Små dråper
Og hun er da slett ikke skummel! Hun er vakker! Henrik, si det til dem!
Ingvild holdt tett rundt den fillete, tynne katten hun hadde funnet, og gråt så hjerteskjærende at naboene rundt måtte holde seg for ørene.
Ingvild hadde kraftig stemme som de fleste i den store familien hennes, og var aldri redd for å heve stemmen for å få sagt sitt, enten det kom ut pent eller bare høyt. Fem år gammel kunne hun hyle så glassrutene ristet, og ingen i borettslaget kunne måle seg med henne på det feltet.
Alle hadde for lengst vent seg til Ingvild og hennes mange søsken. Ingen brydde seg lenger om rampestrekene deres, for alle visste at Ingrid, moren deres, ikke alltid klarte å holde styr på så mange unger. Hun jobbet på skift, og hvem ville ikke ha gitt opp og satt seg oppgitt ned på den flotte smijernsporten for lengst om de hadde like mange å holde styr på?
Den portenflott og solid og smidd for flere tiår sidenskilte huset fra gaten og var alles stolthet i gården. Ingrid, som alle naboene, malte den hver vår, og det ga henne rett til å lene seg over den så mye hun ville.
Men hun nøt likevel sjelden den gleden. Hun bare sukket og sa:
Vi er som arbeidshester, vet dere. Fine, sterke, fornuftige trekkhester. Men sånn er livet. Ingen drar lasset ditt for deg. Alt må gjøres selv! Og jeg, jenter, jeg er som en udødelig islandshest. Jeg traver rundt og rundt, uten å vite nøyaktig hvor. Hvorfor det har jeg skjønt for lenge siden. Men hvor? Noen dytter deg, og du stanger nesa i halen til den hesten som løper foran deg, og det eneste du håper er at kvelden snart kommer. At alle er i seng, mette, rene og blide. At kjøkkenvasken er tom for en gangs skyld Og selv om det kanskje høres rart ut, så er nettopp detet tomt kjøkkenlykke
Ingrid var både filosofi-sk og pen, men med seks unger og ingen støtte eller hjelp var det ikke mange som så henne på den måten lenger. Å tro på kjærlighet var ikke et tema. Hun hadde nok med livet sitt.
Å være mor til seks var ikke bare, bare!
Det var da heller ingen som klaget på henne for det, for alle kjente til historien om Ingrid og familien hennes.
Fire av barna hennes, inkludert Ingvild, var fosterbarn.
Det var ikke slik at Ingrid hadde hentet dem fra barnehjem eller besluttet seg for å «redde noen» og «gi dem en framtid». Kanskje hadde hun klart det også, men ikke da, og i hvert fall ikke alene. Hun hadde hatt andre planerog selv i sine verste mareritt hadde hun ikke drømt om å bli alenemor til seks barn.
Men livet har en egen evne til å overraske, og byr folk på prøvelser som ikke kan forhandles bort.
Her! Ta dette! Tenk! Hva slags menneske er du?!
Og slik måtte også Ingrid tenke. Selv om hun fra første stund innerst inne visste hva svaret måtte bli.
Alle barna Ingrid oppdro var hennes «arv».
Og arv, enten tar man imot eller ikke. Ingrid visste at å si nei, i hennes tilfelle, ville vært utenkelig. Hun var jo ikke latt være i stikken? Hvorfor skulle hun da snu ryggen til de som livet hadde gitt vanskelige kår? Spesielt siden de ikke var fremmede, men slekt.
Hun hadde sine grunner. Om de var gode nok brydde hun seg sjelden omdet holdt at de eksisterte.
Ingrid var barn av nittitallet.
Mor hennes, Elsa, var byens skjønnhetsdronning. Bare atten og allerede gift, i en kjole alle jentene misunte, og med en mann som var «forretningsmann» så det holdt. Ingrid hadde aldri kjent foreldrene sine.
Hun besøkte dem sammen med bestemoren på kirkegården i byen. Der sto det en vakker gravstein med bilder hun strøk forsiktig med fingeren, og hvisket for seg selv om alt som skjedde, om tegningen hun hadde fått skryt for, og skjerfet bestemor hadde strikket til henne.
Hva som hadde skjedd med foreldrene fikk hun vite først som sekstenåring.
Faren din var en skurk, jenta mi. Han dro bort for tidlig, og tok datteren min med seg. Jeg kan ikke snakke stygt om ham, men jeg kommer aldri til å tilgi han for det. Jeg ba, jeg gråt, men hun hørte ikke. Hun elsket ham Og han elsket vel henne også, sies det Da de kom for å ta ham, dekket han henne med kroppen. Kanskje han virkelig elsket henne Hvem vet? Men du, jenta mi, ble elsket. Det er det eneste gleden har igjen etter min datter
Da forsto Ingrid hvorfor det noen ganger kom fremmede folk innom, satt stille på kjøkkenet og tok imot te, mens bestemoren fortalte om hvordan det gikk med barnebarnet. Så la de igjen konvolutter med penger og forsvant like stille som de kom.
Bestemoren sparte på pengene, og da Ingrid var ferdig på videregående, kjøpte hun en stor leilighet til barnebarnet.
Her, det er arven din, fra både mor og far
Men Ingrid ville ikke bo der, hun ville bli hos bestemoren.
Hvorfor det, Inga? Det er jo en fin leilighet midt i sentrum. Nær skolen din. Du slipper å reise. Hvorfor er du så sta?
Vil ikke uten deg! Bli med, hvis ikke blir jeg her!
Bestemoren ville ikke forlate sin lille leilighet, full av minner, før Ingrid sin kusine, Kari, stakk innom.
Kan vi få bo i leiligheten din, Inga? Jeg har unger, og du bor jo ikke der uansett. Jeg kan betale litt. Og du kan hjelpe med adressa, så barna mine får barnehageplass!
Kari var målbevisst, og bestemoren til Ingrid stolte ikke helt på henne.
Ikke hør på henne, Inga! Hun er min niese, men hun er slu. Ikke la henne lure deg!
Men hun har små barn
Ja, og hun får sørge for dem selv! Jeg må tenke på deg!
Ingrid tok til seg advarselen, men klarte ikke dytte bort de små, Fredrik og Eva, som likte å være med henne og ble triste så fort moren hentet dem fra Ingrids rom.
Ikke gråt! Ingrid er ikke barnevakten deres!
Ingrid synes det var urettferdig at hennes leilighet skulle stå tom mens andre slet. Kari var jo familie, og familie avviser man ikke.
Det hadde hun alltid hørt fra bestemoren, som syntes at om faren hadde levd som folk, hadde moren fremdeles vært i live.
Ingrid strevde etter å høre et enkelt «Dette gjør du riktig, Inga! Du er et godt menneske. Jeg er stolt av deg.»
Ingenting var bedre for Ingrid. Hun mente også hun måtte være raus mot Kari, men da overrasket bestemoren henne.
Nei, Inga. Det er ikke det samme.
Hvorfor ikke? Det er ikke rett at Kari og barna skal flytte fra sted til sted mens jeg har en tom leilighet?
Nettopp! Fordi hun er Kari. Og du har glemt eventyret om reven og ishytta. Jeg husker det godt!
Bestemor
Hysj! Kari får ikke bo i leiligheten. Der skal vi bo, du og jeg.
Du ville jo ikke flytte?
Nå må vi visst! Familie må man hjelpe, men gi aldri alt fra deg straks. Kari klarer seg, hun reiser seg, får egen bolig og alt hun vil etterhvert. Hun trenger fiskestang, ikke fisk. Gir du henne alt, må du svare for det senere. Sånn er det!
Er det rett å tenke slik?
Vet ikke. Men bedre det enn å måtte tenke ille siden. La det ligge. Livet gir nok utfordringer.
Så slik ble det. Bestemoren flyttet, og Ingrid fikk bo sammen med henne.
Men livet står aldri stille.
Ingrid håpet bestemoren endelig skulle få leve et rolig liv, men skjebnen ville noe annet.
Bestemor gikk til helsesenteret nesten som til en jobb, lo hun og viftet med reseptene.
Helsen var skrøpelig. Ingrid prøvde å følge henne, men bestemoren lot seg ikke stoppe.
Jeg skal da klare to steg alene. Pass du barna du!
Senere skulle Ingrid angre sårt på det.
Det var vinter, isen lurte under snøen. Bestemoren falt på isen ikke langt fra senteret, slo hodet og besvimte. Folk hastet forbi, for opptatt til å hjelpe en gammel dame som ble liggende ved fortauskanten.
En drosjesjåfør fant lappen med navn og telefon i veska og ringte Ingrid. Men det var for sent.
Bestemoren døde dagen etter. Hele den påfølgende natten satt Ingrid i sykehuskorridoren og gråt med Kari i armene, som var kommet med det samme hun hørte hva som hadde skjedd.
Hvordan skal jeg klare meg uten henne, Kari?
Du må håpe! prøvde Kari, men visste det var nytteløst.
Selv legene unngikk blikket deresalle håp var ute.
Neste dag var Ingrid alene. Nå måtte hun stå ansvarlig for alt.
Så fulgte årene hvor mye skjedde.
Erlend dukket opp, og de var sammen i nesten fem år. De skiltes fredelig, men Ingrid sto igjen med to barn alene, men uten bitterhet. Erlend var tydelig på at han ikke lenger kunne være sammen med henne, men lovet å hjelpe:
Vi er jo venner, Ingrid? mens han pakket sammen tingene sine.
Ja Hører du deg selv, Erlend?
Men Ingrid klarte ikke engang å være sint. Det var livet! Sånn gikk det.
Hun visste ikke hva hun skulle si, bare hjalp med å pakke, ringte Kari og ba henne komme.
Kari, som bodde i bestemorens gamle leilighet og jobbet som sykepleier, hadde nettopp lagt barna og var først passelig irritert, men kom straks da hun forstod at Ingrid virkelig trengte henne.
Ikke grin! God tur til ham! Han hadde forlatt deg uansett!
Hvorfor? Hva har jeg gjort?
Det har ikke noe med deg å gjøre, det er slike menn. Han har lovet å hjelpe barn, det får vi tro på. Jeg har ingen slik nabo! Jeg er både far og mor, men sånn blir det.
Kari, hva skal jeg gjøre?
Ikke krangle! Tid må til, så går det seg til.
Og visst hadde Kari rett. Med tiden gikk alt seg til. Ingrid fikk det nesten for travelt for sorgen.
Erlend var der for barna, hentet dem i helgene og gjorde det han kunne for at de ikke skulle savne noe.
Da Erlend senere kunne fortelle at han skulle bli far igjen, tok Ingrid det pent.
Så fint
Ingrid, takk!
For hva?
For at du er den du er! Du er utrolig!
Ingrid smilte.
Så en dag kom Kari med en nyhet.
Ingrid! Hvordan?
Sånn skjer bare, Ingrid, du vet jo! Du har jo selv to! Skal jeg forklare alt i detalj? Kari lo, men det var ikke ekte glede bak.
Morsom du! Kari, hvem er faren?
Spiller ingen rolle! Han forsvant så fort han hørte om barna. Fint for ham! Men du, Ingrid, hva gjør jeg nå? Har ikke engang fast sted å bo To fra før også
Kari løp på toalettet mens Ingrid så på ungene som løp rundt på kjøkkenet.
Ro dere ned småtroll! sa Fredrik. Alle skal få like mye! Tante Ingrid, hvorfor er du trist? Her, ta en sjokolade! Det hjelper!
Da så Ingrid på gutten, så kjær og kjent, og tok et stort valg.
Du er ikke klok! Kari ristet på hodet og så på skjøtet. Jeg kan ikke ta imot
Det kan du, sa Ingrid og nikket til vitnet. Sånn er det riktig. Bestemor ville forstått. Dere får bo her. Barna trenger et hjem.
Bestemors leilighet ble Karis, og familien ventet spent på tvillingene.
De komHenny og Livesmå og med livskraft som hele verden kunne kjenne.
For noen stemmestærke jenter! Hva skal de hete?
Den ene etter mammaIngvild, og den andre etter tanteMarie.
Da var tanten din nok en spesiell person?
Ja, uten henne ville ikke barna vært her.
Da Kari ble skrevet ut, sto barn og Ingrid klare med blomster.
Se der! Nå har vi blitt enda flere! smilte Ingrid og så på de sovende små.
Måtte de bli lykkelige hvisket Kari og skjulte uroen hun bar på.
Hadde hun fortalt Ingrid om bekymringene eller kommet seg til legen, kunne mye vært annerledes.
Men hvem tenker på seg selv når man har barn i armene?
En uke etter kom det over henne. Hun vinket på Fredrik, pekte på sprinkelsengene til tvillingene og hvisket:
Pass på dem, jeg har ringt legevakten. Ring Ingrid. Ikke lag styr!
Kari overlevde ikke.
Hjertet hennes, aldri til besvær før, nektet plutselig.
Ingrid sto igjen. Skulle hun ta ansvar for fire, med sine egne to? Barnevernet tvilte, men Ingrid var ikke i tvil. Hun kunne aldri sende Fredrik, Eva og tvillingene fra seg.
Erlend hjalp, fant en flink advokat, passet barna og ordnet papirene.
Er du sikker, Ingrid?
Jeg er livredd, Erlend. Men jeg kunne ikke gjort annerledes!
Hva om du ikke klarer det?
Da klarer jeg det ikke men jeg må prøve.
Du står ikke alene, om du vil jeg skal hjelpe. Jeg er deg noe skyldig, husker du? Han tørket tårene hennes. Du klarer deg alltid, vet du!
Dine ord til Gud, Erlend!
Glem ikke, din bestemor følger med. Hvis det er noe himmelen ikke forstår, forklarer hun det!
For første gang siden Kari døde smilte Ingrid faktisk litt.
Så ble alt vanskelig.
Ingrid sto på, men hendte ofte at hun gråt ut om natta, slo i puta og ba lavt til bestemoren om råd.
Hva gjør jeg nå? Hvordan skal jeg finne ut av alt dette?
Merkelig nok kom svarene alltid som små minner, små drypp, og hun fant en vei videre. Ikke alltid rett, men barna vokste og var lojaleIngrid var alt for dem. Tryggheten de trengte.
Nå, da Ingvild klamret seg fast til den stakkars katten mens naboene ristet på hodet:
Ingrid kommer til å kaste deg ut sammen med den katten! Se da, Ingvild, så skitten! Gi deg!
Nei! Ingvild så hjelpeløst på storebroren og mot oppgangen.
Denne dagen skulle barna egentlig i dyreparken. Ingrid hadde stått tidlig opp, gjort alt klart, sendt de minste ut med Henrik.
Ta dem med på huskene, Henrik. Jeg skal bare finne skoene! Hvor har Lise lagt dem?
De ligger i skapet til Lise, hun ryddet der i går!
Ingrid fant skoene, sminket seg mer enn vanlig og trakk på smilet. Jobb var én ting, men på fridager gikk det helst uten styr.
Men denne morgenen, da speilbildet møtte henne, slo det henne at hun også burde være litt god mot seg selv. Selv med et halvt dusin barn og alt ansvar; det gikk an å smile, kose seg, hygge seg sammen.
Hun husket hvordan hun selv gikk i dyreparken med bestemoren, med matpakke og solbærtoddy, hvor trygg hun var da. Nå skulle hennes barn få oppleve det samme.
Og så, sekken på ryggen, ut av døren.
Naboen i trappa så lurt på henne:
Bare gå du, Ingrid. Det venter deg en overraskelse der ute!
Ingvild kastet seg i armene hennes med katten.
Mamma! Se, er hun ikke nydelig?
Hva kunne Ingrid svare? Ikke annet enn å ta katten, løfte den opp og se på den, for så å sukke:
Dyreparken får vente. Nå har vi fått vår egen tiger. Henrik, hvor er nærmeste veterinær? Kom så går vi!
Det skulle bli en god dag, selv om de ikke kom til å dra i dyreparken. De skulle få nye opplevelser hjemme.
Og den magre, pjuskete katten som Ingvild bar hjem den dagen, ble på noen måneder sunn, vakker og kjærligog gav hele huset enda en liten dråpe glede, et hav av lykke.
Ingen ble overrasket. Ikke Ingrid. Ikke barna. For de visste: Der kjærlighet finnes, finnes det aldri for mye kjærlighet.
