten deres er en tøffing. Han freste og slo, som en hund, ingen fikk komme nær.
Nei, han hadde ikke forsvunnet. Bare forsvunnet en liten stund. Ta med dere både tingene og katten, vi har nok å holde på med.
Mannen nærmet seg katten forsiktig. Katten så igjen det eneste mennesket som hadde matet og snakket rolig til ham han mjauet lykkelig og strakte seg mot ham med hele kroppen.
Mannen satte seg på benken og strøk katten over ryggen, og pustet lettet ut. Kona slo seg ned ved siden av.
Du havner alltid i slike historier, smilte hun og kysset ham på kinnet. Nå, ta sakene dine og la oss dra hjem.
Han tok koffert og veske, hun løftet den store, magre og skitne grå katten. Katten både malte, headbuttet henne og prøvde å slikke henne på kinnet på én gang.
Kona lo og viftet ham vennlig bort fra fjeset.
Hjemme badet hun katten i varmt vann, tørket ham grundig med et stort håndkle, tok av halsbåndet og satte frem en skål med dampende kyllingsuppe.
Om natten smøg katten seg lydløst inn på soverommet og la seg tett inntil henne. Han puffet og klorte litt, som for å forsikre seg om at hun ikke forsvant.
Hun la hånden på ryggen hans og hvisket:
Sov, lille venn, sov. Nå er du hjemme
Katten malte og sovnet.
Og mannen sovnet, han drømte at de lette etter katten på stasjonen igjen.
Og katten drømte at det var han som hele tiden hadde lett etter mennesket sitt.
På stasjonen snek en liten rød hunnkatt seg rundt, så engstelig folk inn i øynene og pep lavt. Folk snudde seg bort og hastet videre.
Ingen hadde tid til å stanse. Det finnes jo så mange katter. Man kan ikke redde og mate alle, tenkte de, og gikk raskere.
Slik er det.
