Pinnsvinet

Pinnsvinet

Igjen, altså! Eli leser meldingen i barnehagechatten og slenger mobilen på sofaen ved siden av seg.

Hva skjer, mamma? Ingrid ser opp fra matteboka og snur seg mot moren.

Konkurranse igjen! Nå er jeg så lei. Hvem trenger dette egentlig? Og alt skal leveres innen overimorgen. I morgen har jeg seinvakt. Når skal jeg ha tid til dette her?

Vil du at jeg skal gjøre det? Ingrid skyver algebraboka bort. Jeg er snart ferdig med leksene uansett. Bare algebraen igjen, men det kan jeg låne av Malin i morgen. Den oppgaven ga ingen mening for meg uansett, hun får forklare.

Nei, nei, datteren min, gjør heller dine egne ting. Det skulle tatt seg ut! Snart er det kvartalsoppgjør, og prøvene kommer.

Men… Olav blir jo skuffet igjen. Husker du sist, da alle fikk diplomer, og det var ingen som en gang så på det han hadde laget? Det var jo faktisk hans arbeid…

Akkurat derfor! Eli rynker panna enda mer. Alle her skal liksom være Munch eller Vigeland. Og hvis det males, da er det rett på Astrup-nivå. Men det er jo foreldrene som gjør alt. Kan virkelig et barn lage alt det der? Det er ikke det som irriterer meg mest, skjønner du.

Hva da?

At barnehagelærerne stadig vekk påstår i kor at disse kunstverkene er barnas egne. Du skulle sett noen av dem! Ikke engang voksne klarer alltid det der…

Men mamma, hvorfor sier ingen noe? Alle bare gjør som de får beskjed om. Husker du i første klasse? Da var det en av foreldrene som sa at nok er nok, enten er det barnet som gjør det, eller så dropper vi hele opplegget.

Det var det året lærer Marianne sa opp hos dere?

Ja! ler Ingrid. Vet du, alle var letta den gangen! Og lærer Ragnhild innførte at skal vi ha prosjekt, så skal vi gjøre det selv. Hun sa ikke noe med det samme, bare roste oss, helt til Nina hadde med ei heklet leke mammaen hennes hadde laget. Neste gang ba hun alle ta med garn og heklekrok i timen, husker du?

Ja, da jeg måtte banke på hos alle naboene midt på natta for å finne garn! Jeg glemmer ikke det, altså.

Ser du! Så satte hun Nina ned og ba henne lage en heklering. Det gikk jo ikke. Da fikk hun en toer. Husker du ikke?

Helt glemt Det er så lenge siden nå.

Jeg mener, det er foreldrene som burde få premie i disse konkurransene, så slipper barna å bli skuffa. Ingrid pakker sammen notatene fra biologileksa og reiser seg. Vil du at jeg skal lage en kopp te til deg? Og kanskje lese eventyr for Olav?

Ja takk! Eli reiser seg og kommer bort til datteren, gir henne en klem og kysser henne på tinningen. Du har blitt så høy! Ikke engang mulig å nå toppen av hodet lenger, akkurat som faren din …

Ikke snakk om pappa, mamma. Ingrid trekker seg litt bort. Jeg vil helst slippe å tenke på ham.

Nei da, vi snakker ikke mer om det. Gå du og lag te, så ringer jeg et par folk i mellomtiden. Takk for idéen.

Eli gir datteren enda en klem og dytter henne vennlig vekk.

Gå nå!

Mens Ingrid går med rak rygg ut på kjøkkenet, tenker Eli: rare greier, gener… Selv er hun rund og fyldig, med blondt hår, og sønnen Olav er lik henne like lys og solid bygd. Mens Ingrid er som en liten skulptur, tynn og med elegante, lange armer. Alt er liv og bevegelse. Holdningen helt rak, lang hals, smale håndledd arvet fra faren og farmor, som faktisk var ballettdanserinne ingen prima, men på scenen i femte rekke. Den stålige viljen og arbeidskapasiteten kunne ingen ta fra henne. Men Ingrid likner ikke farmoren i karakteren heldigvis. Eli smiler. Datteren hennes overrasker henne alltid med en slags varme, folk merker det med en gang. Det blir noen ganger utnyttet, men Ingrid endrer seg aldri. Hun finner alltid en måte å hjelpe på.

I huset er det alltid et dyr eller to som trenger pleie, småløpende på kjøkkenet eller soverommet, brakt inn fra gata av Ingrid, stelt og senere sendt videre til et godt hjem.

Av alle dyrene har bare én overlevd å bo fast hos dem en gammel, diger katt som Ingrid fant i Oslo i vinter. Det var så kaldt at skolene var stengt. Ingrid ble hjemme sammen med Olav, som måtte droppe barnehagen på grunn av forkjølelse. Mens Eli hadde tidligvakt, måtte Ingrid begynne med middagslaging, men så oppdaget hun at de ikke hadde løk. Nærbutikken var i nabobygget. Hun ba Olav bli sittende foran NRK Super ikke røre seg slo av platen og løp ut etter løken. På vei hjem glapp hun på det isete trappetrinnet og slo seg. Plutselig møtte hun blikket til et par store, gule øyne. Katta satt der, kullsvart og diger, bustete, ganske medtatt. Skikkelig forkommen med flokete pels og blanke flekker. Han så på jenta med total likegyldighet. Ingrid, helt uten å tenke, tørker tårene og sier lavt:

Fryser du? Vil du bli med meg inn?

Katta svarer ikke. Den trekker bare potene tettere innunder seg og ser på henne.

Ingrid prøver å løfte ham, men gir opp. Han veier for mye. Hun åpner oppgangsdøra og roper:

Kom da, det er kaldt ute. Vi har melk hjemme.

Katta ser på Ingrid med et blikk som sier: “Hvem bryr seg?” Det gjør vondt å se på. Ingrid setter seg da på kne på det glatte trinnet.

Ikke vær redd. Kom nå, vær så snill Du kommer til å fryse i hjel! Og jeg trenger deg, jeg…

Katta ser lenge inn i ansiktet hennes, lytter til stemmen, og så dytter han det store hodet mot hånden hennes.

Der ja! Ingrid smiler og reiser seg. Ryggen verker, men mindre enn like etter fallet. Og du, ikke vær redd for Olav, han bråker mye, men er snill.

Eli bare rister på hodet da hun ser denne pelskledde kjempen i stua neste morgen.

Ingrid, det spørs vel hvor lenge han overlever

Men mamma, kan han ikke i det minste få være varm?

Jeg har ikke sagt noe! Han kan bli her…

Eli orker ikke protestere. Hun orker egentlig ikke noe. Hun går til jobben på autopilot, gjør det hun må hjemme, prøver å ta vare på barna. Alt virker seigt og meningsløst, hun føler seg fanget i en slags gelé-aktig boble, alt sklir forbi. Alt, bortsett fra Ingrid og Olav. Det er de som holder henne oppe.

Ektemannen dro ikke med én gang. Han pendlet mellom to hjem i over et år, visste ikke hvor han hørte til, mens Eli for lengst hadde sluttet å bli glad for å se ham. Han ville ikke flytte ut.

Du er ikke så begeistret for meg. Jeg merker det, men barna elsker meg.

De levde i hver sin del av leiligheten det gikk jo med plassen. Ingrid sa ingenting da moren flyttet inn til henne og bosatte seg på smal sofa ved vinduet. Ingrid forstod mer enn Eli noen ganger turte innrømme.

Eli visste at mannen hadde fått en sønn til, yngre enn Olav. Hun tenkte på kvinnen han hadde valgt i stedet for henne. Naturligvis kunne hun ikke konkurrere. Den nye kona var jo tynn, elegant og blond med en moteriktig gutt på slep. Eli smiler trist akkurat da hun ser eksmannen gå tur i parken med sin nye familie.

Denne dagen bestemmer hun seg for å ikke ta bussen hjem etter skiftet, men heller gå en tur gjennom Slottsparken, slik hun pleide å elske før. Det er varm og tørr høst, og hun trenger et pusterom. Turen gir henne mer fred enn alle beroligende medisiner til sammen. Hun ler litt for seg selv da hun ser ei ekorn utfordre en forvirret hund som trenes av en høy, gråhåret mann. “Sånn vil min eks se ut om noen år,” tenker hun. Og så midt i den tanken, oppdager hun mannen selv noen trær unna, hånd i hånd med sitt nye barn.

Livet styrer plutselig alt inn i en tilfeldighet. Én slik møte, og alt blir bestemt, ingen alternativer lenger. Eli står og kikker på mannen som leker far, snur seg og går ut, fast bestemt: Nå får det være nok. Nå skal hun finne ut hvordan livet skal se ut videre.

Samme kveld pakker hun kofferten til mannen og sier mildt, uten å høre på innvendingene:

Gå ut!

Han hadde sikkert ikke gjort det uten at Ingrid kom og stille gjentok:

Gå ut…

Da døra lukket seg bak ektemannen, synker Eli sammen langs gangen, og Ingrid kommer løpende:

Mamma, hvordan går det?

Eli lukker øynene, trekker pusten og sier:

Ingrid, sett på tevannet. Jeg vil ha litt te…

Barna reagerer ulikt. Olav er liten, trenger egentlig bare mamma. Faren har vært mye borte uansett. Men Ingrid tar det tungt. Hun sier ingenting for å beskytte mor, men sover dårlig, stirrer i taket og prøver å finne mønstre i skyggebildene kastet av gamle trær utenfor. Av og til klarer hun det og så sovner hun et lite friminutt for hjernen.

Utmattelsen innhenter henne. Hun blir nervøs, ukonsentrert, gråter lett. Eli tar henne til psykologen, men det hjelper lite. Først da Kose (som Olav døpte katten) flytter inn, endrer ting seg.

Katten får navnet Kose. Bordet, sofaen han okkuperer gjerne hele huset, og det er forbausende hvor fort barn knytter seg til en sånn raggete skapning, selv Eli skjærer en grimase når han tusler forbi henne om natta.

Hva gjør du oppe? småklager hun til katten.

Kose maler aldri, og ber aldri om kos. Han bare sitter og er til. Disse stundene om natta blir etter hvert en slags terapi for Eli. Hun hvisker om alt hun bærer på, det gamle, det vanskelige, alle savnene og fryktene. Og Kose går aldri. Han sitter, halvblunder med gylne øyne, og later som han bryr seg.

Da Ingrid blir roligere igjen, skjønner Eli at det er ikke bare hun som snakker med Kose til natta. Ingrid kikker opp, overrasket, en kveld Eli nevner over tekoppen:

Forresten, Ingrid hvis du noen gang får for deg å gi bort Kose, så vær klar over at jeg ikke godtar det. Han blir.

I løpet av året Kose bor hos dem, får han blank pels og solide former igjen, ikke støvete lenger. Eli pleier å svare venninnene at hun har truffet “drømmemannen”: “Han bryr seg om barna, hører på alle mine historier og roter aldri med sokkene!”

Eli vurderer ikke nye forhold etter skilsmissen. Hun føler seg brukket og sliten. Det eneste som fortsatt gir mening, er barna.

Da Ingrid gikk i barnehagen, var konkurransene og foreldrebidragene heldigvis sjeldne. Det var bare fester, kostymer, småsko og sløyfer. Men med Olav kom det mer. Engasjerte foreldrerepresentanter og lærere, og knapt tid til alt sammen.

Mannen hennes sier, etter at han er kastet ut, at barnebidrag kan hun bare drømme om før det har vært en runde i retten. Og han vet: Med Elís lønn holder det så vidt. Han regnet med hun snart kom for å be om hjelp. Men da tok hun heller en ekstra jobb. Mindre tid, mer stress men friheten var verdt det. Nå hadde hun aldri tid til å hjelpe med alt i barnehagen.

Det gikk en stund. Hvor lang tid tar det vel å lime sammen en Mummitroll eller klippe noen papirfigurer? Og Ingrid hjalp til når hun kunne. Olav insisterte på å gjøre sine ting selv. Men arbeidene hans havnet bakest på utstillingshyllen og ble aldri nevnt. Så, på foreldremøtet, ble Eli kalt ut foran alle og nærmest kjeftet ut. Andre foreldre reagerte på den harde ordbruken, og Eli satte seg tilbake, rød i kinnene og fast bestemt på aldri mer å gå på foreldremøte.

Rolig nå! sier Frøken Ragnhild, barnehageleder, med myndig stemme. Barna er framtiden! Skal vi ikke bruke tid og kjærlighet på dem nå, er det for sent. Kan du ikke bruke en halvtime med barnet, hva slags foreldre er vi da? Dette er jo glimrende familie-tid…

Eli småler for seg selv mens resten av talen forsvinner inn det ene øret og ut det andre. Hun tenker på Kose og forestiller seg hvor deilig det blir å komme hjem, lage mat, sitte med barna og en kopp te ved kjøkkenbordet, lytte og drømme.

Hun sniker seg ut av barnehagen så fort møtet er slutt og ignorerer spørsmålene fra foreldrerepresentanten.

Eli, jeg ringer deg senere!

Bare et nikk til svar. Hun bestemmer seg for å slå av lyden på mobilen.

Foreldremøtet var forrige uke, og nå kommer altså enda en konkurranse. Men denne gangen slår Eli tilbake. Nok er nok. Skal det være konkurranse for barna, så skal det være barna som deltar! Sammen med tre andre mødre og én far får hun i stand en liten aksjon.

Festuka i barnehagen er den perfekte anledning. Eli kommer dit lett til sinns. Det får gå som det går nå var det slutt på å la seg stemple som dårlig mor. Aldri mer skal noen få tråkke på henne eller barna hennes uten motstand.

Olavs arbeid står selvsagt på bakerste hylle. Eli flytter vekk overdådige kunstverk, laget av voksnes hender, og setter Olavs pinnsvin fremst.

Eli, hvorfor gjorde du det? Frøken Ragnhild stirrer forbauset.

Jeg vil sørge for at alle ser Olavs verk. Mer er det ikke.

Ragnhild rødmer, men sier ikke noe. Olav blir stående og stirre på pinnsvinet sitt, synlig for alle for en gangs skyld. Noen gir til og med ros, og gutten vokser to centimeter av stolthet.

Barnehagen fylles med folk. Støy, barn, utkledning. Etter hvert samles alle nede i gymsalen. Ingrid blunker til Olavs pappa, og så forsvinner hun ned trappa sammen med sønnen.

Forestillingen går bra. Olav leser diktet Ingrid lærte ham, og danser vals med Veslemøy. Eli er stolt; kanskje har han arvet farmors rytme kanskje han burde prøvd dansing? Tankene avbrytes når Ragnhild skal dele ut premier. Barna kommer én etter én, får diplom og sjokolade kjøpt inn av FAU. Olav er ikke blant de utvalgte hans og flere andres arbeid er ikke “godt nok” for premie.

Midt i avslutningen reiser Eli seg og tar ordet.

Nå har foreldrene også noe vi ønsker å si, hvis det er greit.

Noen smiler, andre ser undrende på. Eli går forbi, tar imot papirer av Marthes mor og gir et vink til Lises mamma med gaveesken.

Tusen takk til de ansatte for en fantastisk feiring! Takk for innsatsen både for barna og oss foreldre. En stor takk til alle!

Applausen brer seg.

Vi vil gjerne gi en premie til de guttene og jentene som ikke fikk noe denne gangen. Alle fortjener en påskjønnelse la oss gi dem en ekstra applaus!

Eli leser navnene og deler ut diplomer og sjokolade barna jubler. De pleier seg sammen og hele salen blir glad.

Men vi er ikke ferdige, sier hun, og gir ordet og listen videre til Lises mor, tar frem esken og gir hovedpremien en kjempestor kjærlighet på pinne til FAU-lederen, som tar imot like forfjamset som før.

Eli, hva er dette?

Du vant jo! Men du er ikke alene. Flere foreldre får også premie.

Ingen av de flinke foreldrene går tomhendte hjem de får også hver sin diplom og gavepose.

Senere fikk Eli høre at arrangementet hadde vakt debatt. Etter konserten stod det nå et ekstra stativ i gangen, mulig å beundre foreldrekunstene men ved siden av, et nytt stativ, med barnas egne bidrag, under Ingrids klare skrift: “Jeg har gjort det selv!”

Nå går Eli og Olav hjemover. Hun hjelper ham å kle på, og de løper over tunet hjem til Ingrid.

Mamma?

Ja, Olav min, Eli ser på den fornøyde sønnen med diplomet klemt inntil seg.

Hvis jeg fikk diplom, betyr det at pinnsvinet mitt var bra?

Ja visst! Du har jo hørt det selv. Det er aller best fordi du laget det selv. Denne gangen hjalp ikke engang Ingrid deg.

Men pinnsvinet ble visst litt skjevt.

Da er det jo bare enda mer deg.

Olav er stille et øyeblikk, prøver å følge med morens raske skritt, så ser han opp:

Er du stolt av meg, mamma?

Eli stopper, Olav snubler nesten forbi henne, hun tar ham i hånden, setter seg på kne foran ham:

Jeg er veldig stolt av deg! Jeg er stolt fordi du blir selvstendig. Jeg er stolt fordi du ikke maser og ber om hjelp. Jeg er stolt fordi du skjønner at jeg har det travelt og hjelper til hjemme. Jeg så jo at det var du som vasket opp i går, ikke Ingrid. Tusen takk! Jeg er stolt av at du vokser opp til å bli en virkelig mann.

Hva er egentlig en mann da?

Eli tenker seg om.

Det er en som kan løse problemene selv, men takker for hjelp. En som ikke mener at noe arbeid er kun for jenter eller gutter. En som hjelper familien, akkurat sånn som du gjorde med oppvasken. Ingrid kunne gjøre leksene sine takket være deg. Du ga henne tid og tid, Olav, det er det viktigste vi har.

Hvordan da?

Det skal jeg fortelle deg senere. Eli reiser seg, tar sønnen i hånden. Du, jeg foreslår at vi lager oss en liten fest i kveld, hva sier du?

Ja!

Da kjøper vi kake på veien?

Ja!

Senere sitter Eli på kjøkkenet med en kopp te med timian, ser barna skravle, Kose gløtter i hjørnet, og hun skjønner hvor lite som egentlig skal til for å gi barna hennes glede. Det handler bare om å vise dem at de betyr noe, og at det de gjør, er viktig.

Hun slår mobilen over på lydløs, gjemmer den i veska. Dagen etter melder hun seg ut av barnehagechatten for godt Marit kan heller sende viktige beskjeder. Og de ler hjertelig sammen over hvor forfjamset alle var da de fikk godteri og diplom.

To år senere begynner Olav på befalsskolen, og pinnsvinet, litt vindskeivt, står fortsatt på kjøkkenhylla hos Eli, ved siden av en vakker tekanne som Ingrid har med hjem fra studietiden i København.

Når barna er ute av redet, må Eli lære å finne seg selv igjen. En dag møter hun en helt annen mann lav, litt rund, akkurat som henne, med rause hender og vennlig latter. Einar gir henne ro og alt det hun drømte om, uten drama. Det blir rolige dager, nye kjærlighetsdager. Hageselskap med grillmat, turer langs fjorden, rosebed i hagen og, ikke minst, han finner tonen med barna. Det rører Eli for hun trodde aldri på det eksmannen hennes sa: at ingen kan elske andres barn. Men nå, når Ingrid kommer hjem i ferien, står hun og ser hvordan Einar og Eli holder hender gjennom Frognerparken, som to forelskede ungdommer, sparker i løv og deler nisten med ekorn. Ingrid håper selv å få det like fint én dag å ha noen å gå sammen med, uansett alder, å sparke i blader, mate ender, og komme hjem ved mørkets frembrudd til en kanne sterk te med timian. Og vite noen ganger trenger vi ikke si noe. Det er nok å sitte sammen og å bli hørt med hjertet.

Rate article
Intigue Life
Pinnsvinet