Synnøve Johansdatter ante ikke at mannen hennes hadde et forhold til nabokona på hytta før den dagen hun gikk over for å låne litt salt til å legge ned agurker. Det var Torstein som åpnet døra. Hennes Torstein. Iført bare underbukse og singlet.
Torstein? klarte hun bare å hviske frem.
Ansiktet hans bleknet, så blusset rødt, så blekt igjen.
Synnøve Jeg kan forklare deg alt nå
Bak ham dukket Ragnhild opp, hyttenaboen som hadde vært enke i mange år. Hun hadde en badekåpe slengt over nakne skuldre.
Torstein, hvem er det? ropte hun, og stoppet da hun så Synnøve. Oi…
De tre sto som forsteinet og stirret på hverandre. Synnøve snudde på hælen og skyndte seg mot grinda. Løp nesten.
Synnøve! Vent! Torstein spratt etter, glemte både singlet og underbukse.
Hele veien der de tolv hyttetomtene lå side om side, sto folk ute og kikket.
Torstein Johannesen, respektert mann, leder i hytteforeningen, løp i undertøyet etter kona si nedover grusveien.
Sirkuset er her, murret Arne fra nabohytta, og ristet på hodet.
Synnøve raste inn i hytta og låste døra bak seg. Torstein hamret på utsiden.
Synnøve, slipp meg inn! Jeg må forklare!
Hvor lenge? ropte hun fra andre siden av døra.
Hva?
Hvor lenge har dere holdt på?
Torstein ble stille. Så svarte han lavt:
Atten år.
Synnøve sank sammen mot døra, ned på gulvet. Atten år. Lars, minste sønnen, var akkurat blitt atten.
Det knirket i grinda. Ragnhild kom inn på tunet, nå påkledd og ordnet på håret.
Synnøve, du bør komme ut. Vi må snakke sammen.
Gå vekk, jævla huggorm!
Synnøve, vi er voksne mennesker. Ikke vær hysterisk nå.
Synnøve tok seg sammen, gikk ut, satte seg på trappa. Ragnhild satte seg ved siden av, Torstein sto usikkert til siden.
Atten år, sa Synnøve. Hvordan kunne det bli sånn?
Husker du da du lå på sykehuset med ryggen? To måneder var du borte.
Hun husket godt. Operasjon, lang rehabilitering. Torstein hadde tørket ut agurkene, tomatene råtnet. Hun undret seg over hvordan han klarte det.
Jeg hjalp ham, Ragnhild nikket. Med kjøkkenet, med grønnsakene. Og så…
Så gikk det som det måtte, mumlet Torstein.
Atten år! Synnøve reiste seg. I atten år har dere gjort narr av meg!
Ingen så ned på deg, reiste Ragnhild seg også. Du levde ditt liv. Vi levde vårt.
Vårt? Han er min mann! Far til mine barn!
Og? Har han sluttet å være din mann? Har barna sultet? Har ikke hytta vært i orden?
Synnøve løftet hånden, men Torstein grep den.
Synnøve, la vær.
Ikke rør meg!
Hun rev seg løs og gikk inn. På veien sto folk som hadde kommet til. Nyheter sprer seg fort i et hyttefelt.
Gå hjem, brølte Torstein. Forestillingen er over!
Ingen gikk. Stemningen sydet. Britt på tomt tre sa høyt:
Jeg visste det! Jeg har sett dem sammen mange ganger!
Slutt å lyv, svarte mannen hennes. Du ser jo ingenting.
Hold opp! Jeg ser alt!
Om kvelden satt Synnøve på verandaen. Torstein gikk urolig rundt.
Synnøve, si noe da.
Si hva? Vil du skilles?
Skilsmisse? Vi er jo seksti!
Og? Slutter folk å skilles etter seksti?
Synnøve, nå er du barnslig. Vi har vært sammen i førti år!
Og i atten av dem var du sammen med Ragnhild.
Jeg var med deg! Bare… gikk til henne iblant.
Iblant?
Vel… to ganger i uka.
To ganger i uka i atten år er ikke «iblandt», Torstein. Det er rutine.
Han satte seg overfor henne.
Synnøve, hør… Jeg elsker deg. Men Ragnhild… hun er bare annerledes.
Bedre?
Ikke bedre. Bare annerledes. Med deg handler alt om hjem, barn, praktiske ting. Hos henne slapper jeg av, glemmer alt det andre.
Du slapper av! Jeg også vil ta det rolig, men jeg står og legger ned agurker!
Nettopp! Du har alltid noe å gjøre! Agurker, tomater, syltetøy! Jeg vil av og til bare sette meg, ta en dram, prate.
Kan du ikke det med meg?
Med deg prater jeg om barna, barnebarna, hagen. Med henne snakker vi om livet, bøker.
Les hun bøker? Synnøve så overrasket på ham.
Hun hadde alltid tenkt på Ragnhild som en enkel sjel fra bygda.
Ja. Hun kan dikt også. Elsker de gamle norske forfatterne.
Synnøve måtte nesten le. Torstein og klassikere.
Og nå, da?
Jeg vet ikke. Det får du bestemme.
Jeg? Hva med deg?
Jeg… Synnøve, jeg er sekstito. Hvilke valg har jeg? Livet skal være fredelig nå, det er alt.
Med hvem? Meg eller henne?
Torstein tidde. Så sa han forsiktig:
Kan jeg få være med begge?
Synnøve grep nærmeste gjenstand, det var et glass med sylteagurker. Hun kastet mot ham, men bommet. Glass og agurker knuste mot veggen.
Kom deg ut!
Torstein gikk. Til Ragnhild, selvfølgelig.
Natta var søvnløs. Synnøve lå i mørket og tenkte. Førti år sammen. To barn, barnebarn. Hytte, bygget stein for stein.
Og atten år med løgn.
Eller … var det løgn? Han hadde aldri lovet troskap. Bare levd. Med henne, og med Ragnhild.
Morgenen etter kom Ingrid fra tomt fem med eplekake.
Synnøve, hold ut.
Takk.
Om du vil, kan mannen min banke opp Torstein.
Ikke nødvendig. Vi er ikke unger.
Hva skal du gjøre nå?
Ingenting, foreløpig.
Jeg hadde kastet ut. Forræder!
Ingrid, går ikke mannen din ofte til Britt på tomt tre?
Ingrid rødmet.
Hvorfor sier du det?
Så dem sammen ved bringebærene.
Det… er ikke sånn!
Hva er det da?
De diskuterte parsellen!
I hverandres armer?
Ingrid marsjerte ut, slo døra hardt bak seg.
Senere på dagen kom Arne.
Synnøve Johansdatter… Trenger du hjelp med å pløye et stykke jord?
Nei, takk.
Torstein ba meg si han kommer i kveld for å hente sakene sine.
Hvilke saker? Underbuksene?
Eh… ja, det han sa…
Da har du sagt det. Takk.
Arne trakk seg undrende tilbake.
Torstein kom virkelig senere. Med bøyd hode.
Jeg henter tingene mine.
Værsågod.
Han gikk inn. Synnøve fulgte etter.
Torstein hvorfor akkurat Ragnhild? Hva er det med henne?
Han stoppet.
Jeg vet ikke. Det er bare… enkelt med henne.
Vanskelig med meg?
Ikke vanskelig. Men… du vet alltid best. Når agurkene skal saltes, når potetene skal settes, hvor mye penger vi skal gi til barnebarna. Hun vet ikke. Hun spør meg.
Det får deg til å føle deg smart?
Mer… trengt.
Synnøve satte seg på senga.
Torstein, jeg vet heller ikke alt. Jeg vet for eksempel ikke hvordan jeg skal leve når mannen min har hatt en annen i atten år.
Synnøve…
Jeg vet ikke hvordan jeg skal se barna i øynene. Eller barnebarna. Hva sier jeg når de spør hvorfor bestefar bor hos naboen?
Du trenger ikke forklare noe!
Jo, Torstein. Sindre kommer i morgen, med kone og barn. Hva sier jeg til dem?
Si vi kranglet.
Torstein satt seg ved siden av.
Kan vi ikke bare late som om ingenting har skjedd?
Hvordan det?
Late som Ragnhild ikke bor der borte?
Og hva foreslår du?
Synnøve reiste seg, gikk til vinduet. Der ute vannet Ragnhild agurkene sine i samme badekåpa.
Vet du hva? Bo hvor du vil. Men du forteller barnebarna selv.
Synnøve!
Og i år legger du ned agurkene selv.
Det kan jeg ikke!
Ragnhild hjelper deg nok. Hun er jo så belest. Da lærer hun seg kanskje sylteteknikk å.
Torstein tok med seg knyttetøysbylten og gikk. Folk langs hele veien sto og så.
Utover natta lå Synnøve våken. Tenkte. Førti år og to barn. Hytte. Atten år med hemmeligheter.
Neste dag kom Sindre med familien.
Mamma, hvor er pappa?
Hos naboen.
På besøk?
Han bor der.
Sindre satte seg fortumlet.
Hva?
Synnøve fortalte. Kort.
Atten år?! Mamma, det betyr jo at…
Ja, da Lars ble født, var de allerede i gang.
Sindre staplet ut til Ragnhild. Hylte. Døra slamret. Han kom tilbake.
Pappa sier han elsker dere begge.
Flott for oss.
Mamma, kanskje han faktisk gjør det?
Sindre, kan du det? Elske to kvinner?
Jeg? Nei. Men jeg er ikke pappa. Han er spesiell.
Det er han.
Barnebarnet kom stormende inn.
Besta, hvorfor bor bestefar hos tante Ragnhild?
Bestefar hjelper henne i hagen, svarte Synnøve.
Sindre lo.
Mamma, du er utrolig…
På kvelden var det bråk på tunet. Synnøve gikk ut. Torstein sto ved drivhuset.
Hva er det nå?
Må åpne for tomatene. Sol i morgen, de kan koke.
Men du har jo flyttet ut.
Men tomatene er mine! Jeg kan ikke forlate dem!
Og?
Jeg lar dem ikke dø!
Han åpnet. Forlot eiendommen over til Ragnhild.
Neste morgen kom Sindre ut igjen.
Har pappa flyttet hjem nå?
Han blåser opp luftmadrass i skjåen.
Du er et helgen. Har du tilgitt ham?
Nei, bare dum. Altfor sent å endre seg nå.
En uke senere flyttet Torstein fra skjåen tilbake i huset. Etter en måned sluttet Synnøve å merke at han fremdeles gikk over til Ragnhild to ganger i uka. Etter et år var det bare nabokoner som husket den saken lenger.
Snart kom det nye historier. Britt på tomt tre gikk til Per på tomt fem, og Ingrid flyttet inn med Britts mann.
Synnøve stod og salta agurker. Torstein satte opp nytt drivhus. Ragnhild sto over gjerdet og leste bøker.
Hva er kjærlighet? Å leve sammen i førti år, få barn, bygge hytte, plante trær.
Og godta at ingenting noen gang blir helt perfekt. Ikke engang kjærligheten.
Særlig ikke kjærligheten.
