Takk og lov! Endelig! bestemor pustet tungt, men ansiktet hennes lyste av oppriktig glede. Med tørre, myke hender strøk hun barnebarnet over kinnet før hun lot dem falle ned på dyna.
Du må bare hvile deg, bestemor, ba Jørgen. Vi har jo hele dagen i morgen, da kan vi skravle oss både kloke og slitne!
Nei, Jørgen, bestemor smilte vemodig. Jeg ba Gud om én ting, og det var å få se deg igjen. Nå, når jeg har sett deg og fått gi deg en klem, trenger jeg ingenting mer. Jeg skal bare hvile litt, så prater vi etterpå. Hun lukket øynene og pustet ut. Signe, gi gutten litt mat han har jo reist langt.
Bestemor var ikke bra, og hun visste at hun hadde dårlig tid. Jørgen var den eneste hun hadde igjen, og han var like alene som henne. Foreldrene hans hadde dessverre forsvunnet ut i intet, først forsvant møbler og ting, deretter selve leiligheten. Til slutt forsvant de også selv. Det var bestemor som reddet lille Jørgen ut av uføret, sørget for at han fikk skolegang, overtalte ham til å ta både sertifikat for person- og lastebil og fulgte ham til førstegangstjenesten. Og nå satt hun der, lykkelig for å ha sett ham igjen, selv om det ikke akkurat var slik hun ville ha møtt ham.
Mens Signe den gamle naboen og bestemors bestevenninne vartet opp Jørgen på kjøkkenet, lette bestemor etter ordene. De hun brukte krefter på skulle gå hele veien inn, både i hodet og hjertet. Men tankene begynte å surre, og minnene danset. Ved siden av seg klappet hun på sin elskede katt Frøya, som de siste dagene hadde vært limt til eieren katten skjønte at noe var galt. Til slutt ropte bestemor:
Jørgen, kom hit. Da han satte seg ved henne, begynte hun lavmælt: Jeg hadde håpet å få dulle med barnebarna dine en dag, men det ser ikke ut til at jeg får være med på det. Nå er det bare deg igjen. Det er ikke lett alene. Men møter du en skikkelig jente, slipp henne ikke velg for livet, for det blir aldri enkelt. Fest og sløsing er ikke noe for deg og hold deg langt unna styggdrikken! Én lar seg rive med, og alle pårørende blir ulykkelige. Det finnes utallige veier i livet, Jørgen velg den rette. Bestemor ble stille. Hun pustet inn, kanskje tenkte hun på Jørgens foreldre. Men så fant hun styrken tilbake:
Leiligheten har jeg skrevet over på deg så har du tak over hodet når du får med deg en brud. Til begravelsen har jeg lagt av, Signe viser deg hvor. Resten er på kortet ditt, nok til å komme deg i gang. Og pass på Frøya ikke la henne være alene. Hun er klok og snill, men det vet du du tok henne inn som kattunge … Ja, det var vel det viktigste. Gå og hvile, jeg skal prøve å sove litt jeg også er sliten.
Neste morgen våknet ikke bestemor mer
Jørgen fikk jobb som montør i et firma som la ut bredbånd over hele byen, på anbefaling fra noen kompiser. Seks i teamet sørget for fiberkabler og koblet opp nye kunder. Han var sliten etter arbeidsdagen, men lønna var god nok, og følelsen etter en jobb vel utført var verdt det.
Hjemme ventet Frøya den grå katten han tok med seg fra gata for åtte år siden. Etter at bestemor døde, visnet Frøya. Hun sluttet nesten å spise, satt hele dagen i bestemors gamle godstol og stirret mot døra, som om hun ventet på at eieren skulle komme hjem. Men bestemor kom aldri.
Jørgen gjorde det han kunne for å muntre opp Frøya, snakket løst og fast til henne, fortalte om dagen som hadde gått, og prøvde å lokke frem matlysten hennes med smakebiter av det aller beste han fant. Men først etter en måned fikk han litt respons.
Den dagen fikk han sin første lønning. Gutta krevde at han skulle «spandere en runde» det er tross alt hellig tradisjon, og å bryte den er omtrent som å trampe på nasjonalsangen. Jørgen tok dem med på kafé, hvor det ble både mat og drikke. Han kom hjem sent, god og varm i toppen. Frøya møtte ham i døra. Han klarte ikke å møte blikket hennes de store, grønne øynene som forsto alt. Til slutt mjauet Frøya lavt og trist og forsvant under sofaen.
Frøya, sa Jørgen unnskyldende, jeg kunne jo ikke nekte gutta, det var jo de som fikset jobben min, og venner er venner. Han visste godt at det egentlig ikke var Frøya han unnskyldte seg for, men bestemor.
Neste dag sto Frøya igjen i døra, men da hun så at alt var på stell med Jørgen, gned hun seg fornøyd mot beina hans, slynget halen rundt og sang høyt. Hun spiste godt og var sammen med ham hele kvelden, og sov til slutt tett inntil skulderen hans.
Du skjønner alt, hvisket Jørgen kjærlig mens han klappet katten. Men ikke bekymre deg, jeg er voksen og kan stå til ansvar for det jeg gjør. Utenom én ting det er hvis man begynner med sterk drikke. Det er jeg redd for du vet jo hvorfor, det er liksom i genene … Jeg tror jeg må finne meg noe annet å gjøre, for i denne jobben er det verstingfest hver fredag, og jeg merker at de ser rart på meg når jeg takker nei. Nei, jeg må finne noe nytt. Drømmen har alltid vært å bli langtransportsjåfør, men lappen min er ikke nok, og hvem gir meg kjøreansvar for et vogntog?
Enda en fredag satt Jørgen på kafé sammen med kollegene. Alle var i storform uka var over! Som vanlig drakk han brus og så litt tungt på gjengen som var blitt altfor høylytte for sin egen smak.
En ung og søt servitrise tok seg av bordet deres. Guttene ropte henne fram og tilbake, og sjefen sjøl fikk plutselig for seg å nappe henne i armen så hun nesten veltet over stolene. Hun prøvde å komme seg løs, men han var både sterk og godt i gassen.
Slipp henne, sa Jørgen og reiste seg. Hele bordet ble stille å heve stemmen mot sjefen var helt utenkelig! Han slapp overraskende nok, og jenta trakk seg unna, bekymret og skjulte blikket mot Jørgen.
Eieren grep inn før det ble bråk en stor kar i kokkejakke med armene brettet opp til albuene. Da han dukket opp, var det plutselig veldig travelt ved utgangsdøra. Alle sendte Jørgen strenge blikk på vei ut.
Vent litt, gutt, stoppet kafe-eieren ham. La dem kjøle seg ned litt, kanskje de får vett i knollen. Han gliste til Jørgen: Men hvorfor henger du med den gjengen? Ser du ikke at du ikke hører til der? Du drikker jo ikke.
Det er laget mitt vi jobber og slapper av sammen.
Slapp av, sier du? svarte mannen tørt og presenterte seg som Mikal. Slike venner kan du spare deg for. Julie, datteren min, lag oss litt te, så får vi puste ut litt begge to.
Datter? Jørgen så nysgjerrig etter Julie.
Ja, hun hjelper til her etter skolen. De ble sittende ved samme bord, nippet til deilig te fra en gammel porselenskanne. Men, vennen, du må finne deg annen jobb, ellers spiser de deg opp til frokost etter i dag. Eller enda verre, du havner selv utpå. Har du noen utdannelse?
Har førerkort på begge deler, og kjørte hele året i førstegangstjenesten. Skulle gjerne kjørt langtransport, men hvem slipper meg til?
Ikke med én gang, sa Mikal, men jeg har noen gode venner i bransjen. Start hos meg, kjør Sprinteren min mellom byene, så kan vi se om du får prøvd deg på større biler senere. Men da må du ta CE.
Jeg er med! smilte Jørgen. Han likte Mikal mer og mer stor, rolig og snill. Og far til Julie, det holdt jo i massevis. Da Mikal la merke til blikkene mellom Jørgen og Julie, gliste han og sa:
Julie, du kan ta kvelden. Takk for hjelpen, og Jørgen kan følge deg hjem. Og han noterte seg fornøyd hvor røde kinn de begge fikk.
***
Fem år senere satt Jørgen bak rattet på en tung semitrailer langs vinterveien.
Det var tre mil igjen til hjembyen, der Julie, lille Maja og gamle Frøya ventet. Da han fikk øye på en ensom skikkelse langs veien i joggebukser og tynn jakke midt i januarkulda, tenkte han: «Han blir jo til istapp her ute.»
Sjefen? gjenkjente han da mannen satt seg inn.
Han så på Jørgen med slørete blikk: Ja, du Tja, var sjef, men det er slutt på det. Gutta er borte, noen døde, noen forsvant alt på grunn av flasken. Resten rusler rundt på tilfeldig arbeid. Han dro fram noe illeluktende fra innerlomma, tok en klunk og børstet bort mismotet. Vi klarer oss vel
Jørgen satte ham av i sentrum og så etter ham med en blanding av tristhet og ettertenksomhet.
Da han kom hjem, så han mot kjøkkenvinduet lyset var på. Julie var våken og ventet, kanskje satt Signe på besøk og skravlet, eller hygget seg med Maja. Nei, Maja lå ganske sikkert og sov i den lille sprinkelsenga med bestemor si på bildet på veggen. Hun delte gjerne alle små hemmeligheter og barnehagehistorier med bestemor, for ingen hadde så snille øyne og så forståelsesfullt smil som henne.
Der på vinduskarmen satt Frøya, ventet og speidet mot mørket. Da hun så ham, spratt hun ned og smatt for å møte ham ved døra.
Jeg er ikke alene, bestemor, hvisket Jørgen, og smilte ut mot vinduene. Alle er hjemme, vi er sammen og du er her også. Dette er min vei.
