Kari kom hjem tidligere enn planlagt, med godsaker fra foreldrene sine. Hun ønsket å overraske ektemannen, men i stedet for en varm velkomst, sendte Eirik henne på butikken. Følgene ble overraskende.
Den tunge vesken dro så mye i skulderen at Kari ufrivillig stønnet. Korsryggen plaget henne de siste to månedene hadde den blitt hennes trofaste følgesvenn. Forsiktig satte hun ned bagene på den oppsprukne asfalten ved bussholdeplassen.
Kari trakk pusten dypt ut. Den lille i magen rørte misfornøyd på seg. Sjette måned det er alvorlig nok, særlig når man tror man skal glede mannen sin med et overraskende, tidlig hjemkomst tre dager før avtalt. Hun hadde savnet ham så mye at de siste milene i bussen ble talt stolpe for stolpe.
Hva gjør vel Eirik akkurat nå? Han aner sikkert ikke at hun allerede er så nært bare ti minutters gange fra leiligheten. Veien hjem virket endeløs. Bagene, fulle av alt mulig foreldrene hadde gitt glass med syltetøy, hjemmelaget fenalår, tunge epler virket å veie flere tonn.
Etter å ha gått et femtitalls meter, skjønte Kari at hun ikke ville makte mer. Ryggen ville rett og slett svikte.
Hun dro mobilen opp av lomma og ringte ektemannen.
Hei, Eirik, sa hun lavt da han omsider svarte.
Kari? Hva er galt? lød en forskrekket stemme.
Det er ingenting, jeg er hjemme! Står på holdeplassen foran huset vårt. Kan du komme ut? Bagene er umulige å bære, mamma sendte med så mye…
Merkelig stillhet i andre enden, så Kari så på skjermen for å sjekke om samtalen ble brutt.
Du er på holdeplassen? NÅ? Hvorfor sa du ikke fra, vi ble jo enige om torsdag!
Ville overraske deg, sa hun, småirritert. Eirik, er du ikke glad? Jeg er sliten, kom og hent meg!
Vent litt! Ikke gå opp hit ennå. Eller, jo, men Kari, vi har ikke mat hjemme. Spiste opp alt i går. Kan du gå innom nærbutikken på hjørnet? Kjøp oksekjøtt, bra kvalitet. Jeg tok fri fra jobben i dag for å lage skikkelig middag og ta deg imot som folk.
Kjøtt? Eirik, hører du? Jeg er gravid, sjette måned, står ute med to svære bager! Ryggen min holder ikke. Vi har jo poteter og egg hjemme. Hent meg, jeg vil spise, og legge meg ned.
Nei, du forstår ikke, svarte han fort, og avbrøt henne. Jeg vil at alt skal være perfekt. Butikken er rett der, kjøtt og ferske poteter ta litt hjelp, eller bær litt om gangen. Vær så snill, det er for oss begge. Jeg forbereder alt.
Kari så på hendene sine, røde og slitne, og svarte skjelvende:
Eirik, mener du alvor? Du ber meg i denne tilstanden dra på butikken for kjøtt, fordi du vil lage lunsj?
Kommer du ikke og bærer?
Jeg har jo… eh… allerede startet! Hvis jeg går nå, går alt i vasken. Kari, for min skyld. Kjøp cirka 800 gram kjøtt, og en liten pose poteter. Jeg venter.
Samtalen ble brutt.
Hun sto igjen, så på den mørke skjermen, og skjønte ingenting. Det tok alt hun hadde for ikke å bryte sammen under det kjølige lyset fra gatelykten. Istedenfor klem og varm seng vanket det kun handletur. “Kanskje han virkelig har planlagt noe spesielt?” tenkte hun kort og satte i gang mot butikken.
Mandagsbutikken var nesten tom, bare den trøtte kassedamen så medfølende på henne. Kjøttet var tungt, potetene nesten umulige å bære. Da hun omsider kom ut, kunne hun knapt kjenne fingrene sine.
Telefonen ringte igjen.
Fikk du handlet? spurte Eirik muntert.
Ja, svarte Kari gjennom tennene. Jeg står utenfor porten, slipp meg inn.
Ikke kom opp! Vent på benken, bare ti minutter.
Ti minutter?! Eirik, jeg kan ikke stå mer!
Overraskelsen er ikke klar! Sitt litt på benken, trekk frisk luft, fem minutter, jeg sverger! Jeg må løpe, ellers rekker jeg det ikke.
Kari satte seg tungt ned på benken ved inngangen. Bagene datt hardt mot bakken. Hun ville kaste kjøttet opp mot kjøkkenvinduet tre etasjer over.
Ti minutter gikk. Så tjue. Hun satt og følte det bruset innvendig. Hva skulle møte henne? Hav av blomster? Frokost med levende lys? En fiolinist? Ingenting av det ville vært verdt dette.
Etter trettifem minutter gikk oppgangen opp med et rykk. Eirik kom slengende ut, svetteperler i pannen, t-skjorta på vrangen, håret til alle kanter.
Der sitter du! smilte han hjelpeløst, grep bagene, og småpratet på vei inn.
Hvorfor er du så svett? Og hvorfor lukter det så sterkt av klorin?
Du får se! svarte han og for oppover til leiligheten med spenning.
De tok heisen opp. Eirik åpnet døren stolt. Kari trådte inn i entreen, og ble møtt av stikkende lukt av klorin og billig duftspray.
Hun så seg rundt i stua. Alt var uvanlig nakent. Tingene hun pleide å finne på stolene, var borte; teppet nystøvsuget, støv tørket, statuettene hennes samlet i et hjørne. Kjøkkenet og badet skinte. Mest av alt var det tomt.
Nå? smilte Eirik bredt. Hva synes du? Overraskelse!
Kari snudde seg sakte.
Er dette alt? spurte hun lavt.
Hva mener du? Eirik satte seg nesten ned av forbauselse. Kari, se da! Jeg har skrubbet i tre timer! Vasket gulv overalt, til og med under sofaen! Tørket støv, vasket do, alt! Jeg ville du skulle komme hjem til et strøkent hus, uten å måtte gjøre noe. Derfor brukte jeg alt av tid mens du var… på butikken.
Hjertet til Kari snørte seg.
Du gjorde alt dette for å vaske gulvet. Derfor måtte jeg dra på butikken, gå med alle bagene mine? Du kunne ikke bare møte meg?
Ja! utbrøt Eirik. Jeg ville gjøre det bra for deg! Du klager alltid på at jeg ikke hjelper til hjemme. Nå har jeg bevist noe. Men så kommer du tidlig, og jeg rekker det så vidt! Jeg måtte hale tiden ut. Og hva får jeg? Kjeft!
Eirik, gjør du narr? ropte Kari. Jeg bryr meg ikke om gulvene dine! Jeg er sliten, jeg bar på tunge poser og venter barn! Jeg trengte deg, ikke et rent gulv!
Eirik ble rød i ansiktet, slengte vaskefilla i vasken.
Nå begynner du igjen! Jeg har strevd siden fem i dag for deg, men alt jeg får er «min rygg, mitt svangerskap». Jeg har ikke sovet, bare tenkt på hvordan jeg kunne glede deg!
Kari begravde ansiktet i hendene.
Du forstår ingenting. Du bytter helsa mi mot en ren leilighet.
Det var jo du som ødela overraskelsen ved å komme for tidlig! Hvis du ventet til torsdag, var alt klart. Nå er alt min feil! Du er utakknemlig.
Han stormet ut på soverommet og slamret døra.
Den lille i magen sparket igjen. Kari sank ned på en stol og så på pakken med kjøtt som Eirik ikke engang hadde lagt i kjøleskapet. Hun følte seg elendig, kvalmen veltet opp i halsen.
Etter ti minutter kom Eirik tilbake i døra.
Skal jeg lage middag? mumlet han. Eller lar du bare være så jeg får det dårlig?
Ikke lag noe, hvisket Kari. Bare la meg være, jeg vil sove.
Javel. Han slamret døren bak seg.
Kari støttet seg ut på badet, så på sitt bleke speilbilde, med mørke ringer under øynene. Hun husket bussturen hjem, hvordan hun så for seg Eirik åpne armene og si: «Takk og lov, du er hjemme». Klemmen hun fikk, var det siste hun hadde ventet seg.
Da hun kom ut av badet, begynte krangelen på nytt om en bagatell. Til slutt gikk Kari ut, slik hun sto, uten å skifte, og dro rett til foreldrene sine igjen.
Alle prøvde å overtale henne til å ikke ta ut skilsmisse: svigerforeldrene, svigerinnen, til og med fjerne slektninger. Eirik ringte også, ba henne stadig om å komme tilbake, lovet at han hadde skjønt alt. Men Kari hadde allerede bestemt seg: en slik mann ville hun ikke ha. Det ville uansett ende med skilsmisse. Hvorfor leve med en som mener et rent gulv er viktigere enn helsen til sitt eget barn?
