For en tabbe
Nei og nei! Det går da virkelig ikke an!
Jeg rykket overrasket til i rattet, og det holdt på å gå galt jeg var nær ved å krasje min kjære bil inn i en annen parkert like ved. Den store, mørke SUV-en som kjørte forbi, var ikke til å ta feil av. Den tilhørte naboen min, Eirik, og det var jo nettopp i den bilen jeg pleide å rekke å få med både Albert og Even til skolen hver morgen.
Men i dag satt det noen helt andre i passasjersetet sammen med Eirik. Det var ikke kona hans som lo og pratet med ham, men en dame jeg aldri før hadde sett. Leppene hennes var formet som ei and, og hun hadde på seg en av de der moteriktige luene som jeg bare hadde sett damer under tredve gå med i bydeler lenger sør i Oslo.
Jammen i alle dager! For en drittsekk! mumlet jeg lavt, og la meg etter Eirik og dama. Skulle jeg bare overse en sånn frekkhet? Nei, jeg hadde da lest nok krimromaner til å vite hvordan man burde gå fram.
Etter noen minutter la jeg meg på hjul bak en utenlandsk bil, og holdt trygg avstand. Eiriks falleferdige «slott på hjul» var ikke mulig å ta feil av. Han kalte den forresten selv bare «låven». Den hadde han arvet etter faren sin, og Eirik kunne aldri tenkt seg å bytte den ut, sa han. Det handlet om familiebånd og arv.
Det var flere år siden Eirik sin far gikk bort. Tapet satt fortsatt i ham. Eirik hadde vært så nær faren sin etter at moren hans døde plutselig ved komfyren en helt vanlig dag, var det bare de to igjen. Lille Eirik var bare to år da det hendte, og alt skjedde så fort. Faren kom hjem, fant sønnen gråtende og skjønte at det var for sent å få hjelp.
Eiriks far var vant til slag. Han hadde bokset på høyt nivå som ung, visste hva det betydde å miste pust og lys. Lyset forsvant med kona hans, som elsket ham av hele sitt hjerte, et hjerte som så plutselig hadde sluttet å slå. Eirik fikk aldri noen stemor. Faren ville ikke sende ham til noen av besteforeldrene, tross at de bodde på Vestlandet og i Trøndelag og maste veldig. Tante Bjørg prøvde seg også på å få Eirik til seg:
Du må jo jobbe, mannen min! Hvordan skal du klare deg, du og en liten gutt? Du kan ikke gjøre alt alene!
Jeg vet ikke, svarte han ærlig. Men jeg gir ham ikke bort til noen. Vi skal klare det. På et vis.
Snille Magda, som bodde i blokka og akkurat hadde blitt pensjonist, tilbød seg å passe Eirik om dagene. Etter hvert fikk de innpass i barnehagen, og småfamilien fant roen. Magda var som en ekstra bestemor for Eirik. Betaling for barnepass godtok hun ikke. Jeg husker selv minnet han meg på, år etter år:
Du, pappa, vi må lage tre kort til 8. mars én til hver av mine bestemødre!
Lenge gikk alt i ro og mak. Eirik var en reflektert gutt, og forsto at faren ikke ville ha noen ny dame i livet alt handlet om Eirik. Jentene i barnehagen og de ugifte damene blant personalet sukket etter faren, for han var både kjekk og snill. Men han hadde bare en retning i livet: Eirik.
Da Eirik begynte å studere på Blindern, var han usikker på seg selv blant jentene. Det var Magda som, som alltid, ga ham mot. Til slutt dukket det opp en stille, mørkhåret jente i vennekretsen Ane. Hun var aldri krevende og masete, men hun hadde et lite håp om at Eirik skulle få øynene opp for henne. Det gjorde han, sakte men sikkert, og etter innblanding fra Magda (og et par alvorlige samtaler i gangfeltet), var forholdet i boks.
De giftet seg stille i rådhuset, men holdt alltid sammen. Anes mor, Ruth, var skeptisk først. Men hun så snart kjærligheten mellom de unge, og åpnet sitt hjem og hjerte for Eirik.
Etter noen år forsøkte Eirik og Ane forgjeves å få barn. Det gjorde vondt. De prøvde det meste: fastleger, spesialister, undersøkelser, bønn og pauser. Det var Magda som reddet dem. Hun ba dem roe seg ned og stole på hverandre. «Alt til sin tid», sa hun bestandig. Til slutt, da begge egentlig hadde gitt opp drømmen om flere i familien, snudde lykken. Ane ventet barn og gleden var så stor at til og med fastlegen felte en tåre da de kom på rutinekontroll.
Førstemann kom som en kraftig kar fire kilo med energi! Ane lovte legene allerede på fødestua at hun ville komme igjen. Og jammen fikk de ikke to til, nesten på rappen ei jente og en gutt. Livet utvidet seg i takt med at familien vokste, og det ble trangt i leiligheten.
Nå må dere bygge hus, sa faren til Eirik. Vi finner tomt, du og jeg, og setter i gang!
Det ble aldri hagefest eller storslått bygging: Finanskrise og problemer i familiefirmaet gjorde at planene ble satt på vent. Magda stilte opp igjen, uten å blunke. Flytt inn hos meg, dere fire! Jeg har ei stor leilighet, dere trenger plassen og jeg kan hjelpe med barna, sa hun. Slik ble det.
Så døde faren til Eirik, bare uker før deres fjerde barn, lille Even, ble født. Eirik ga ham navnet etter bestefaren, og fortalte om ham hver kveld. Slik holdt de arven og kjærligheten levende.
Våre dager var fylt av varme. Ane, som er så sosial og sjelden har tid til seg selv, fant i nabokona Kari en sjeldent god venninne. De delte tanker og sorger, og visste de kunne stole på hverandre. Selv om Karis mann, Tom, hadde sine svakheter han kunne være utro, og hun lot det oftere passere enn hun burde beholdt hun det for seg selv. Slik var det: Sønner trenger fedrene sine, sa Kari.
Så det var vel ikke så rart at jeg, til sist, plutselig oppdaget Eirik sammen med denne ukjente dama. Alt innvendig strittet imot: Skulle jeg varsle Ane? Ville det hjelpe? Fire barn, slitne besteforeldre, Ane som hadde slitt med helsa i det siste og til og med blitt sendt til Haukeland sykehus i Bergen av Eirik for synet sitt.
Var det virkelig min rolle å tråkke inn og ødelegge alt med min «viten»? Et lite sidesprang betyr kanskje ikke all verden, men å si det høyt, å dra det frem for Ane det ville forandre alt. Familien ville aldri bli den samme. Kanskje jeg bare skulle la det ligge. Uansett er det jo dessverre slik alle menn er jo sånn. Eller?
Jeg satt lenge i bilen, klemt mellom sinne og tvil. Hvorfor skal jeg ødelegge for Ane når jeg selv ikke kunne tilgi Tom om han virkelig fikk seg ny dame? Rykter og sladder er én ting, men å få vissheten rett i fanget det er noe annet. Da er det som om man ikke eksisterer mer, da har noen andre stjålet alle de ordene som før var mine de ordene som laget alle milepælene i mitt liv. Tar du vekk dem, plasserer du dem et annet sted, så mister du fotfeste og retning.
Plutselig ringte Eirik selv:
Heisann, Kari! Kan du og Tom komme til oss på lørdag? Vi skal feire bryllupsdag, rund dag, og vil gjerne ha dere med!
Jeg svarte ja, klønete og forfjamset. For Ane og Eirik pleide aldri å feire med venner. Vanligvis dro de vekk, bare de to. Men selvsagt skulle vi komme hva ellers gjør en venninne?
Jeg fikk ordnet både kjole, sko, hår og sminke. Tom gliste fornøyd.
Du ser ut som en dronning, sa han. Jeg lover, til vår bryllupsdag skal jeg lage tidenes fest for oss!
Da vi kom til festen, var alt pyntet og vakkert. Blått og sølv, elegante lys, fine blomster alt i Anes favorittfarger. Ane strålte om kapp med lysene.
I trappa til dametoalettet støtte jeg plutselig på den unge kvinnen som hadde sittet i bilen til Eirik.
Å, unnskyld! Utbrøt jeg ubevisst. Du!
Beklager, kjenner vi hverandre? svarte hun, like forvirret.
Hun var kledd i mørk buksedrakt, håret stramt i nakken.
Jeg jobber her, sa hun vennlig, så glad at jeg slapp opp for ord. Mitt lille firma har hatt ansvaret for dekor og organisering i dag. Eirik ga oss oppdraget vi håper du liker resultatet!
Hun fortalte muntert videre; at hun ventet barn, hadde måttet ha hjelp av mannen for å få alt på plass, og lurte på om jeg hadde erfaring med småbarn og en god fødselslege på lur.
Da jeg fortalte at Ane var mor til fire, lo vi begge. Det lette en tung stein fra mitt hjerte.
Resten av kvelden nøt jeg festen med god samvittighet. Ane og Eiriks familie lo og koste seg, barna sang og lagde et rabalder uten like, Magda skrålte «Skål!» høyest av alle.
Feilskjær en liten misforståelse, en dum tanke og et haltende rykte. Slikt kan ødelegge så utrolig mye! Ett feil ord, et blikk, og alt kan ramle sammen. I kveld lærte jeg hvor skjørt det er, og hvor viktig det er å stole på mennesker, ikke la tilfeldigheter grave hull mellom oss.
Det var da en tabbe, sa jeg lavt, og drakk ut champagnen min. Så snudde jeg meg til Tom:
Hva med oss? Har vi det fortsatt søtt eller er det blitt bittert?
Bittert, Kari! Men sånn er livet! svarte han, og vi lo sammen.
Det er rart hvor fort man kan lage spøkelser av ingenting. Jeg tenker at nestegang skal jeg ikke dømme eller tenke det verste før jeg vet. Tillit er tross alt den viktigste gaven vi har å gi hverandre.
