Ragnhild hadde stått på kjøkkenet hele dagen. Det ringte på døren. Slektningene til Torje hadde kommet, og satte seg spent rundt bordet. Men hvor er kjøttet? spurte tanten, skeptisk. Der borte står da en fylt gås, svarte Ragnhild vennlig. Tanten reiste seg demonstrativt fra bordet: Dette går jo ikke an å spise. Vi drar hjem. Torje reiste seg resolutt og mumlet: Du altså… Lev for deg selv da, om du ikke kan lage mat! Plutselig begynte han å slenge ting i baggen sin.
Ja, hallo, Ingrid? Det er Ragnhild. Hva? Ragnhild, sier jeg. Linja er helt håpløs. Hvorfor jeg ringer? Jo, Ingrid, jeg kommer ikke til dere i år. Nei, ikke i høytiden heller. Hvorfor? Hva skulle jeg der? Du har jo Halvor, datteren din med mannen og barna. Hva skal jeg. Spise salat, ta taxi hjem til dobbelt pris? Og du vet jeg ikke får sove i fremmed hus. Nei, jeg bare legger meg å sover, sa jeg gjennom støyen i telefonen. For de siste fem årene, etter skilsmissen, hadde jeg alltid feiret nyttår og andre høytider hos barndomsvenninnen min Ingrid.
Hva? Du skulle også ringe meg? Dere drar? Hvor? Til Bergen, til tanten til Halvor. Ja, god tur og godt lykke med stemningen. Problem? Hvilket problem? Hvem kommer? Sigrid? Hvem er det? Niesen? Hallo? Hva holder de på med på sentralen? Skal jeg ta henne inn noen dager? Du vet jeg ikke liker fremmede i huset men greit, jeg hjelper, la henne komme. Men… der var forbindelsen borte, sa Ragnhild irritert og la på røret.
Hun satt lenge og funderte. Kanskje var det like bra at hun ikke måtte feire alene. Hun fikk brått dårlig samvittighet, det måtte da lages litt salat. Hun hadde klart seg med brødskiver, men man kan ikke by en gjest på bare det. Hun satte grønnsakene til koking og begynte å vaske litt.
Tidligere, da hun var gift med Torje, så hun aldri så mye til kjøkkenbordet. Allerede rundt trettiende samlet hele slekten hans fra bygda seg hos dem. Og da var det i gang. Kjøkkenet forvandlet seg. Damp, os, og vinduet sto åpent til liten nytte. Det ble kokt ribbe, bakt brød, stekt farse, og alt var fett. Ragnhild løp mellom rettene. Fraktet sylta ut på balkongen, vasket grønnsaker, men fikk aldri delta på ordentlig. Ikke etter at hun hadde laget en salat med avokado.
Æsj, sa Torjes tante, og hele slekten nikket.
Men hva er det med dem da, tenkte Ragnhild. Alt er badet i majones, så det nesten renner av skjea. Og mennene satte seg direkte til bords og lot hjemmebrent flaske gå rundt. Innen tolvslaget på nyttårsaften var stemningen på bristepunktet.
Så, på andre nyttårsdag, dro de etter å ha tømt alt av mat og drikke. Ragnhild sto igjen med kaos. Hun vasket i dagesvis. Torje fortsatte festen på landet mens hun skrubbet. Så kom han hjem sur, rufsete og sint. Hadde hørt alt for mye fra slekten: at han hadde giftet seg med ei kone som ikke kunne lage mat. Og så startet kranglene, der de alltid endte opp på Vilde, kvinnen Ragnhild angivelig hadde stjålet ham fra. Hun holdt ut anklagene. Det ble til sannhet for henne. Hun kunne jo ikke diske opp med rettene han hadde vokst opp med; de feite, saltholdige, fra bygda.
Den eneste trøsten var å ringe venninnen Ingrid. Men også hun fikk nok av evig masing, og fremtvunget at Ragnhild måtte ringe rundt til slekten og sette betingelsen hun stod for maten neste gang. Kom før nyttårsaften! De lagde masse småretter sammen, lett men smakfullt. Slekten kom, satte seg ved bordet.
Hvor er kjøttet, spurte tanten skuffet.
Gåsen står der, svarte Ragnhild vennlig.
Og potetmosen?
Tanten reiste seg: Hva slags fjøsfor? Kom, Fredrik, vi drar.
Alle spratt opp, tok på seg og smalt dørene etter seg.
Du altså…, begynte Torje truende.
Bare gå med dem du, sa Ragnhild og hentet vesken hans.
Lev videre for deg selv da, kjerringa. Jeg blir aldri alene, men du… Han dyttet tingene sine i vesken og gikk.
Da fikk grønnsakene for myeRagnhild kom til seg selv, løftet lokket fra gryta, og da ringte det på nytt. “Sigrid, sikkert,” tenkte hun og åpnet.
En mann rundt førti smilte: Det er meg, Aksel Ingvarson, nevøen til Halvor. Ville overraske, men så var de dratt til Bergen. Du må være Ragnhild?
Hun nikket forfjamset. Men Ingrid snakket om niesen deres?
Aksel lo: Du må ha hørt feil i støyen.
Kan være, kom inn, siden du nå står her.
Du, ikke fortvil, jeg har billett hjem første nyttårsdag på kvelden. Skal ikke plage deg lenge, altså.
Ragnhild gikk til kjøkkenet, silte grønnsakene og lot dem dampe av.
Aksel lo lett: Skal du virkelig bare ha EN salat på nyttårsbordet?
Ragnhild svarte uventet brysk: Må du ha hele buffeten? Skal det være flesk og sylte?
Han lo høyt: Nei, nei. Jeg liker best fisk uansett.
Ragnhild rykket på skuldrene: Jeg har ikke fisk, og kan ikke ordentlig tilberede den heller.
Aksel, allerede på vei i ytterdøra: Ikke tenk på det! Det fikser jeg. Og før Ragnhild rakk å protestere, var han ute.
Hun måtte le av det absurde. Hadde ventet en eldre kvinne, men inn kom en levende mann med glimt i øyet.
Aksel var borte i halvannen time. Ragnhild ble litt urolig, tenk om han rota seg bort. Plutselig ringte det på ny. Hun løp for å åpne.
Hvor ble du av? Jeg begynte å bekymre meg!
En liten gran stakk inn døren, deretter Aksel med bæreposer på begge armer.
Hvorfor det? spurte hun.
Aksel satte grana til veggen, smilende: Hva er vel nyttår uten et tre!
Ragnhild sukket og lo: Mangler bare klementiner.
Aksel lo: Alt er handlet, og champagne! Nå må du hjelpe, bær posene på kjøkkenet, så starter vi forberedelsene.
Og så, småerterende, pyntet de sammen treet og lagde julemat. Ragnhild, leende, fulgte Aksels råd til punkt og prikke, renset reker og forberede fisken. Hun så beundrende på ham, der han stekte ovnsbakt ørret.
Ved midnatt var alt klart. De hadde åpnet champagne, boblene danset i glasset. Etter tolvslaget skålte de: Inn i det nye året, med nytt hell! og drakk opp. Så snakket de.
Du forstår, da vi giftet oss var han en annen. Varmere, eller så trodde jeg kanskje bare det? Forelskede glemmer jo feilene. Etter hvert kom aldri annet enn kritikk: ikke slik, ikke sånn, aldri godt nok… Ja, nok om meg hva med deg? Er du gift? spurte hun.
Aksel sukket: Ikke nå lenger. Alt for vanlig historie. Kommer hjem fra sjøen og hun er med en annen. Jeg sender inn papirer på skilsmisse straks jeg er tilbake. Men nok om det vi snakker oss deprimert her.
Altså! Jeg veddet med guttene og klatret høyeste granen på torget, og så kom jeg ikke ned. Satt og sturet til onkel Per fikk dratt meg ned. Ble stående i kroken hele kvelden hjemme, utbrøt Ragnhild og lo.
Og jeg, jeg limte fast stolen til rektor i sjetteklasse! Det fikk jeg for, min far brukte belte, lo Aksel.
Sånn ble de sittende til det lysnet, og lo av alle påfunn og minner fra barndommen. Da Ragnhild gjespet, reiste Aksel seg: Nå har vi pratet natta bort. Gå du og legg deg.
Sove? Nei, jeg må jo rydde av bordet, mumlet hun.
Det fikser jeg. Gå og legg deg, sa han bestemt.
Og det gjorde hun. Hun sovnet på et blunk.
Aksel vekket henne morgenen etter.
Ragnhild, jeg må dra. Kan du låse etter meg?
Allerede kveld? Hvorfor vekket du meg ikke før?
Han strøk håret hennes vekk fra pannen og smilte: Du sov så søtt, ville ikke forstyrre deg. Men nå må jeg. Toget venter.
Ragnhild fulgte ham til døren: Takk for et fantastisk nyttårsfeiring, sa hun vemodig.
Aksel sto litt i døra, så spurte han forsiktig: Kan jeg… kan jeg komme tilbake til deg? Når jeg er fri igjen?
Ragnhild lyste opp: Kom, jeg skal vente!
Han bøyde seg, kysset henne. Da sier vi på gjensyn!
Og Ragnhild sto lenge og så på den lukkede døren og kjente lykkelig på leppene sine. Vet du, noen kjenner du hele livet og før de avslører seg. Andre møter du én dag og det føles som du har kjent hele livet.
Jo, ikke si annet, men nyttårsmirakler finnes. Alt klaffer og plutselig, et nytt kjærlighetseventyr. Kanskje et nytt liv.
