Du aner ikke hvor mørkt det allerede har blitt utenfor, og mamma har fortsatt ikke kommet hjem. Ingrid ruller bort til bordet med rullestolen sin, tar mobilen og prøver å ringe mamma.
«Telefonen til abonnenten er slått av eller utenfor dekning,» sier en fremmed stemme.
Hun ser litt forvirret på skjermen, og så kommer hun på at det ikke er mye penger igjen på kontantkortet. Hun slår av mobilen.
Mamma har gått til butikken, men det har aldri tatt så lang tid før. Hun har aldri vært borte så lenge. Ingrid er funksjonshemmet og har sittet i rullestol siden hun var liten, og det er bare henne og mamma ingen andre slektninger å støtte seg på.
Ingrid er blitt sju år nå, og hun er ikke redd for å være alene hjemme vel og merke. Men mamma pleier alltid å si hvor hun skal og når hun kommer tilbake. Hun forstår ikke helt hva som har skjedd:
«I dag dro mamma til den store butikken litt lenger unna, fordi det er billigere der. Vi pleier å dra sammen, selv om den ikke er så langt unna tur-retur på under en time,» tenker hun mens hun sjekker klokka. «Nå har det gått hele fire timer. Jeg er sulten.»
Hun ruller ut på kjøkkenet, setter på tevannet, finner ei karbonadekake fra kjøleskapet, spiser og drikker litt te.
Men mamma kommer ikke. Hun klarer ikke vente lenger, tar opp mobilen igjen og ringer:
«Telefonen til abonnenten er slått av eller utenfor dekning,» kommer stemmen igjen.
Hun klatrer opp i senga, legger mobilen under puta og lar lyset stå på det er skummelt uten mamma hjemme. Hun ligger lenge våken, men sovner til slutt.
***
Hun våkner når morgensola skinner gjennom gardinene. Senga til mamma er tom.
Mamma! roper hun ut mot gangen.
Ingen svar. Hun griper mobilen, ringer igjen samme metalliske stemme på svareren.
Hun blir redd, tårene kommer.
***
Kristian var på vei hjem fra bakeriet. Hver morgen pleier han og moren å starte dagen med ferske rundstykker; hun lager frokost mens han løper ut og henter bakst.
Kristian er tretti, fortsatt ugift. Kvinner legger ikke merke til ham han er tynn, blek og har vært mye syk gjennom livet. Moren har alltid vært alene med ham, men kostbart har det vært og behandlingene har tæret på økonomien. Det siste han fikk vite av legene var at han ikke kunne få barn. Å gi opp tanken om å gifte seg, har han nesten vent seg til.
I gresset blinker en ødelagt, gammel mobil. Telefoner og alt elektronisk er både hobby, jobb og lidenskap for Kristian han er programmerer og blogger. Han har selvfølgelig de nyeste modellene selv, men av ren nysgjerrighet plukker han opp denne. Den er jo helt knust, nesten kjørt over.
«Hmm, har det skjedd noe?» tenker han mens han putter den i jakkelomma. «Får se nærmere på den hjemme.»
***
Etter frokost tar han ut SIM-kortet fra den ødelagte mobilen, setter det i en av sine egne. De fleste numrene er til sykehuset, NAV og sånne kontorer, men det første som dukker opp heter «datter».
Han tenker seg litt om og slår nummeret:
Mamma!? sier en lettet barnestemme.
Eh, nei, jeg er ikke mamma, sier Kristian, nesten litt brydd.
Men hvor er mamma? spør jenta fortvilet.
Jeg vet ikke. Jeg fant en ødelagt mobil, satte inn SIM-kortet her, og ringte deg fordi det sto «datter»…
Mamma har forsvunnet, hikster hun. Hun gikk til butikken i går og har ikke kommet hjem.
Har du noen pappa eller bestemor?
Jeg har bare mamma, ingen andre.
Hva heter du? spør Kristian, som skjønner at han må hjelpe denne jenta.
Ingrid.
Jeg heter onkel Kristian. Kan du gå ut på gangen og si fra til naboene at du er alene?
Jeg kan ikke gå. Jeg er født sånn. Mamma sier jeg kanskje kan opereres hvis vi får nok penger.
Hvordan kommer du deg rundt da?
I rullestol.
Vet du hva adressen din er? spør Kristian bestemt.
Ja, det er Markveien 12, leilighet 3.
Jeg kommer dit nå, så skal vi finne mammaen din.
Han legger på og går til moren.
Kristian, hva nå?
Mamma, jeg fant en ødelagt telefon. Ringte et nummer ei lita jente er hjemme alene, hun sitter i rullestol. Ingen andre voksne rundt henne. Jeg vet adressen hennes, drar bort nå.
Jeg blir med, sier hans mor, Randi.
Randi har selv vært alenemor med sykt barn. Nå er hun pensjonist, og sønnen tjener bra.
De bestiller taxi og drar for å hjelpe.
***
De ringer på dørklokka.
Hvem er det? spør en trist barnestemme.
Det er meg, Kristian.
Kom inn!
De går inn. Døra til leiligheten er allerede på gløtt.
Der sitter den tynne jenta i rullestol og ser skuffet opp på dem.
Finner dere mammaen min? spør hun stille.
Hva heter mammaen din? begynner Kristian.
Signe.
Og etternavn?
Halvorsen.
Vent litt, Kristian, sier Randi og setter seg ned ved Ingrid. Er du sulten?
Ja. Jeg spiste kjøttkake i går, men nå er det ikke mer mat igjen.
Kristian, løp til butikken og kjøp det vi pleier, fort, sier Randi.
Skjønner! sier han og løper.
***
Når han kommer tilbake, har Randi allerede tryllet fram mat og de spiser sammen.
Etterpå går Kristian i gang med å leite etter Signe.
Han åpner nettavisen og sjekker hendelsesnyheter fra i går.
«Bilulykke på Hjortefaret kvinne alvorlig skadet, innlagt på Ullevål sykehus.»
Han tar opp telefonen, ringer sykehuset. Etter noen forsøk svarer en sykepleier:
Ja, vi fikk inn en hardt skadet kvinne fra Hjortefaret i går. Alvorlig tilstand, har ikke vært våken.
Hva heter hun?
Vi har ikke identitet, ingen papirer eller mobil, er du familie?
Jeg er usikker…
Kom gjerne innom og sjekk.
Kristian hiver på seg ytterjakka, går bort til Ingrid:
Har du et bilde av mammaen din?
Ja, vent! Hun ruller bort til kommoden, åpner et album. Dette tok vi for noen dager siden.
Mammaen din er nydelig! sier Kristian, tar bilde av bildet og smiler til Ingrid. Jeg drar og leter etter henne nå.
***
Signe våkner, ser rett opp i et hvitt tak. Bevisstheten siver sakte tilbake. Alt hun husker er en bil som plutselig kom ut av ingenting …
Hun prøver å røre på seg det verker i hele kroppen. En sykepleier bøyer seg over henne:
Du er våken nå?
Signes øyne blir store av redsel.
Hvor lenge har jeg ligget her?
I to døgn.
Datteren min er alene hjemme …
Hysj, ro deg ned. Det var en ung mann innom i går. Han etterlot seg et telefonnummer. Sa mobilen din var ødelagt.
Må ringe …
Sykepleieren blar fram nummeret, trykker «datter» og holder mobilen mot øret hennes.
Mamma! roper Ingrid i den andre enden. Går det bra?
Ingrid, jenta mi! Hvordan har du det?
Det går fint! Besta Randi er her, og onkel Kristian kommer hele tiden.
Hvem er onkel Kristian?
Ikke vær urolig, sier legen som kommer inn. Ellers må vi ta fra deg mobilen. Skal bare sjekke deg litt.
Vi snakkes, mamma må legge på! sier Signe og legger på.
Legen undersøker henne grundig, ber sykepleieren henge opp drypp.
Når de går, spør Signe forsiktig:
Kan jeg få ringe datteren min litt til?
Legen sa du ikke bør bli stresset, men … Hun tar likevel fram mobilen.
Jenta mi…
Signe, dette er Randi, sier en mild damestemme. Hør her: Min sønn fant den ødelagte mobilen din, sporet opp Ingrid og ringte. Jeg er pensjonist, og passer datteren din mens du er på sykehuset. Ikke vær redd, jeg gir Ingrid røret nå.
Mamma, ikke gråt, bli frisk! ber Ingrid.
Hør på besta, Ingrid! sier Signe og klemmer mobilen.
Sig…du må legge på nå, sier sykepleieren bestemt.
***
Dagen etter flytter de Signe over til en vanlig avdeling, og på besøksdagen titter en sykepleier inn:
Halvorsen, du har besøk.
Signe rekker så vidt å bli overrasket før en slank, litt sjenert fyr kommer inn.
Hei Signe, jeg er Kristian, sier han og smiler. Jeg kommer på besøk. Håper det er greit at jeg sier du!
Bare hyggelig, svarer Signe.
Han setter en stor pose på nattbordet.
Denne har mamma pakket til deg.
Jeg kjenner deg ikke engang, sier Signe litt forvirret.
Jeg fant mobilen din ute; ringte datteren din og hjalp henne. Fikk sporet opp deg og skjønte hva som hadde skjedd.
Hvordan går det med Ingrid?
Vent litt. Han tar opp telefonen han gav Signe i går, tryller litt, og så …
Signe ser datteren på skjermen.
Mamma! Har du vondt?
Nei, jenta mi, bare litt sliten. Har du det bra?
Nå er besta med meg.
De prater lenge, og Kristian venter tålmodig. Etter hvert ser Signe ned:
Jeg skylder dere så mye.
Slapp av, Signe. Du kan si du til meg, smiler han. Og nå skal jeg vise deg hvordan denne mobilen funker.
***
Et par uker senere,
Sjåføren fra ulykken leverer erstatning på 200 000 kroner i kontanter og tar med advokat på sykehuset.
Dagen etter får Signe reise hjem. Kristian henter henne, og hjemme venter Ingrid.
Mamma! roper hun begeistret, og det ser nesten ut som hun kan hoppe ut av rullestolen. Signe setter seg ved siden av, klemmer datteren og gråter av lettelse og glede.
Så snur hun seg mot Randi.
Randi, tusen takk for alt du har gjort.
Slapp nå av, Signe. Ingrid er blitt som et barnebarn for meg.
Randi, jeg fikk penger etter ulykken. Vær så snill, ta imot litt som takk, sier Signe og åpner veska.
Ta vekk de pengene, Signe! sier Randi bestemt. Vi klarer oss, dere trenger alt til Ingrid. Kristian har allerede fikset plass på klinikk.
Mamma! roper Ingrid glad. Onkel Kristian sier vi skal til sykehus så kanskje jeg kan lære å gå.
***
Signe og Ingrid tilbringer to uker på klinikk. De setter inn stifter i beina hennes; om tre måneder venter ny runde, og slik blir det i kanskje tre år. Men legene gir håp etter tre operasjoner og masse trening vil kanskje Ingrid kunne lære å gå.
Men akkurat nå farter hun fortsatt rundt i rullestol, og stiftene er vonde.
Men så skjærer sorgen igjen bestemor Randi får alvorlig hjerteproblem og legges inn.
Signe tilbringer nettene ved sykesenga til Randi. Hun drar hjem på dagen, lager middag og sover litt. Kristian tar seg av Ingrid om natten.
Fjerde kvelden åpner Randi øynene stort og stirrer på Signe lenge. Så sier hun stille:
Jeg tror ikke jeg har så mye tid igjen. Signe, du må gifte deg med Kristian. Han er til å stole på, og sammen kan dere hjelpe Ingrid.
Randi … tror du virkelig han vil ha meg?
Ja, smiler hun svakt. Han vil det, garantert.
***
En eldre kvinne holder hånda til ei høy jente med skolesekk og blomsterbukett. Hvis det ikke var for at jenta var så høy, kunne man tro det var første skoledag.
Men det er faktisk første skoledag for Ingrid, selv om det er fjerde klasse. Hun fikk hjemmeskole de første årene, men nå, etter all opptreningen, går hun til skolen på egne bein!
Besta, jeg er litt redd, sier Ingrid lavt.
Kjære deg, Ingrid! Du er da ti år! Se, der kommer pappa og mamma!
Hvorfor er du så alvorlig? spør Signe idet hun kommer opp til Ingrid.
Hun gruer seg litt, sier Randi og rister på hodet.
Her, ta hånda mi, sier Kristian og smiler. Kom igjen, Ingrid!
Pappa, sammen med deg er jeg aldri redd, smiler jenta.
Og så går de sammen mot skolen, glade og pratsomme, med mamma og bestemor like lykkelige etter dem.
