Kakerlakker
Kakerlakkene i hodet til Marit danset reinlender. En sånn riktig livlig og heftig en.
De viftet med beina som små lykter og holdt takten med to klapp og tre trinn til musikken som varte og rullet høyere og høyere inne i Marits hode.
Nei, egentlig pleide kakerlakkene til Marit å være rolige. Stille, beskjedne og, ja, staselige. Heller ikke småtteri; hun hadde brukt mye tid og fantasi på å foredle dem. For det var ikke spesielt rikelig med egne fra starten.
Bestemor sa alltid til Marit at kakerlakker i hodet var bare bra. Hvis du har noen av dem, så er du garantert en original type. Litt fyr, liksom. Og sånne mennesker lever ikke bare et morsommere liv, men gjør det litt mindre kjedelig for alle rundt også. Det er jo ikke akkurat et overflod av fargeklatter til daglig.
Det med fart og futt var det faktisk ikke Marit som hadde kommet opp med. Bestemor hennes var nemlig temmelig moderne til å være over åtti. Brukte ungdommelige uttrykk og slang, og sånn. Bestemor var altså slettes ikke født bak en låvedør.
Teknisk sett var det egentlig oldemoren hennes, men Marit kalte henne alltid bestemor. Sånne olde- betyr jo egentlig ingenting, når bestemor har fylt hele mamma- og bestemorrollen i ett. Livet funker sånn også. Det var bestemor, punktum. Detaljer er bare detaljer.
Marit elsket bestemora si. Hvordan kunne hun ikke? Det fantes jo ingen nærmere. Mamma telte liksom ikke helt.
Moren til Marit, hun… De finnes ikke sånne folk! Hun var så utrolig smart, vakker, og dessuten rektor! Og ikke for hvilken som helst skole, men likevel ikke for den skolen Marit gikk på, heldigvis. Der måtte bestemor si nei. Hun insisterte på at mamma skulle la jenta få gå på en annen skole.
Hvorfor skal ungen din ha alle dine problemer?
Hva mener du?
Du skjønner det godt nok. Der er hun bare et vanlig barn, her ville hun vært dattera til rektoren. La nå jenta få ha sitt eget rykte, det kommer hun til å trenge. Det er lett å miste det, men å få det tilbake… Nei, dette trenger jeg jo knapt å forklare deg! Du er jo voksen!
Bestemor snakket aldri i gåter. Hun satte ting på spissen og var ærlig, for det syntes hun var best. Sånn gikk det, Marit fikk se resultatet. Bestemor hadde faktisk oppdratt mamma alene fra hun var fem. Etter den dagen mammaen til Marits mamma forsvant, altså oldemora. Marit fikk ikke vite hva som egentlig skjedde før mye senere. Det var ikke noe folk snakket om hjemme.
Det var et uhell, Marit. Bare et dumt uhell. Et isflak… Noen slurva, taket var ikke måka. Sånn mistet noen livet. Bra det bare var én, for mammaen din gikk rett bak. Hadde hun ikke dytta henne, hadde jeg vært alene i verden.
Bestemor, kan sånt skje hvem som helst?
Skal jeg juge for deg?
Nei!
Det kan skje med hvem som helst! Deg, meg, paven i Roma. Med hvem som helst, vesla. Men det er ikke grunn til å gå og grue seg hele livet av den grunn.
Hva er det grunn til da?
Til å leve! Hvert eneste minutt som om det er det siste. Gi seg selv og verden noe ingen andre har gitt før. Gi alt du kan, uten å forvente noe tilbake, så mye du kan, for å gjøre verden litt bedre, ærligere, vakrere. Litt lysere, Marit! Det er nok mørke der ute uten vårt bidrag.
Bestemor, det er lett å si, men vanskelig å gjøre. Jeg vet det.
Og det er bra at du vet! Da snakker hjernen din den riktige retningen! Kakerlakkene dine begynner å bli ordentlige smartinger.
Hva vokser?! Uff da, bestemor, hva snakker du om kakerlakker for?!
Insekter var Marit ikke noe stor fan av, nei. Ja, ja til bier og sommerfugler, de var søte nok. Men disse skapningene, disse med nakne ben, de ga henne en skikkelig frysning.
Æææ! Bestemor! En kakerlakk!
Ikke rør den! Den har kanskje unger! Bestemor smalt et tøffel over den og så seg rundt med skarp blikk. Har du sett flere?
Nei! Men du sa jo den hadde unger!
Ja, nettopp. Lurer på hvor de er.
Så begynte storvasken, og Marit visste at det var slutt for resten av kakerlakk-familien også.
Senere skjønte hun jo at bestemor egentlig syntes synd på henne. Hun visste at Marit ropte høyest i gata, men handlingskrafta, den kom seint. Før hun fikk gjort noe, kunne kakerlakken allerede ha barnebarn.
Dette visste faktisk alle rundt henne fra bestemor til treneren på turnlaget.
Jenta di bør prøve noe annet. Hun er myk og har talent, men hun tenker for langsomt. Det kan være farlig når man må ta raske avgjørelser. Tenk litt på det!
Jeg skal tenke, sa bestemor, og meldte Marit inn i sjakklubben.
Der var det perfekt. Ingen pushet henne, hun kunne bruke all tid hun trengte, og ble til og med rost for det! Hun fant raskt ut at hun trivdes.
Bestemor var stolt som en hane. De gangene Marit vant en pokal, bar hun den hjem så alle naboene fikk se.
Du er ei stjerne, veslemor!
Bestemor, nå skremmer du meg!
Hvorfor det?
Jeg husker at du sa til mamma at stjerner blir sjelden lykkelige. Da vil jeg ikke være stjerne, vet du! Ikke noe for meg!
Du har misforstått litt, vennen min.
Forklar da! Jeg er jo bare et barn!
Bestemor forklarte. Alltid. Hva enn Marit spurte om, fikk hun et svar med innlevelse, forstand og nøye gjennomgang. Ikke alltid slik mammaen ønsket, riktignok.
Hva har du nå sagt til Marit, bestemor?! I dag spurte hun meg hva ha barn utenfor ekteskap betydde. Må hun virkelig vite sånt? Hun er tretten, bestemor!
Hvorfor ikke? Ungdommen i dag er tidligere modne enn vi var. Du burde høre hva som foregår i klassen hennes! Romaner og drama over hele linja, føler meg som gammelmor selv! Og dette lærer jeg selv etter å ha vært gift tre ganger! Du aner ikke hvor mye ungdommen vet i dag!
Men Marit sier aldri noe sånt til meg…
Men du spør jo aldri. Husk at vi alle er sånn, vi i familien… Hva annet kan man si? Stille på utsiden, fullt party på innsiden. Snakk med barnet ditt, ikke bekymre deg! Jeg har bare sagt det som er nødvendig. Om hun la merke til det, så er det fordi hun er smart og har god hukommelse.
Bestemor, hva skal jeg gjøre med at hun er så smart? Hun stiller så rare spørsmål. Hvordan snakker jeg med henne om alt dette?
Slik jeg snakket med deg. Husker du?
Du skjulte aldri noe for meg, sa alltid tingene som de var. Forresten, hvorfor?
Fordi livets virkelighet alltid tar hardere enn det mamma eller bestemor kan gjøre. Jeg sier det som det er nå, så slipper hun å tråkke i de samme fellene selv. Forstår du? Du var jo forberedt, men likevel fikk du Marit da du var nitten uten mann. Ikke bare bra det, veit du?
Bestemor!
Du skjønner jo hva jeg mener! Jeg vet alt om kjærlighet og uvitenhet om familien hans. Han fikk ingenting igjen for det, men vi fikk Marit. Det er bare trist at du er alene. Det er dét som bekymrer meg! Ung, vakker og smart, men ingen privatliv. Det er synd, Lisbeth!
Bestemor, ikke begynn nå…
Jeg skal ikke si mer, hvis du bare slutter å bekymre deg og tenker nytt. En feil er ikke verdens undergang.
Jeg ser ikke på meg selv som en feil! Og Marit er ingen feil!
Klart hun ikke er! Jeg snakker om at du lot følelsene stikke av med deg. Husker da du flytta og jeg lette i hele byen etter deg?
Husker det… Og da du fant meg, sa du ikke noe stygt, bare stilte hjemme med kålstuing og liksom ingenting hadde skjedd. Bestemor, jeg er så glad i deg
Vet det! Slutt å forstyrre med oppdragelsen da!
Greit, du vinner…
Marits mamma fant faktisk lykken til slutt. Marit var akkurat fylt seksten. I nesten et år hadde Lisbeth vært sammen med den utvalgte, før hun torde fortelle det hjemme. Det var Marit som avslørte det, da hun så dem i en kaffebar en søndag med vennene. Jentene skjønte ingenting da Marit plutselig kastet seg og løp ut. Mamma så henne ikke. Hun satt og holdt en fremmed mann i hånda, og hun smilte på en annen måte. Marit hadde aldri sett mamma smile sånn, så hun så ut som en ny person, mye yngre. Plutselig forstod Marit at mammaen hennes fortsatt hadde mye å gi.
Bestemor, visste du det?
At hun hadde en ny kjæreste? Jeg hadde på følelsen.
Jeg vil ikke stå i veien for henne…
Nei, så la være. Hva er problemet?
Hva om han sårer henne?
Bestemor sto på kjøkkenet og laget kjøttkaker da Marit stormet inn og spurte. Hun tørket hendene og trakk Marit inntil seg.
Hvem tror du lar det skje? Vår Lisbeth står ikke alene. Vi passer på henne.
Marit diskuterte ikke. Bestemor snakket aldri bare for å trøste, hun mente det. Nå var hun søt, gammel kokke-bestemor, men hadde vært etterforsker før. Ikke hvem som helst heller. To seriemordere tok hun. Så, ikke bare kakerlakkene til bestemor danset riktig. Hun hadde kontakter og elever som fortsatt ringte. Marit skjønte: bestemor visste sikkert alt om mammas nye kjæreste. Hvis ikke bekymrings-rynken på panna var der, var det i orden.
Men å godta det… det var vanskelig. Men det måtte hun jo til slutt. Geir Andresen, mammas utvalgte, kom hjem til dem like etter kaffemøtet. For å fri. Og Marit måtte gi sitt samtykke. For måten han snakket om sin kjærlighet på, det var ikke falskt. Mammas bekymringsrynke var også borte. Og Marit likte mamma bedre sånn.
Joda, sjalusien ble sittende lenge. Marit prøvde late som ingenting, men det var ikke lett, spesielt etter at hun fikk en lillebror. Mamma blomstret enda mer, og Marit fortalte bestemor akkurat hva hun mente om det.
Vi har oppdratt deg dårlig altså! Skulle pisket mer! sa bestemor, halvveis på alvor.
Bestemor, nå er du urimelig!
Nei, jeg bare… Ble overrasket over hvor egoistisk du egentlig er. Jeg trodde du ikke ville flytte fordi du ikke ville legge deg opp i. Jeg syntes du oppførte deg voksent, men jeg tok visst feil. Jeg skammer meg!
Bestemor! Jeg er jo ikke imot! Men jeg…
Synes det er vondt? At du ikke er den eneste lenger? Marit, du skjønner jo? Nå har du alltid noen. Verken jeg eller mamma varer evig. Det hender mye rart i livet vet du Nå er jeg ikke redd lenger. Har du tenkt på det?
Jeg har det! Bare…
Det er fortsatt vanskelig?
Ja! Hvorfor er jeg sånn, bestemor?
Ingenting galt i det! Du er bare vant til å ha mamma for deg selv. Nå må hun dele seg på flere. Sånn er livet.
Kanskje…
Ikke del! Bare vær der for henne. Det er ikke vanskelig.
Hvordan da?
Møt etter skolen, hjelp til, og du får din del av kjærlighet og oppmerksomhet. Å få er lett. Å gi, det er vanskeligere. Kjærlighet handler stort sett om å gi. Jo mer du gir, jo mer får du tilbake. Eller tror du at mamma ikke elsker deg?
Nei!
Så hold styr på kakerlakkene dine! Snart er det din tur til å bli voksen, gifte deg, stifte familie kanskje litt raskere enn du tror!
Det var jo ikke dekning for det Marit hadde mer enn nok å gjøre! Skole, forberedelser, alt mulig. Og så var det jo den der Sindre. Riktignok ikke kjæreste. Nei og nei! De var fiender i parallellklassen.
De møttes første gang foran trappene, første skoledag. Marit, i penkjole, hadde det travelt til inspektøren for å hente manus til seremonien hun skulle lede, men snublet i trappa og forstuet ankelen. Sindre plukket opp sekken hennes og rakte hånda:
Du burde være forsiktigere!
Seriøst? Du kunne jo heller hjulpet til!
Men det gjør jeg da! Du er jo ikke logisk.
Da ble Marit sint.
Tenk, folkens! Hun lå der, forstua, og han bare sto der!
Hun skubbet hånda hans vekk og haltet videre til hyggelige fru Hovland.
Marit, hva har skjedd?!
Ikke noe. Bare uflaks.
Du må til helsesøster med en gang!
Jeg ordner det etterpå, ikke bekymre deg.
Etterpå? Dette er ikke tull, Marit!
Sindre hadde fulgt etter henne, la sekken pent på stolen og spurte:
Skal jeg hjelpe deg?
Hva snakker du om nå!?
Til helsesøster. Kanskje forstuelse.
Kan du ikke bare gå dit du kom fra! Jeg klarer meg selv!
Sindre trakk bare på skuldrene og gikk. Fru Hovland så på Marit med litt skuffelse.
Hvorfor er du sånn? Sindre er en flott gutt! Han er skolens stjerne skal også bli lege, som deg! Hva har dere imot hverandre?
Ingenting…
At Sindre også ville bli lege festet seg hos Marit. Jommen!
Om selve yrkesvalget tenkte Marit ikke mye over. Barn lege hvor viktig og vanskelig var ikke det? Akkurat noe for henne! Marit tok alltid utfordringene head-on. Jo vanskeligere, jo mer spennende!
Det var spesielt utfordringer Marit og kakerlakkene elsket. Særlig de skrudde, typisk som med mamma og lillebror. Han var skikkelig høyrøstet, egenrådig, men kjærlig. Han savnet henne fort, og laget vill scenarier for mamma hvis storesøster var borte lenge. I stefarens leilighet fikk Marit eget rom, og hun var der mye oftere enn før. For å hjelpe til.
Men i virkeligheten hjalp hun seg selv. Når hun passet lillebror, skjønte hun at noe manglet. Den rastløse lille gutten, som allerede nappet henne i nesa, var hun selvsagt glad i. Bare litt vanskelig å innrømme. Hverken bestemors råd eller mammas milde hint hjalp spesielt.
Problemene vokste på seg. Kakerlakkene jublet for hver nye, og de ble flere og flere! Marit skjønte at hun måtte gjøre noe med seg selv. Med lillebror gikk det fort over det var umulig å ikke elske noen som forguder deg. Resten, derimot, krevde mer innsats.
Det var faktisk lillebrorens skyld at Marit begynte å lure: hadde hun valgt riktig yrke?
Bestemor, jeg kan jo ikke bli barnelege om jeg ikke liker barn! Skjønner du?
Hvorfor tror du ikke du bryr deg om barn?
Vet ikke… sa Marit usikkert.
Du stresser unødvendig, Marit.
Kanskje. Men jeg burde vel tenke på det? Hva om jeg blir en sint lege?
Det er faktisk bra du tar det på alvor. Man skal ikke jobbe med barn hvis man er sint på dem. Du må kjenne deg selv.
Hvordan da?
Jeg skal finne på noe.
Bestemor hadde alltid en løsning. Denne gangen sendte hun Marit på praktikk.
Familien der er stor, mange unger, skikkelig livlige. Klarer du deg hos dem, så vet du at du klarer deg overalt.
Men hvordan kjenner du dem?
Bestemor ble stille. Hun tok seg et glass vann og stod ved vinduet før hun begynte å fortelle.
De var min største tabbe, Marit. Vår gamle venninne Vera kom til meg i sin tid og anmeldte stefaren. Hun påstod at han hadde drept mora hennes. Hun hadde vært savnet lenge, og fant vi henne ikke på nesten tre måneder. Tre barn den yngste bare ett år. Vera var eldst. Stefar påstod moren bare var ute og reiste, det hadde skjedd før. Noen ganger kom hun hjem med et par ukers fravær og noen ganger med en baby på slep. Av barna var bare mellomste, kanskje, hans eget.
Hvorfor var han med henne?
Hvem vet, det er umulig å forstå alle. Jeg begynte å undersøke etter han truet Vera.
Hva?! hikstet Marit.
Ja. Han prøvde gjøre Vera til sin egen kone. Hun var 17, han mente mora aldri kom tilbake, og hvis hun anmeldte ham mer, skulle hun gjerne forsvinne hun også. Men broren reddet henne. Han skjønte noe var galt og passet på henne. Faren argumenterte ikke fordi gutten hadde egne utfordringer. Men han lusket rundt, sulten etter Vera. Det var ingen andre enn henne og bror til å hjelpe. Men så hjalp kjæresten og familien hans til. Moren hans sto på til saken gikk hele veien. Til slutt fant vi mammaen til Vera og flere andre lik… Hadde vi reagert fortere, kunne en kvinne vært i live.
Så dette er din feil, bestemor?
Ja. Han var et monster. Vera visste det, men fikk ikke ropt høyt nok. Uten familien til kjæresten vet man aldri. Men han fikk aldri straff.
Hvorfor?
Tok livet sitt. Visste hva som ventet.
Og Vera?
Fantastisk dame! Oppdro brødrene. En ble ingeniør, en annen i forsvaret. Hun fikk tre barn selv, nå også barnebarn. Nå trenger hun barnevakt, og jeg skjønner ikke hvordan vi ble venner for hun er mye klokere enn meg. Derfor sender jeg deg dit. Da får du øvd deg, Marit.
Marit klarte seg strålende hos Vera. Fikk fort kontakt med barna. Og hun skjønte fort: hun hadde gjort rett valg av utdanning. Hun gikk på med friskt mot og øvde og leste til opptak.
Så kom hun inn på universitetet. Poengene holdt, men Marit var misfornøyd kunne fått høyere. Gjett hvor overraska hun ble da hun møtte Sindre i gangen første studiedag.
Oi, er du her også!
Den rolige stemmen hans irriterte henne straks.
Ja, selvfølgelig! Hva gjør du her?!
Studerer.
Sindre var ikke den som mye prat, det innså Marit etter hvert. Ett år gikk, mens hun surmulet hver vei hun så ham, på universitetet eller studentkaféen. Han hilste, men det var det.
Men Sindre så henne for alvor da hun ble med i et frivillig klovneteater for syke barn. Hun sto bak scenen med en oransje parykk, klar til innslag, da Sindre sa:
At du er her, Marit, det hadde jeg ikke trodd! Har du gått feil?
De barna lo og lo av de to klovnene, som ikke skjønte selv hvor mye følelser det kokte over bak masken. Og Marit merket plutselig at hun ikke irriterte seg på Sindre lenger. Sindre bar unger på ryggen, lagde ballongdyr og ga klem til alle. Da forestillingen var over, ga han Marit en ballongblomst:
Her! Du er flink! Hyggelig å jobbe med deg.
Takk, sa hun.
Skal vi ta en kaffe? Jeg har en time fri.
Hvorfor bare en time?
Skal være privatlærer etterpå.
For hvem?
En elev. Jeg har deltidsjobb for å hjelpe mamma.
Marit fikk vite at Sindre bodde alene med moren, jobbet for å hjelpe henne og at hans kakerlakker var av akkurat samme art som hennes. Det var akkurat sånn bestemor hadde sagt det:
Sett pris på de som har kakerlakker av samme rase. Sånne er det få av i verden. Og møter du en, hold godt fast!
Bestemor, har du møtt sånne?
Ja da! Alle mennene mine nøt mine kakerlakker! Og hadde sine egne.
Men hvorfor skilte du deg da?
Kan vi spare det til senere, Marit? Din tur til å finne ut selv.
Skjønner.
Men Sindre liker jeg, han! Flott gutt! Nesten like bra som deg.
Nesten?
Han er bedre. Han holder deg ut!
Å, bestemor! Jeg skal huske det!
Tenkt på bryllup?
Nei.
Det gjør han, tipper jeg! Har du tenkt over følelsene dine?
Tror jeg elsker ham
Da kan du begynne å forberede deg på bryllup.
Da danset Marits kakerlakker reinlender i hodet igjen…
For selvfølgelig fikk hun rett. Sindre fridde, med ring og alt. Mamma gråt av glede, bestemor klappet, glemte alt om artrose, og Vera med hele flokken sin felte noen tårer hun også.
Vera hvisket til Marit:
God gutt, Marit. Ta godt vare på ham!
Om jeg vil eller ei, tante Vera jeg klarer ikke miste ham.
Sikker på det?
Vi har lik kakerlakk-avle, sier bestemor. Sånne folk må man aldri miste. Hva om jeg aldri finner en lik igjen?
Haha, du! Sa Vera, og svingte hånda liksom Marit akkurat hadde sett for seg, mens kakerlakkene danset. Da har vi fått et nytt medlem her i klubben! Gratulerer, venn! Nå kan jeg ta det helt med ro. Jeg går!
Hvor da?
Til å klemme bestemoren din. Og så Sindre! Du har rett, slike folk skal vi ta vare på!
