Når Morten kommer til Ingrid, blir hun nesten helt ør i hodet av lykke. Hun virrer rundt, fikser på håret, stapper klær hun har prøvd foran speilet under putene, og lirker varsomt ut hårrullene. Så løper hun inn på badet, grer forsiktig håret, legger på seg litt leppestift, og møter ham så riktig flott ute i stua.
Selvfølgelig er hun glad! Tenk selv. Ingrid er alenemor. Hun har egentlig aldri vært skikkelig gift, bare hatt et lite forhold med sin Espen et par måneder, så dro han fra Oslo tilbake til hjemlandet sitt hvilket, det fikk Ingrid aldri helt greie på. Han kunne ha vært fra Bulgaria eller kanskje fra Ukraina. Her jobbet han uansett på Grønlandsmarkedet, og hva han gjorde der, det visste hun like lite om.
Uansett, Espen lyset i Ingrids liv dro videre, og etterlot henne litt gravid. Bare sånn omtrent to uker på vei, så Ingrid visste det knapt selv. Da han sluttet å overnatte hos henne, og det gikk en måned uten et eneste livstegn, forsto Ingrid til slutt ja, hvordan skal man si det? At hun var alene.
Til rett tid fødte hun en gutt og for en flott gutt det var! Ikke så rart, egentlig. Ingrid er vakker, og Espen var nesten som en eventyrprins. Gutten var rolig som havet i fjordene. Sov stort sett hele tiden, og våknet han, brukte han tiden på å die så grundig og nøye. Heldigvis hadde Ingrid nok melk til, ja, en hel barnehage som en god norsk melkeku, kunne hun nesten ha fødd enda en baby.
Sykdommer slapp Sigve også unna. Hun kalte ham Sigve etter den norske skuespilleren Sigve Skurdal, som hun så i en film en kveld mens hun gikk gravid: Villmarkens sønner. Skuespilleren lignet litt på hennes Espen, og Ingrid likte både navnet og klangen av det. Det ble skrevet i fødselsattesten: Sigve Espensen Haraldsen. Ingrid sa det høyt for seg selv hundre ganger og nøt melodien i navnet, nesten som en sang.
Sigve var en solstråle. Skulle Ingrid lage middag eller rydde, la hun ut et teppe på stuegulvet, satte noen stoler rundt så det ble som en liten lekegrind, satte Sigve i midten med en gammel veske, noen hårruller og et par filler. Roen selv, han lekte uten hverken gråt eller klaging. Selv da han en gang satt bom fast med hodet mellom to stolben, prøvde han bare forsiktig å dytte dem fra hverandre med de lubne små hendene uten å rope.
Da Sigve ble litt større, gav han ikke noe bry. Ingrid lot ham løpe ut i bakgården for å leke, bare han kom til vinduet deres (hun bodde i første etasje) hver tiende minutt og ropte: Mamma! Jeg er her!
Han hadde jo ikke klokke, så det ble som oftest hvert tredje minutt. Han ropte, ventet til Ingrid tittet ut og svarte: “Fint, gutten min!” men han ble ofte stående. Hva er det? spurte hun. “Du smilte ikke til meg…” sa Sigve, og ventet på et ordentlig smil før han løp av gårde igjen.
En dag ropte han sitt “mammajejerher” utenfor vinduet, og da Ingrid kikket ut, så hun ham holde en liten kattunge tett inntil seg:
Mamma, tanten her ute ga meg denne. Den heter forresten Leif, og hun sa du kom til å bli glad, så vi må passe godt på ham!
Han var så oppriktig der han sto at Ingrid ikke kunne annet enn å smile tilbake. Så sa hun: “Leif er nok sulten, dere får komme inn så gir jeg ham litt melk.” Og Sigve og Leif løp lykkelige inn.
Slik gikk dagene deres. De var tre helt til Ingrid møtte Morten. Han var omtrent like gammel som henne, aldri vært gift, og virket til å ha orden på livet sitt. Han jobbet på møbelfabrikken nede i sentrum, tjente ok, og begynte etter hvert å sove over hos Ingrid nesten hver lørdag. Han pratet ikke så mye, spiste mye, og drakk lite. Ingrid hadde alltid klar ei flaske hjemmebrent hun kjølte i fryseren, og serverte til Morten i en liten gammel dram med stett, en slik mange nordmenn pleier å ha.
Denne kvelden er alt som vanlig. Morten kommer, håndhilser på Sigve ute i gangen, og setter seg i sofaen mens Ingrid gjør seg ferdig med stellet sitt. Så sitter de fire Sigve med kattungen Leif på fanget og ser på TV før de spiser sammen. Etter maten hviler de litt, for kvelden skal brukes til å gå seg en tur i parken.
Når Ingrid har lagt Sigve og Leif på barnerommet, kryper hun opp i sengen ved siden av Morten. For første gang snakker han om å gifte seg:
Jeg tenker at vi kan bo her hos deg med det første. Seinere finner vi større plass sammen. Eller så kan jeg leie ut min egen leilighet for å få litt ekstra inntekt? Men du, Ingrid Jeg liker ikke katter. Vi må nok gi bort Leif.
Leif, sier du, retter Ingrid, og kjenner seg med ett spent.
Ja, Leif, da Og Sigve, han får vi sende til moren min på landet. Det er frisk luft der. Skole også. Vi er jo unge vi kan få egne barn sammen, mange av dem!
Ingrid ligger helt stille. Etter noen minutter reiser hun seg, trekker badekåpen tettere rundt seg, går bort til stolen der Mortens klær ligger, tar opp buksene hans og rekker dem til ham:
Ja vel ta med deg de skitne buksene dine og kom deg vekk.
Hvor da? spør han.
Til moren din, på landet. Der kan du nyte den friske lufta. Vi tre her klarer oss med den vi får i parken.
