Petter. En fortelling

Petter. En fortelling

Sykehusvinduet sto på vidt gap. Det var sykepleieren som hadde åpnet det tidlig om morgenen, trolig for å lufte ut den spesielle sykehuståka av sprit og gammelt sengetøy. Luften var klar, gardinene blafret, bladene på trærne utenfor var så grønne at man nesten ble mistenksom, og det var fortsatt lenge igjen til den vante norske småklebne sommerheten.

Petter hadde akkurat fått fjernet blindtarmen sin. Det ble sagt at det var et vanskelig inngrep, så de såvidt rakk det men Petter, han var ikke typen som krevde dramatikk.

Du er ikke redd for sprøyter, vel? lo sykepleieren, mens hun presset luft ut av sprøyta så den sprutet som en brusflaske.

Petter snudde seg bare tverrt på siden, for han fikk jo enda ikke lov til å reise seg.

Jøss, truet hun virkelig med det…

De hadde dumpet ham inn fra en bakgård. Det var der det startet. Nei da, han var ikke hjemløs, han kom bare fra barnehjem. Han og guttene hadde vært på torget for å prøve seg på småjobber ikke spesielt lovlig, men noen må jo få råd til litt ekstra kake i livet. Så slo krampene inn midt på veien.

Det eneste han angret på, var at han hadde dratt med seg Lasse og lille Sindre nå ble det sikkert styr på hjemmet. Allerede dagen før, etter operasjonen, var Kari assisterende styrer innom og fektet med bekymringene sine. Petter var fortsatt i døs etter bedøvelsen, så han kunne bare vagt huske at hun hadde vært der ansiktet sånn nærme ansiktet hans, men detaljene hadde forsvunnet.

Hvorfor kunne han ikke bare fått vondt inne på barnehjemmet? Da var det jo bare tre skritt til sykestua. Men nei…

Han la hele skylden på aprikosene. De fikk en kasse gamle aprikoser på torget. Men gamle er jo en sannhet med modifikasjoner de var søte som honning. Så gikk det som det måtte gå de gaflet ned alt og vips…

Jaha, helten! Hvordan går det? Den eldre legen med overskudd på kroppshår så til såret. Nå er det verste over. Nå kan du droppe frykten.

Jeg var ikke redd, jeg.

Oioi! Skikkelig tøffing altså? Vel, modig unge Nå ble han alvorlig. Du får ikke spise, ikke sjokolader og ikke noen pakker. Vær tapper uten søtt til kvelden, da får du rød saft.

Petter nikket mest av høflighet. Han visste at det verken var noen som kunne eller ville levere sjokoladepakker til han. På barnehjemmet var alle sikkert bare sinte over at han hadde sneket på torget og lurt med andre unger på ulovlig utflukt. Og akkurat på vei hjem, ut gjennom det store hullet i gjerdet, måtte han snuble i sin egen blindtarm. Forbaska uflaks

Når det gjaldt mot, hadde legen jo rett. Petter var modig måtte være det. Livet hadde aldri gitt ham annet valg. Mora hans, hun hadde kanskje født ham ved et veldig uhell. Kanskje bare fordi det kostet for mye å fjerne ham. Petter fylte ti denne våren, men han tenkte nøkternt på det som alle barn fra barnevernet gjør.

Av en eller annen grunn var han ikke sint på mora. Snarere det motsatte, litt takknemlig, for hun hadde i det minste født ham. Selv om hun skrev fra seg ansvaret dagen etterpå takk likevel.

Frem til han fylte tre var han på småbarnshjem, så ble det barNevernet i Skien, og senere under navnet Petter fra Ringerike. Han husket bare at han alltid måtte sloss for det meste.

Maten, for eksempel. Kokker og ledere forsvant ut av kantina med handleposer og bagasjerom, og ungene kranglet om rester. Ikke bare om mat heller; det var slåssing rundt absolutt alt. Han var sterkere enn de fleste. Brakk armen to ganger. Den gamle frisøren deres holdt på å begynne å gråte under en runde med maskina, da hun så hodebunnen: arr på arr.

Men, hvorfor grine? Petter gråt aldri.

Og nå later de her som om han skal bli skremt av et arr på magen, eller av noen sprøytestikk…

Festlige folk.

Petter syntes voksne var kjølige og kalkulerende. Han var ingen liten, søt jente som fikk alle til å si åhh, men ganske rett fram, røff, og med sta blikk.

Hør her, Pettersen! Om du finner på noe tull, så blir det isolat! pleide Kari å true ham.

Han svarte aldri opp, men likte heller ikke å bli overkjørt. Han hadde forlengst laget sine egne regler.

Det fantes én voksen han ofte husket på. Han visste ikke hvordan det var å huske på en mor og snakke i tankene, men denne dama, som bare var innom en kort stund, snakket han ofte med inni seg.

Han var seks da hun begynte på barnehjemmet i Skien ikke der han nå bodde ved Ringerike, men et annet. Han ante ikke hva hun var ansatt som. Han husket bare en mild stemme, blå øyne, myke hender og en duft han ikke kunne beskrive. At hun løftet ham opp på fanget og hvisket:

Du må være sterk, vesle Petter. Spis godt, pass på deg sjøl, og hør etter. Det blir tungt, men du klarer det. Prøv så godt du kan, ikke sant?

Og etterpå sang hun en nattasang.

Sov, vesle pusen min, med knurr og hvit labb, so-ro, so-ro
Halen er grå, potene så hvite, so-ro, so-ro
Potene hvite, ørene så små, so-ro, so-ro

Selv nå som Petter var stor, tenkte han ofte på den enkle sangen, særlig når savnet stakk ekstra hardt. Han lukket øynene, nynnet teksten, kjente det varme fra hendene i minnet og verden ble lettere å tåle.

Så forsvant hun, som et pust i vinden. Alt han hadde igjen var sangen og minnene. Ikke en eneste gang etterpå hadde noen sunget for ham, eller løftet ham på fanget. Han husket ikke navnet hennes. For ham var hun mamma. Selv om han visste at hun sikkert bare var vikar. Men det går an å late som.

Sykepleieren lukket vinduet og re opp sengen tvers over. Petter jublet innvendig å ligge helt alene var fryktelig kjedelig.

Ganske snart kom en båre trillet inn, med en liten flokk hvite frakker samlet rundt seg. Det var sus og dus noen minutter. Petter kunne såvidt titte over lakenet: en spinkel gutt med spisst ansikt og en pose koblet til armen. Så ble det stille med bare en sykepleier og en mann i krøllete blazer og hvit frakk.

Ingen pratet særlig mye. Noen få ord her og der.

Han kommer til å sove, opplyste sykepleieren.

Bra. Takk.

Bare si ifra

Ja.

Så gikk hun ut. Mannen ble sittende og drømme seg bort. Gutten sov stille.

Selv om det var varmt, beholdt karen både jakka og frakken på. Han så nesten selv dorsk ut, eller kanskje ville han ikke bli sett uten alle lagene sine.

Ryggen til Petter begynte å verke, så han snudde seg bare senga knirket. Mannen snudde seg og fikk øye på ham, med mørke ringer under øynene og en stressrynke mellom brynene, men han så hyggelig ut.

God dag, hvisket han, omtrent som om han akkurat registrerte at Petter var der.

Hei, svarte Petter.

Da gadd ikke mannen sitte med ryggen til mer, men dro bort stolen og satt.

Operert?

Jepp, snittet blindtarmen.

Det er bra. Du ligger?

Får ikke stå opp.

Vil ha noe?

Får ikke spise før til kvelden. Hva med han? Petter nikket mot senga ved vinduet.

Han? Mannen så mot sin egen sønn og trakk pusten. Noe annet. Går det bra at jeg sitter her litt? Kan hjelpe om du trenger. Eller så går jeg om noen kommer for å snakke med deg.

Neida, det går helt fint, svarte Petter. Han hadde jo ingenting han skulle ha sagt uansett.

Mannen smilte nesten umekkelig, flyttet stolen.

Han heter Sondre, og er elleve. Du da?

Petter. Ti.

Takk, Petter, sa mannen og Petter ante ikke hvorfor han skulle takkes.

Dagen etter gikk det folk ut og inn av rommet konstant. Sondre fikk intravenøst hele formiddagen, og legen var innom mange ganger. Faren lå på en feltseng i hjørnet, hvisket lavt innimellom til gutten. Sondre flyttet på henda og snudde hodet, men åpnet aldri øynene. Han så rett og slett sovende ut.

Så kom et eldre ektepar med en høy, rett kvinne med nesehump og krøller i hestehale. Hun var blek, rødøyd og usannsynlig utmattet, og måtte hjelpes til stolen. Hun satt lenge og strøk Sondre på hånda, hvisket varme ord.

Kunne du flytte denne gutten, da? spurte faren legen og pekte over på Petter. Kona mi er skjør nå.

Ja, vi fikser det i dag.

Legen kom bak senga til Petter uten videre.

Hvordan har du det, Petter? Gjør det vondt?

Litt

Natta var heller ikke noe å skryte av, såret verket og slangen gnagde. Han fikk ikke mat på hele dagen enten glemte de det, eller så skulle han sultes med vilje.

Da prøver vi å reise oss litt. Går du forsiktig? Du blir flyttet til et annet rom. Nå tar vi ut slangen, sa legen. Sykepleieren kom småirritert og skiftet fort, og folk drysset inn og ut.

Først da forsto Petter at Sondre trolig skulle dø. Han våknet aldri, det lå en trykt stillhet over alle de voksne. Stemningen var som i et norsk konfirmasjonskaffe mye lavmælte, tunge samtaler og nikk.

Hele dagen var det ei ung jente tanten til Sondre ved sykesengen. Petter syntes hun var litt skummel, og prøvde hinte til sykepleieren at det var flaut å ligge halvnaken. Men hun avfeide ham blankt:

Tull, ingen bryr seg! Dette går fort.

Hun hadde rett, det var unnagjort på sekunder. Nå kunne Petter plutselig røre på seg igjen han bare visste ikke hvor klærne var blitt av. Jenta så ut på treet utenfor og tørket han rundt munnen som om han var fire år gammel. Han savnet å spørre om klærne, men lot være.

Ingen bryr seg! Og for det meste stemte jo det.

Men etter en time tok han mot til seg og satte seg opp. Hodet svirret, men han ga seg ikke.

Kan jeg få klærne mine? spurte han.

Jenta ristet på hodet, men lovet å sjekke. Bare følg med på Sondre så lenge.

I et tappert forsøk på å gå, pakket Petter seg inn i dynen, men det gikk ikke mer enn et par steg før han måtte sette seg igjen og gispe.

Skal jeg hjelpe deg?

Nei han fikk jo ikke til å reise seg likevel.

Da klærne kom, var det sykehustøy, selvfølgelig. Jenta tilbød seg å snu seg, og han trevlet på seg buksene. Alt var altfor stort, så han måtte knyte inn livet, og de brede bena subbet på gulvet. Jenta fikk øye på det og lo:

Jøss, her får vi måle om du rekker å vokse før du skrubber knærne av! Kom hit, så bretter jeg opp.

Hun satt på huk foran ham så lenge at han omtrent besvimte av pinlighet.

Tror jeg besvimer, her

Oi, oi, sett deg! sa hun og dyttet ham på stolen. Du er jo fortsatt syk, du. Har du spist? Hva heter du?

Petter.

Jeg heter Ingrid. Petter, du burde hatt moren din her, så vi kunne ringt henne eller, har du noen å ringe til?

Nei, det går fint Jeg har det mye bedre nå. Må på do.

Han kom seg dit, tok en titt i speilet og så ut som en blanding av et troll og en krigsfange. Blå ringer under øynene, blek munnen. Det eneste som lyste opp, var de beksvarte øynene. En ansatt hadde sagt at han sikkert fikk navnet Pettersen fordi øynene hans var svarte som ravneskinn. Og gjengen på barnehjemmet kalte ham Ravn. Han var litt stolt av det.

Han spylte ansiktet i kaldt vann, og følte seg bedre. Like etterpå kom Ingrid tilbake hun hadde ordnet gelé til ham.

Den må du hente sjøl, hvis du først er i aktivitet, fleipet vaskedamen.

Han holdt jo på å kollapse, han! Jeg henter! snappet Ingrid foreløpig er det kun gelé for deg, så får du vente på vaflene.

Petter orket ikke ligge stille. Tilbake på rommet satte han seg for å studere Sondre, en nydelig gutt med krøller og syltynn kropp. Han minnet om moren sin, bare mye blekere.

Skal han dø? spurte Petter, så rett fram som bare barnevernsunger kan.

Ingrid skalv litt.

Vi vet ikke. Men ja, Sondre er veldig syk. Fire operasjoner og mange år med behandling. Foreldrene hans er utslitt. Jeg er tanten hans. Men mirakler kan skje, ikke sant?

Jeg vet ikke, svarte Petter.

Han satt lenge og funderte på Sondre. Helt annen type barndom, tenkte han sånn man bare har sett på Familien Lykke på NRK: Foreldre, besteforeldre, fast, trygg bakgrunn. Alt tilrettelagt og likevel skal han ligge her og dø. Er det ikke ironisk, kanskje?

Petter ble ikke flyttet på. På kvelden kom Sondres far tilbake, ble mer virvar. Og Petter overhørte at det var visst ingen fra barnehjemmet som hadde kommet innom.

Du, Petter? Faren spurte lavt, Er du fra barnehjem?

Mmm.

Kanskje du skal flytte til et annet rom? Sondre er ganske dårlig han sukket.

Det går bra. Kan jeg bli?

De neste fire dagene var som en dårlig reprise. Petter fikk feber og ble til slutt overført til et rom fullt av gamle menn med innrøkte lunger. Han kjedet seg så han vurderte å lære kabal, men stakk ofte bort til Sondre likevel. Ingen jaget ham.

Utskrivelsen ble utsatt feberen holdt seg.

I løpet av tiden fikk han vite at Sondres far het Mads Haugland. Han hadde funnet ut det aller meste om Petter både via spørsmål og via småpikene på sykehuset. Han kom med noen klær til Petter som takket for vane, men blikket gikk rett mot Sondre.

Er dette hans klær?

Jepp.

Men, hvis han overlever? Spurte Petter alvorlig.

Mads så på ham, forundret. Slikt sa de aldri høyt i familien overlever eller dør. Det var tabu. Det var som om all trøst lå i å late som om slutten aldri kom.

Én gang, da konen hans fikk beskjeden, ropte hun:

Vi har gjort alt som går an å gjøre, alt er riktig men hvorfor hjelper det ikke? Hvorfor dør han?!

Når en man er glad i forsvinner, gir kroppen etter. Det hadde skjedd med kona Sofie de ga henne beroligende, men hjalp lite.

Hva om han ikke dør? spurte Petter.

Mads kjente han måtte svare ærlig mest for sin egen skyld.

Han klarer det nok ikke, Petter. Han dør.

Gjør det vondt å dø?

Petter strøk en av skjortene til Sondre, så på den hjelpeløst.

Det går raskt. De passer på at han ikke har smerter. Det er det viktigste nå.

Men han beveger jo seg?

Ja. Vi snakker med ham likevel. Håper han hører det. Det vet vi jo ikke sikkert.

De voksne satt dag og natt ved sengen. En kveld forlot Mads rommet og lot Petter være der. Da han kom tilbake, sto han i døråpningen og så gutten snakke lavt til Sondre, holde ham i hånden.

…og jeg aner ikke hvor mora mi er, kanskje hun ikke lever engang. Men jeg er ikke sint på henne om hun kom, ville jeg tilgi. Tror du ikke det? Forresten, du trenger ikke dø. Tenk på moren din, hvordan hun sørger! Og faren din du skulle sett sånne pappaer på barnehjemmet! Om jeg hadde hatt en sånn, hadde jeg aldri dødd. Jeg lover å levere tilbake skjorta om du våkner. Sånn det er på barnehjemmet man stjeler jo aldri sokker.

Mads kremtet, det satte seg fast i halsen. Petter spratt opp, blikket brant.

Han hørte meg! Han klemte fingrene mine, jeg sverger på det!

Jeg tror deg. Jeg tror han hørte.

Ingen sa ordet døden i familien, men alle visste. Sondre fikk diagnosen for tre år siden, først muskelsykdom, så kom hjertet, lungene hele kroppen. Alt dette var sånn at bare de som står nært, klarer å forstå hvor sliten man kan bli. Smerten la seg som et teppe over hele huset til familien. Kona, Sofie, hadde brukt opp all styrke sine på å sitte med Sondre. Reisen til sykehuset i Oslo hadde brukt opp alle krefter.

Og da skulle den eneste trøsten bli en ungen fra Ringerike med svarte øyne?

Fortsett å snakk, Petter. Tror han liker det.

For Mads var samtalene mellom Petter og Sondre som å høre vårregn på en tørr plen. Han sto gjerne på gangen og lyttet:

Tenk, da Sarantis det beistet fra Bø brakk armen min, ble alt svart. Jeg så bare stjerner. Men jeg skrek ikke. Sa bare: Skal du brekke den videre eller hva? Og han stakk til sykeavdelinga, han! Tullebukk. Skjønner du? Det der er mye verre enn sykdommer. Så, stå på, Sondre, ikke gi deg!

Sondre døde om natten. Petter merket det knapt og det var det ingen som fortalte ham. Etter inspeksjonen dagen etter, gikk han for frokost og svingte innom rommet. Det lå nå et annet barn der.

Hvor er han? Petter pekte på den pent re oppredde sengen.

Aner ikke, svarte gutten, og bladde i et tegneseriehefte.

Petter løp rett bort til vaktrommet ingen sykepleier. Gjennom gangene, til han fant en lege:

Sondre, hvor er han? Tok de ham? Hvor?

Sondre? legen stanset, forsto. Han var fryktelig syk

Døde han? avbrøt Petter.

Legen nikket. Dessverre.

Petter rygget ut nå var han sintere enn noen gang. På hele sykehuset, på alle voksne.

Feiginger! Gjorde ingenting!

Hvordan skulle han vise raseriet? I gangen sto en vaskevogn han sparket til bøtten så vannet skylte over gulvet. Vaskehjelpa skrek, folk kom løpende, Petter slo opp døra på rommet og satte seg på senga med hendene over ørene.

Hele sykehuset! Fullt av folk, og ingen reddet vennen hans. Ikke et spytt engang!

Hvorfor syntes han Sondre var en venn, han som knapt hadde vært våken? Petter visste ikke. Men han hadde fortalt ham alt: om mora, om dama som sang ham inn i søvn, om slåssing og arr.

Og den natten, siste natten før Sondre døde, hadde Petter drømt at Sondre satte seg opp og smilte trist. Petter ville hjelpe ham opp, men Sondre ba ham sitte. Med tynn, nesten jentete stemme, fortalte Sondre om seg selv.

Hva han sa, husker ikke Petter bare stemmen. Så snudde Sondre hodet mot vinduet, klatret opp i vinduskarmen, og Petter skvatt så han våknet.

Slik snakket han til Sondre etterpå inni hodet. Sondre svarte, fortalte om sjøen de hadde reist til, om bestemor og bestefar bestefar var visst generalløytnant, løy han. Sondre fortalte om skolen og rommet sitt, alt det Petter bare kunne drømme om.

Som for eksempel at alle har egne senger samlet på ett rom. At alle har eget klesskap i gangen, og at torsdager er det fisk, mens mor skjenker te med øse sånn som på barnehjem, bare mye bedre.

***

Noe rart skjedde med Mads da sønnen døde. Han pustet lettere ikke fordi han ønsket sønnen bort, men fordi lidelsene var over. Å akseptere døden, og hjelpe kona å gjøre det samme, ble det nye prosjektet.

Etterhvert tenkte han mer på Petter. Å snakke om adopsjon der og da, var galskap det ville ikke Sofie ha forstått. Ingen kan erstatte Sondre. Portrettet hans stod hjemme omgitt av blomster, og Sofie satt der hver dag, tente lys og gråt. Kirken og kirkegården ble nye møtepunkter. Etter hjemmets gamle tragedie en ektopisk graviditet for åtte år siden visste de begge at flere barn ble det ikke.

Og Petter kom aldri til å få verken mor eller far…

Han var så annerledes røff, rar, en buldrete krabat ingen kunne klemme. Men Mads hadde hørt hvordan denne gutten snakket, han hadde sett styrken, hvordan han holdt familien oppe.

Sonja? Jeg var innom sykehuset. Petter er skrevet ut nå.

Hvorfor var du der egentlig? Sofie så på ham med et oppgitt blikk.

Måtte bare hente noen papirer. Og så, de sa Petter hadde laget et lite sirkus da Sondre døde, anklaget oss alle.

Stakkars gutt, sukket hun.

Ja det var kanskje ikke så dumt, mumlet Mads.

Hun vinket ham bort, ville ikke høre mer om gutter.

Men Mads klarte ikke slutte han dro til barnehjemmet i Drammen. Der møtte han mistenksomme blikk, spørsmål så det sved bak ørene. Styreren, en tverr dame med stramt fjes, ga ikke slipp på gutten bare sånn uten videre. Dette er jo bare et uskyldig besøk, sa Mads, men de ble ikke overbevist.

Han ga seg ikke og kontaktet sin gamle klassevenninne, Tove Simonsen, som jobbet med adopsjon og støtte til fosterfamilier. Han fikk adressen hennes og stakk innom for en lang prat. Tove forsto, var medfølende, og lovte sjekke opp gutten. Men hun la vekt på én ting: Det må være både ektefelle og barn med på laget.

Mads skaffet papirer til adopsjon fosterhjemsopphold. Myndighetene på kontoret var overraskende hyggelige og oppmuntrende.

Om alt dette sa han lite til kona. Men til svigerfar og søster Ingrid sa han det, og Ingrid var optimist hun likte Petter. Begge snakket med Sonja.

Men hver gang temaet kom, gråt hun.

Han blir aldri Sondre. Skjønner dere ikke det?

Men det er da ingen som prøver å bytte ut Sondre, Sonja! Han trenger foreldre vi trenger et barn. Han er vanskelig, sær, annerledes. Men du burde hørt ham snakke til Sondre! Han holdt meg, en middelaldrende gretten fyr, på beina. La oss bare møte ham!

Bare ikke press

Det var første gang hun bøyde litt av.

Første møte ble inne på styrerkontoret, med Tove som passiv observatør. Petter satt der, knuget hendene så knokene stakk, ville ikke se på noen, og ga ikke Mads hånda engang.

Skulle ikke tro at han hadde vært tøffing.

Da de dro hjem, klagde Mads:

Han vil tydeligvis ikke til oss…

Feil, sa Tove. Han vil det så mye at han nesten ikke tør vise det. Han skal klare seg fortreffelig, men er livredd for å ikke strekke til.

Er vi så skremmende?

Dere er de første ekte foreldrene han har møtt. Han aner ikke hvordan han skal være med dere. Nå drømmer han bare om dere, sa Tove.

De bestemte seg for besøk. Petter sa verken ja eller nei, og Sonja var skeptisk.

Hele kroppen til Petter var i beta-modus da han kom inn på det store, pyntelige kjøkkenet. Svetten piplet fra håndflatene, han så ned i tekoppen, og det eneste han fryktet mer enn konfrontasjon var å dulte borti noe med albuen. Han holdt pusten under hele seansen.

Særlig var han livredd for Sonja.

En skje falt i gulvet, og Petter stivnet.

Hjælp, kaboom, bare, utbrøt han, halvveis i sjokk.

Mads lo. Jadda! Det var matten, det! Ta deg en brødskive, gutt, du ser ut som du har vært borte i sultestreik.

Petter tvang i seg noen poteter, tygde så langsomt at det kunne vært meditasjon.

Kom, vil du se rommet til Sondre? spurte Sonja til slutt.

Da kviknet Petter til, nikket ivrig.

Han gikk inn, så straks det store portrettet av Sondre frisk, lys, glad, nesten like kjapp i blikket som før. Det var rart men støttende. Det føltes som om Sondre sa: Slapp av, kompis. Jeg er her et sted.

Du, Sondre, hei! sa Petter og klappet på portrettet. Du så litt rundere ut her.

Han var ikke alltid så tynn, skjønner du, det var bare mot slutten… før…, sa Sonja stille.

Før han døde, ikke sant? sa Petter åpent, og alet gjennom albumet mens hun sank ned ved siden av.

Er det han? Den lille lubne? Morsom fyr

Sonja tørte etterhvert se på bildene. Det gjorde vondt, men ikke den gamle, lammende sorgen. Med Petter gikk det lettere.

Hadde du villet bo her hvis vi spurte? spurte hun plutselig.

Petter stivnet. Jeg vet ikke. Sondre var kjempegrei. Jeg er ikke så jeg vet ikke helt.

Hun smøg armene rundt ham og klemte.

Vi tar deg ikke inn for å erstatte ham, bare fordi du er deg.

Han syntes klemmen var uvant det var lenge siden noen hadde rørt ham. Han stirret bare på albumet mens hun gynget ham.

Petter pleide aldri å gråte. Men nå kom en klump opp i halsen plutselig rant tårene.

Gråter du, Petter? Sånn, sånn, ikke gråt da begynner jeg også. Hold ut, du er jo mannfolk! Du må være sterk!

De ordene hadde han hørt før.

Vinduet sto fortsatt åpent. Luften var ren, gardinet buktet seg, trærne var grønne, portrettet av Sondre smilte.

Og Petter spurte, som et lite barn:

Kan du, helt tilfeldig, en sang som går: Vesle pusen min med grå hale so-ro, so-ro?

Tror jeg har hørt den, det er en vuggesang? Vil du jeg skal lære den?

Petter snufset og nikket. Nå hadde han ikke flere ønsker igjenSonja smilte gjennom tårene, en slags forsiktig varme i øynene. Hun samlet ordene, fant frem stemmen sin, og strøk ham over ryggen:

Sov, vesle pusen min, med knurr og hvit labb, so-ro, so-ro…
Halen er grå, potene så hvite, so-ro, so-ro…

Petter lukket øynene. Ordene la seg over ham som et pledd, så mykt at all uro gled vekk. Han lot seg gynge stille frem og tilbake, og en gryende visshet vokste i ham: Her, i dette huset, kunne han kanskje finne et rom til stemmen sin. Her kunne han både huske Sondre og samtidig puste fritt.

Et sted i huset knirket gulvet forsiktig. Mads sto i døra med tekoppen, så dem i halvmørket mor og gutt, to skjøre sjeler som holdt hverandre fast i livet. Han smilte, trakk diskret for gardinen og lot kvelden senke seg varsomt over dem.

Ute vaiet trekronene i vinden, glitrende grønne, som om sommeren ville vise Petter at nye historier vokser ut av alt som en gang har vært sårt og tomt.

I det Sonja nynnet videre, glapp Petter den siste frykten og en ro han aldri hadde kjent før, sildret stille inn i ham:

Potene hvite, ørene så små, so-ro, so-ro…

Og endelig, mellom gråt og latter, forsto han: Det gikk an å åpne vinduet, slippe inn nytt lys og likevel ta med seg sangen videre.