18. juni
I dag inntraff det jeg aldri trodde ville skje meg. Jeg fant ut at kona mi, Ingrid, har visst lenge hvem jeg egentlig er. Det hele startet da hun kom innom for å låne litt salt hun skulle sylte agurker, som vanlig. Jeg sto hos naboen, og hadde på meg bare underbuksa og en gammel singlet jeg hadde ikke ventet besøk. Da Ingrid åpnet døra, stivnet jeg.
Odd? Det var knapt hun fikk det ut.
Jeg følte meg naken der jeg sto. Rødmende, blek, alt på en gang. Bak ryggen min dukket Sigrid opp, naboen som ble enke for mange år siden. Hun hadde bare slengt på seg morgenkåpen det var tydelig at hun ikke hadde på klær under.
Odd, hvem er det? spurte hun, og så Ingrid i døråpningen. Å
Vi ble stående, alle tre. Ingen sa et ord. Ingrid snudde og gikk mot porten, kjapp i steget.
Ingrid! Vent! Jeg kastet meg etter henne, fortsatt bare i underbuksa. Hele hagekolonien, tolv småhager i rekka, benket seg ute med nesa i været.
Der løper Odd Olsen, leder for hele hageforeningen, etter kona si i bare undertøyet. For et sirkus, bemerket naboen til venstre, Bjørn.
Ingrid stengte seg inne. Jeg sto ute og banket på.
Ingrid, åpne! La meg forklare!
Hvor lenge? ropte hun.
Hva mener du?
Hvor mange år har dette pågått?
Jeg tidde lenge, så sa jeg lavt:
Atten.
Ingrid sank sammen bak døra. Atten år. Vår yngste, Erik, fylte akkurat atten.
Etter en stund kom Sigrid over tunet. Nå var hun kledd og velstelt.
Ingrid, du må komme ut. Vi må snakke, sa hun.
Gå din vei, slimål!
Vi er voksne mennesker. Kan vi la være å skrike? svarte Sigrid.
Ingrid tok seg sammen, kom ut og satte seg på trappa. Sigrid slo seg ned ved siden av, mens jeg ble stående i bakgrunnen.
Atten år, sa Ingrid stille. Hvordan kunne dette skje?
Husker du da du var dårlig i ryggen? Du lå på sykehuset i to måneder, sa Sigrid. Jeg hjalp Odd med hagen og maten… og så bare… ble det sånn.
Atten år! har dere lurt meg?! ropte Ingrid.
Ingen lurte deg, svarte Sigrid. Du levde ditt liv, vi levde vårt.
Han er min mann! barnefar!
Har han sluttet å være far? Har han oppført seg dårlig mot barna? Hagen er jo fin. Alt er stelt!
Ingrid løftet hånden, men jeg rakk å stoppe henne.
Ikke ta på meg! ropte hun og gikk inn i huset. Nå stimlet nysgjerrige naboer sammen utenfor.
Nå er showet over! brølte jeg og viftet dem vekk. Ingen flyttet seg.
Lenge satt Ingrid alene på verandaen, mens jeg gikk urolig fram og tilbake.
Ingrid, si noe, sa jeg til slutt.
Hva skal jeg si? Skilsmisse!?
Hva for noe tull, vi er jo seksti år!
Og? Går det ikke an å skilles etter seksti?
Vi har vært sammen i førti år!
Hvorav atten av dem har du vært med Sigrid.
Men jeg har vært med deg! Jeg gikk bare bort til henne, av og til.
Hvor ofte?
Tja… to ganger i uka.
To ganger i uka i atten år er ikke “av og til”, Odd. Det kalles rutine.
Jeg satte meg.
Ingrid, jeg elsker deg. Men Sigrid hun er annerledes.
Bedre?
Ikke bedre. Bare… annerledes. Hjemmet, barna, alt det hverdagslige har jeg med deg. Med henne slapper jeg av. Tar fri fra det hele.
Jeg kunne også tenkt meg litt fri. Men jeg må syltagurker!
Nettopp! Du skal altid gjøre noe! Agurker, tomater, syltetøy! Jeg trenger bare å sitte, prate og ta ett glass.
Hva med å prate med meg, da?
Med deg snakker jeg om barn, barnebarn, hager. Med henne prater jeg om livet, om bøker.
Leser hun, Sigrid? spurte Ingrid overrasket.
Ja, hun leser dikt og klassikere!
Ingrid lo nesten høyt. Odd og klassikere…
Hva skal vi gjøre nå? spurte hun.
Det bestemmer du.
Jeg? Og du?
Jeg er sekstito, Ingrid. Hva slags avgjørelser tar man i min alder? Nå skal vi bare ha det fredelig.
Med hvem? Meg eller henne?
Jeg svarte ikke. Så kom det:
Er det lov å ha begge?
Ingrid grep første og beste gjenstand det var et glass agurker og kastet på meg. Jeg dukket. Glasset sprakk mot veggen.
Gå!
Jeg gikk. Rett til Sigrid, selvfølgelig.
Ingrid sov ikke den natten. Førti år sammen. To barn, barnebarn. En hage vi bygde sammen. Og atten år med en annen i skyggene.
Var det egentlig løgn? Jeg hadde aldri lovet trofasthet, aldri sverget kjærlighet. Vi bare levde, begge to og jeg hadde mine stunder med Sigrid.
Morgenen etter kom Anne fra femte hage. Hun hadde med seg eplekake.
Ingrid, hold ut.
Takk.
Trenger du hjelp, så kan mannen min gjerne banke opp Odd.
Det er ikke barnehage, Anne.
Hva skal du gjøre?
Ingenting foreløpig.
Jeg ville kastet ham ut. Uttroskap!
Går mannen din aldri til Liv på tredje?
Anne rødmet.
Hvorfor tror du det?
Jeg så dem sammen i bringebæra.
Det er ikke som du tror.
Hva da?
De diskuterte jordbær.
Og det gjør man i armkroken?
Anne slo igjen døra og gikk.
Ut på formiddagen kom Bjørn.
Ingrid, jeg kan spa hagen for deg, hvis du vil?
Takk, det går bra.
Odd sa han kommer i kveld for å hente tingene sine.
Hva da? Underbuksa?
Det sa han ikke.
Hils, da. Takk, Bjørn.
Han trippet bort.
Om kvelden kom jeg hjem med senket blikk.
Jeg henter tingene mine.
Værsågod.
Ingrid fulgte etter inn.
Odd, hvorfor akkurat Sigrid? Hva er det med henne?
Jeg stoppet opp.
Aner ikke. Det bare… med henne er det lettvint.
Og med meg tungvint?
Ikke det heller, men… du vet alltid best. Når agurker skal syltes, når potetene skal i jorda, hvor mye penger barnebarna skal få til jul. Sigrid spør meg. Da føler jeg meg smart.
Du føler deg nødvendig?
Ja, egentlig.
Ingrid satte seg på senga.
Odd, jeg vet heller ikke alt. Jeg vet ikke hvordan man lever når mannen har vært med naboen i atten år.
Ingrid
Jeg vet ikke hva jeg skal si til barna. Eller barnebarna. Når de spør hvor bestefar har blitt av.
Du skal ikke si noe.
Må jo det! Jonas og kona hans kommer i morgen. Hva skal jeg si?
Si vi har kranglet.
Jeg satte meg ved siden av henne.
Ingrid, kan vi ikke bare late som ingenting har skjedd?
Hva mener du?
Vi later som det ikke har vært noe. Lever som før.
Med Sigrid på andre siden av gjerdet, og jeg skal late som jeg ikke ser henne?
Hva foreslår du da?
Ingrid gikk til vinduet. Sigrid sto og vannet agurkene på andre siden, igjen i den morgenkåpen.
Vet du hva? Bo hvor du vil. Men barnebarna får du fortelle alt selv.
Ingrid!
Og syltingen tar du hånd om selv i år.
Det kan jeg ikke!
Sigrid er jo så belest! Hun klarer det.
Jeg tok knyttneven min med saker og gikk. Hele rekka kikket ut gjennom gardinene.
Natta kom. Jeg kunne ikke sove. Snudde og vendte på alt. Førti år. To barn. Og atten år på si. Var det egentlig så mye løgn? Nei, kanskje ikke, men sårt var det likevel.
Dagen etter kom Jonas og familien.
Mamma, hvor er pappa?
Hos Sigrid.
På besøk?
Han bor der.
Jonas stirret.
Hva mener du?
Jeg sa det rett ut, uten detaljer.
Atten år?! Mamma, da var jo Erik nettopp født!
Ja.
Jonas gikk bort til Sigrid. Jeg hørte rop, så smalt porten igjen. Han kom tilbake.
Pappa sier han elsker dere begge.
Snakk om å være heldig.
Mamma, kanskje han faktisk elsker dere… begge?
Hadde du klart det? Elske to kvinner?
Jeg? Nei. Men pappa er spesiell.
Barnebarnet kom løpende.
Bestemor, hvorfor bor bestefar hos tante Sigrid?
Fordi han hjelper henne med åkeren.
Jonas lo.
Du er noe for deg selv, mamma!
Natt. Buldring på tomta. Jeg gikk ut. Odd, meg selv, sto der og vannet plantene.
Hva gjør du?
Sjekker tomatene. Det blir sol i morgen.
Odd, du har flyttet.
Men tomatene er jo mine.
Og?
Jeg lar dem ikke dø!
Jeg åpnet drivhuset. Han forsvant. Over gjerdet.
Morgenen etter stod Jonas på tunet.
Mamma, pappa er tilbake?
Han blåser opp madrassen i uthuset.
Du har vel ikke tilgitt ham?
Ikke tilgitt. Bare orker ikke krangle mer.
Etter en uke flyttet jeg fra uthuset. Etter en måned la vi ikke merke til at jeg fortsatt gikk til Sigrid to ganger i uka. Etter ett år snakket ingen lenger om det.
Nye historier oppsto. Liv fra tredje hadde flyttet til Per på femte, mens Anne flyttet inn hos Livs mann.
Ingrid fortsatte å sylte agurker. Jeg satte opp nytt drivhus. Sigrid leste dikt over gjerdet.
Hva er kjærlighet? Førti år sammen, to voksne barn, et hjem og forsoning med at ingenting er perfekt. Ikke engang kjærligheten.
Kanskje spesielt kjærligheten.
