Sigrid, åpne døren med én gang! Vi vet du er der! Grete så lys i vinduet!
Sigrid var akkurat ferdig med å binde opp en gren av eustoma til en trepinne. Hendene var grønne av stilkene, forkleet flekket av jord. Hun løftet hodet og så mot glassdøren inn til verkstedet. Utenfor sto to skikkelser. Den ene kjente hun straks igjen, selv gjennom duggete glass. Brede skuldre, farget hår litt for rødt til å være naturlig. Ragnhild Pedersen. Svigermor. Eller, tidligere svigermor.
Sigrid hastet ikke. Hun satte eustomaen i bøtten med vann, tok av seg hanskene, hang dem på en spiker ved arbeidsbordet. Så gikk hun sakte for å åpne.
God kveld, sa hun og skjøv fra dørlåsen.
Ragnhild trengte seg inn først, uten invitasjon. Bak henne kom Grete, Viktor sin søster, tårevåt og rufsete på skjerfet, slengt rundt halsen i full fart.
God, sier du? Sigrid, er du fra vettet? Ragnhild scannet rommet som om hun lette etter noe å kritisere. Hun fant det: Du står her og lukter på blomster mens et menneske ligger og dør.
Hvem er det som dør? spurte Sigrid rolig.
Viktor! ropte Grete, kastet hånda over munnen. Viktor er på sykehuset. Ulykke. Ryggen.
Sigrid møtte blikket deres. Noe knyttet seg hardt i henne, men ikke som før, ikke som det føltes for bare et år siden da navnet Viktor var nok til å velte henne. Dette var annerledes. Forsiktig, på vakt. Som et menneske som en gang har brent seg på ilden og nå trekker seg stille unna.
Sett dere ned, sa Sigrid og nikket mot to krakker ved arbeidsbordet.
Ingen tid til å sitte, svarte Ragnhild hardt, men satte seg tungt allikevel. Sigrid visste hun sleit med beina. Åreknuter, høyt blodtrykk.
Grete ble stående, fingret med skjerfenden.
Fortell, sa Sigrid.
Og de fortalte. Litt etter tur, avbrøt hverandre, motsa hverandre i detaljer. Tre dager tidligere hadde Viktor kjørt på E6 mot Oslo. Regnet lå tett. Han skled, traff autovernet. Bilen fullstendig vrak. Men han overlevde. Brudd i ryggen, kompresjon. Operasjonen gikk greit, men legene var usikre på prognosene. Kan hende han reiser seg, kanskje ikke. Trenger omsorg. Trenger nærhet.
Hva med Karine? spurte Sigrid.
Hun sa navnet uten å kjenne stikk. Hun ble faktisk forbauset over det. For et år siden var det navnet som glass under huden. Karine selger, yngre. For hennes skyld forlot Viktor familien etter atten år.
Ragnhild strammet leppene.
Karine dro sin vei.
Hvor?
Hjem til moren. Til Stavanger. Grete bet seg i leppen ikke av sorg nå, men av sinne. Så fort hun hørte at han kanskje aldri vil gå igjen pakket på tre timer. Vi ringte, hun tok ikke telefonen.
Stillheten i verkstedet føltes tykk. Vann dryppet fra en kran som ikke var skikkelig skrudd igjen over vasken. Det luktet fuktig jord og sødme, som av liljer.
Hva skal jeg gjøre, egentlig? spurte Sigrid lavt.
Ragnhild rettet seg på krakken.
Sigrid, dere levde sammen i atten år. Det er ikke ingenting. Du kjenner ham best. Du kan ta vare på ham. Han hører på deg. Han trenger deg nå…
Ragnhild, avbrøt hun, du ber meg ta vare på mannen som forlot meg for en annen. Det var ikke plass til meg lenger i det livet som vi bygde sammen.
Nå må du ikke si sånn, kom Grete inn. Det er fortid! Nå handler det om livet hans!
Livet hans?
Legen sa uten pleie kan det gå galt. Liggesår, lungebetennelse! Operert i ryggen, Sigrid! Dette er ikke bare en forkjølelse!
Sigrid lukket kranen. Hun så på sine hender. Femti-to år. Hender som kunne lage buketter folk tok bilde av og rammet inn. Hender som knadde gjærdeig, satte sprøyter da sønnen hadde høy feber, bandasjerte Viktors kutt, byttet sikringer, bar tunge handleposer. De kunne alt. Men altfor sjelden tok hun seg tid til å spørre om hun faktisk ville gjøre alt dette, eller bare gjorde det fordi andre forventet det.
Hun tørket hendene på et håndkle, snudde seg mot dem.
Jeg skal tenke på det, sa hun.
Det er ikke tid til å tenke! Ragnhild reiste seg, stemmen skarp og truende. Mens du tenker, ligger han der alene! Ingen kone, ingen! Grete er på jobb dag og natt, jeg har vondt i ryggen, knapt mobil! Du kan ikke bare bli stående her blant blomstene og late som om det ikke angår deg!
Angår hvem da? spurte Sigrid lavt.
Ingen svarte.
Det var blitt helt mørkt utenfor glassdøren. Oktober. Mørketiden la seg tidlig over Kristiansand. Sigrid så ut på den våte asfalten, på det gule lyset fra lykta over gaten, på den tomme benken hvor kundene ofte satt om sommeren mens hun gjorde ferdig bukettene deres.
Dette var livet, tenkte Sigrid. Ikke film, ikke bok. To mennesker står foran deg og forlanger at du skal gjenoppta en rolle du har sluttet å spille.
Greit, sa hun. Jeg kommer i morgen tidlig for å se til ham. Men jeg lover ingen ting.
Ragnhild pustet lettet ut. Grete sprang plutselig bort og klemte Sigrid, som sto med hendene ned, uten å klemme tilbake, bare ventet tålmodig til hun slapp.
Etterpå ble Sigrid sittende lenge på den krakken hvor svigermoren hadde sittet. Hun så på blomstene. Rosa eustoma i bøtta, med knopper som sammenrullede brev. Krysantemum i trekassene langs veggen. Oransje physalis, som små lykter. Hun hadde laget dette stedet selv, leid lokalet tre måneder etter at Viktor dro. Hun malte vegger gråhvit, akkurat den tonen hun likte. Skapdørene hengte naboen Trond opp mot en flaske god vin. Hun fant leverandører, laget nettside, lærte seg å fotografere blomster så folk stoppet opp og ble sittende ved bildene.
Ett år. Ett år hadde hun brukt på å bygge et liv for seg selv. Å leve for seg selv, det var verken egoistisk eller innfall. Det var bare normalt.
Nå var det dette.
Hun slo av lyset ved arbeidsbenken. Lot bare den lille nattlampen ved inngangen stå på. Som alltid. Så dro hun hjem.
Sykehuset var et grått kompleks fra 70-tallet, med eviglange korridorer og en lukt Sigrid kjente med én gang en eim av klor, industrimat, og noe udefinerbart som bare finnes på norske sykehus. Hun fant avdelingen, spurte sykepleieren. Du er i familie? Tidligere kone, svarte Sigrid.
Sykepleieren løftet så vidt et bryn, men sa ingenting. Viste veien.
Viktor lå alene på en firemannsrom. Dyna trukket opp til livet, hendene over. Han var blitt mager. Ansiktet matt, mørke ringer under øynene. På nattbordet stod et glass med slanter av te, telefonen skjerm ned.
Han oppdaget henne. Noe i ansiktet forandret seg. Ikke glede mer ro. Som om han hadde ventet og nå slapp å vente mer.
Sigrid, sa han.
Hei, svarte hun. Satte fra seg posen med epler og kildevann. Ikke for å være snill, men fordi det føltes feil å komme uten noe.
Hun satte seg ikke på sengekanten. Valgte stolen ved vinduet.
Gjør det vondt? spurte hun.
Går greit. Smertestillende. Han var stille. Du kom.
Jeg kom.
Mamma ringte. Sa at de var hos deg.
Ja.
Han så opp i taket. Så på henne.
Jeg trodde ikke du kom.
Det trodde ikke jeg heller.
Det var stille. Regnet klødde mot ruta. November spurtet etter oktober.
Karine dro, sa Viktor.
Jeg vet.
Sånn ble det. Han smilte skjevt. Akkurat som på film. Brått, først når alt er over.
Sigrid svarte ikke. Hun verken syntes synd på ham eller ønsket å skade ham. Hun bare satt og betraktet mannen hun delte atten år med. Født en sønn med, dratt på ferie til hytta hver sommer, kranglet om penger og økonomi, trodde dette var livet slik som det er. At annet liv fantes ikke.
Sigrid, sa han, mykt. Det der stemmen han brukte når han ville ha noe. Hun kjente den stemmen og ble på vakt. Jeg har tenkt mye. Når man ikke kan reise seg, får man tid til sånt. Du var det eneste ekte jeg hadde. Hjemmet, familien, alt sammen. Karine det skjønner du selv. Jeg ber deg ikke om unnskyldning, det er sent. Men du er det nærmeste jeg har.
Sigrid hørte på ham, men samtidig så hun ordene ordnede seg på rekke. Nærmest. Ekte. Du er… Alt står der for at hun igjen skal si ja. Ikke på grunn av henne. Ikke for å gjenopplive noe mellom dem. Men fordi han trengte noen som kunne bytte drypp, snakke med leger, ta med mat, gjøre alt hun kunne.
Sånn er det, etter skilsmisse. Det er ikke stygt, ikke pent. Det bare er. Den andre finner deg når allting brenner. Ikke fordi de elsker deg. Men fordi det er lettvint.
Viktor, sa hun, jeg er glad du klarte deg gjennom dette. Og jeg håper du blir frisk. Men jeg kommer ikke tilbake. Ikke for å pleie deg, ikke for noe annet. Vi er skilt.
Jeg vet det…
La meg prate ferdig.
Han sa ikke mer. Han var ikke vant til å ikke få avbryte henne.
Jeg finner en pleier for deg. En profesjonell. Jeg betaler for den første måneden, for jeg skjønner du ikke kan fikse det nå. Men det er alt. Hun fant frem en mappe fra vesken. Det tok tid, den lå innerst under lommeboka og notatboka. Her er papirene. Vi har aldri delt alt opp. Du utsatte det. Jeg turte ikke ta det opp. Nå må det fullføres. Signér, vær så snill.
Viktor så på mappen.
Du mener alvor.
Helt på alvor.
Jeg ligger etter en operasjon, og du drar frem papirene…
Ja, svarte Sigrid. For i morgen sier du kanskje du ikke var ved sans og samling. Eller advokaten din vil ha det til å være under press. Nå er du klar i hodet, legen kan bekrefte det.
Han så på henne lenge. Hun flyttet ikke blikket.
Du har forandret deg, sa han til sist.
Ja.
Før ville du aldri klart det.
Kanskje ikke.
Han bladde i papirene. Hun ga ham en penn.
Akkurat da kom legen inn. En lav mann rundt førtifem, grå frakk, mappe under armen. Det vennlige, men slitne ansiktet til en som har sett for mye, men fortsatt vil gjøre nytte.
God dag, sa han og møtte Sigrids blikk, høflig men spørrende. Jeg heter Andreas Mikkelsen, ansvarlig lege.
Sigrid, svarte hun.
Du er…
Tidligere kone.
Andreas nikket som om det var det mest hverdagslige i verden, vendte seg mot Viktor.
Viktor Pedersen, hvordan har natten vært?
Sov godt.
Bra. Han noterte. I dag prøver vi å heve hodet litt. Alt kommer an på progresjon, vi kan ikke si noe sikkert enda, men det går rett vei.
Doktor, sa Sigrid, kan jeg få et ord med deg?
De gikk ut. Sigrid lukket døren bak seg.
Jeg vil ordne en pleier. En med erfaring. Hva behøves? Kompetanse, utstyr…
Andreas så gransket på henne.
Du vil ikke gjøre det selv?
Nei.
Det er fornuftig, ærlig talt. Familie som pleier ut av skyld eller plikt, er ofte ingen tjener saken. Pasienten trenger ro og rutine. Ikke oppstyr, ikke drama. En sykepleier håndterer det. Familie gjør sjelden det.
Sigrid så på ham.
Sier du det til alle?
Bare de som spør.
Hun smilte nesten.
Kan du skrive ned hva slags bakgrunn dere ønsker? spurte hun og fant frem mobilen.
Han ramset opp. Hun noterte. Sykehuset samarbeider med byråer, hun kunne spørre vaktsykepleieren etterpå. Sigrid takket.
Én ting til, la han til før hun gikk. Han har gode sjanser for å komme seg. Ikke gammel, ingen komplikasjoner. Kanskje han går om et halvt år. Men det er ingen garanti.
Jeg skjønner.
Det viktigste er at han skjønner det.
Hun gikk tilbake. Viktor hadde mappen på brystet, lukket. Pennen ved siden av.
Skriver du under?
Han så i taket.
Hva om jeg sier jeg må tenke litt?
Viktor.
Jada, jeg skriver. Han tok pennen. Du vinner uansett, sånn som du har blitt.
Jeg har alltid vært sånn, sa Sigrid. Bare gjemt det bort. Vet ikke hvorfor.
Han signerte. Tre ark. Sigrid la dem i mappen.
Jeg har funnet pleier i løpet av uka, sa hun. Gir Grete beskjed. Betaler første måned til byrået. Så får dere klare dere.
Sigrid.
Ja?
Takk, for at du kom.
Hun så på ham lenge ikke med medlidenhet, ikke med hat. Bare som på noe som en gang var livet hennes og ikke er det mer.
God bedring, sa hun.
Og gikk.
Ute i korridoren stanset hun ved vinduet. I sykehushagen sto noen nakne trær, en benk våt av regnet. En eldre mann i morgenkåpe satt der, stirret ut i intet kanskje bare for å kjenne frisk luft.
Sigrid trakk pusten dypt.
Noe slapp taket. Ikke alt. Men noe tungt. Som å bære en for tung bag og endelig sette den fra seg. Ikke kaste, ikke slippe bare sette den behagelig ned, rette seg opp.
Hvordan slipper man fortiden? ville hun kanskje skrevet i en dagbok. Jeg vet ikke. Men kanskje skjer det nettopp slik: mange små steg, ikke ett stort. Ett av dem var nettopp tatt nå.
To dager, så hadde Sigrid funnet en pleier via byrå. En kvinne nær seksti, Kari, rolig, erfaren fra rehabilitering. Sigrid møtte henne på kaféen ved sykehuset, gikk gjennom detaljer. Kari stilte spørsmål. Om pasientens psyke, smerteterskel, familie. Familie hjelper gjerne mest hvis de holder seg litt unna. Jeg vet, sa Sigrid.
De gikk gjennom avtalen, Sigrid betalte over nettbank. Ringte Grete, forklarte. Grete gjorde motstand, men Sigrid avbrøt mykt, men fast, for første gang i sitt liv: Du kan komme hver dag om du vil. Kari skal ikke stå i veien. Men jeg selv har et eget liv det må ikke alltid vike for andres behov.
Grete var stille. Så sa hun, enkelt: OK.
Bare «OK». Ingen bebreidelser, ingen tårer. Kanskje hun også var lei. Kanskje hun innerst inne visste at Sigrid hadde rett.
Ragnhild ringte etter en uke. En ny dempet stemme gjennom røret.
Sigrid, Kari er virkelig god. Viktor venner seg til henne. Takk for at du ordnet dette.
Bare hyggelig, Ragnhild.
Ikke forsvinn helt, da. Ring iblant.
Sigrid svarte ikke ja, ikke nei. Tok heller høflig farvel og la mobilen i forklelommen. For hun sto i verkstedet, som nesten alltid. Om noen spurte hvordan man slipper fortiden, ville hun svart: Man bare lever videre. Ikke dramatisk, ikke heroisk. Står opp om morgenen, går på jobb, gjør det man kan og elsker. Slekt og eksmann forsvinner aldri helt de slutter bare å være sentrum.
Vinteren kom tidlig det året. November snøt inn allerede i midten av måneden, og Sigrid merket plutselig at hun likte vinteren. Før brydde hun seg ikke. Det var aldri rom for å like vinteren da Viktor konstant klaget på kulden, reumatikken og trengte teen sin servert til sekundet. Nå kunne hun bare se ut på snøen og tenke: pent. Ferdig med det.
I desember kom det flere bestillinger. Julebuketter, firmagaver, nyttårskomposisjoner. Sigrid ansatte en hjelpende hånd, en ung jente fra Mandal, Anette, 23 år glad, rask, litt vimsete, men smart. De jobbet godt sammen. Sigrid lærte henne å se blomster ikke bare som varer, men som materiale, som farger på et lerret. Anette lyttet nøye og kom iblant med bukettidéer som overrasket Sigrid.
Hvor tar du alt fra? spurte hun en dag.
Jeg ser på kunden, svarte Anette. Og så tenker jeg hvilket blomster som likner.
Sigrid smilte.
God metode.
Du lærte meg det. Du sa at en bukett skal være levende.
Hun husket det ikke, men det var sant.
Januar, februar. Livet gikk sin gang. Sigrid meldte seg på floristkurs. Anette sa hun kunne nesten alt, men Sigrid insisterte at man alltid har noe å lære. Ikke fordi man ikke er god, men fordi nysgjerrigheten er verdt noe. Det var nytt for henne. Før gjorde hun ting fordi det måtte gjøres, for andre ikke for seg.
Å leve for seg selv, det høres egoistisk ut når man sier det. Men i praksis ser det slik ut: kurs på kvelden, en roman i godstolen uten kommentarer, helgetur til Arendal for å se på husfasader man alltid har likt, alene.
I februar ringte Grete. Viktor krabbet seg på beina. Gikk med krykker. Kari jobbet metodisk, uten drama. Sigrid ble virkelig glad rent og ekte, uten skyld eller bitterhet. Bare godt at han ble friskere. Det var alt.
Mars brakte mildvær, vårbukettene tiklet inn: tulipaner, svibler, anemoner. Sigrid elsket skillet når vintermotivene brått måtte vike for det sterke, nesten utålmodige.
Og nettopp i mars kom han.
Sigrid sto ved arbeidsbenken, la ferdig en gul og hvit gavebukett. Døren gikk opp. En mann kom inn. Hun så ikke opp med det samme hendene hennes var opptatt med båndet.
God dag, sa hun.
God dag, svarte han.
Stemmen. Før hun så, visste hun hvem det var. Ro, svak matthet, myndig.
Andreas Mikkelsen sto i døra og så seg rundt som om han visste hvordan det skulle se ut fra før, men måtte sjekke. Vanlig dress, mørk frakk, skjerf. Ingen pasientmappe.
Det er du, sa hun.
Ja, sa han.
Pause. Anette forsvant ut, kanskje for å hente papir. De var alene.
Viktor Pedersen er hjemme nå, hørte jeg, sa Andreas. Rehabiliteres med samme pleier. Prognosen er bra.
Grete har sendt melding, svarte Sigrid.
Fint. Han nølte, men smilte så, for første gang ikke av plikt. Skal jeg være ærlig, jeg gikk ikke tilfeldig forbi. Jeg søkte opp adressen til “Stilken” og ville hit.
Sigrid la båndet til side.
Vil du kjøpe blomster?
Ja, det og noe mer.
Det luktet svibler og våt jord.
Hva vil du kjøpe? spurte Sigrid.
Han gikk bort til anemonene fiolette, røde, hvite.
Fem, kanskje. Jeg vet ikke helt hvem de er til ennå. Kanskje du kan hjelpe?
Sigrid valgte tre, så la hun til to mørkrøde.
Fem. De står godt sammen.
Hun kledde dem inn. Hendene jobbet av seg selv papir, bånd.
Sigrid, sa han.
Ja?
Kan jeg spørre deg direkte? Jeg er ikke god på spill.
Snakk rett ut.
Kan vi møtes? Ikke på sykehuset, ikke i jobb. Bare på café, i teater, eller en rusletur. Voksne kan vel si det rett ut? Jeg skjønner det er uvant.
Sigrid så opp på ham.
Han møtte blikket ikke press, ikke krav. Han ventet.
Hvor lenge visste du at du ville spørre? spurte hun.
Siden den dagen i gangen, da du noterte pleiebehovet hans.
Sigrid husket gangen, vinduet, trærne.
Da var jeg vel fortsatt formelt gift.
Jeg vet. Derfor ventet jeg.
Utenfor var våren i anmarsj. Snøen var grå langs fortauet, spurvene kranglet under lykten. Det var lyst nok nå.
Jeg vet ikke, sa Sigrid.
Hva vet du ikke?
Jeg vet ikke hvordan man gjør, etter så mange år. Jeg var gift i atten år, så alene et år. Jeg har bare såvidt begynt å forstå meg selv.
Jeg heller, sa han. Skilt seks år. Datter på sytten. Jobbet, jobbet, så tenkt. Så tenkt at kanskje man kan leve mer enn bare i tankene.
Anette kom ut, med pakkepapir.
Sigrid, vil du ha hjelp?
Nei, Anette, jeg klarer dette.
Anette smilte. Gikk ut igjen.
Sigrid rakte over buketten til Andreas.
Hvor mye skal du ha?
Vent, sa hun.
Han ventet.
Hun så på anemonene. Elsket dem fordi de var diskrete, men sterke. Aldri masete, aldri borte.
Liv med blomster, tenkte hun. Hun søkte hit for å lege seg selv. Nå åpnet en ny noens liv seg stille inn. Ikke brått, ikke påtatt. Han bar anemonene, ventet.
Ja, sa Sigrid.
Han hevet øyenbrynene.
Ja til hva?
Teater. Jeg har ikke vært på teater på lenge.
Et smil, ekte. Fint.
Ikke i dag. Tre ordrer før stengetid.
Fredag? Eller lørdag?
Lørdag, sa hun.
Hun fortalte prisen. Han betalte, puttet vekslepengene bort, gikk ikke med en gang.
Sigrid, kan jeg spørre deg har du alltid jobbet med blomster?
Verkstedet har vært mitt litt over et år. Men blomster… hele livet, egentlig. Før var det hobby. Nå er det arbeid.
Bra når hobbyen blir jobb.
Ja. Det er det.
Han løftet buketten, gikk mot døren. Vi sees, lørdag, Sigrid.
Lørdag, Andreas.
Han smilte. Andreas.
Lørdag, Andreas.
Døren lukket seg. Sigrid så etter ham frakken, skjerfet, blomstene, ingen tilbakeskuende blikk.
Anette kom nesten flaksende ut.
Hvem var det? spurte hun, prøvde å virke nonchalant men var nysgjerrig.
Kunde.
Kunde som sto her i femten minutter?
Anette.
Ja?
Kan du ordne krysantemene til Marit før fire?
Anette gikk, fornøyd. Sigrid fortsatte å jobbe. Fargede papir, dryppende vann i bøtta, svibler.
Lørdag. Fire dager igjen med bestillinger, leveranser, spørsmål fra Anette, og telefon fra leverandøren om pion-priser. Fire dager som alle andre i dette tålmodige, kjempede året.
Hun tenkte ikke på lørdagen. Hun arbeidet. I stillheten, med blomstene som ventet i bøttene, kom bildebrudd av samtalen: stemmen, anemonene, «lørdag, Andreas».
Voksne folk kan si ting rett ut.
Kanskje kan de virkelig det.
Hun visste ikke hva lørdagen ville bringe. Ville de trives sammen? Ville hun ville se ham igjen? Hun visste bare én ting: det valgte hun selv. Ikke Ragnhild, ikke Viktor, ikke plikt, ikke redsel for ensomhet. Hun.
Det var nytt. Ikke rus, ikke langvarig begeistring slik det står i romanene. Bare fast. Som asfalten under støvlene etter en tung, glatt vinter.
Fredag kveld, verkstedet stengt, Anette gått. Sigrid satte noen anemoner fra leveransen i et glass ved kassen, til seg selv. De sto godt sammen, sa hun. Det stemte.
Hun slo av lyset, låste døren. I morgen var det lørdag.
Lørdagen startet tidlig, med grå himmel og kaffeduft fra en maskin hun kjøpte til seg selv for seks måneder siden. Viktor ville aldri godkjent et slikt kjøp for «dyrt og unødvendig». Unødvendig et ekteskapets ugressord, som overtar for Hvilken nytte? Jeg vil. Jeg liker. Jeg skal.
Hun drakk kaffe ved vinduet, så på byen, due på takrenna, bil gjennom en sølepytt.
Telefonen lå på bordet, med ny melding, kommen en time tidligere. Meldingen, skrevet nølende:
«God morgen. Teateret begynner klokken sju. Vil du spise først? Eller ikke, som det passer best. Andreas.»
Sigrid leste om igjen. God morgen, feil på e-en, hun smilte.
Hun svarte:
«God morgen. Mat går fint. Seks?»
Trykket send.
Drakk opp kaffen.
Ute jobbet mars med sitt. Smeltevann fra takene, vind, spurven jaget dua. Byen våknet, likgyldig for andres første skritt. Byen merker aldri at noen tar viktige valg. Den bare fortsetter.
Telefonen blinket: «Enig.»
Sigrid reiste seg, vasket koppen, tok på forkleet. Åtte timer til kvelden, og verkstedet åpnet ikke seg selv. Hun tok nøklene.
I døren snudde hun seg, så over leiligheten. Liten, lys, anemoner i glasset i vinduet, for seg selv. Hennes hus. Hennes kaffemaskin. Hennes blomster. Hennes lørdag.
Hun gikk.
Døra lukket seg stille, ordentlig. Slik som man lukker noe for godt.
Andreas sto allerede utenfor kafeen da hun kom ti på sju. Han sto alene, så på mobilen, men la den vekk straks han fikk øye på henne. Samme frakk, skjerf. Uten blomster denne gangen.
God kveld, sa han.
God kveld, svarte Sigrid.
De så hverandre an, to sekunder. To voksne mennesker, på våt februargate, som står der fordi de selv har valgt det. Ikke fordi de må. Ikke fordi det ikke fins alternativer. Bare fordi de vil.
Skal vi gå inn? sa Andreas.
Ja, la oss, svarte Sigrid.
Og de gikk.
