På bussen oppstod et aldri så lite drama da en dame med to små barn forlangte at en ung gutt skulle gi fra seg setet sitt, men plutselig gjorde han noe som fikk hele bussen til å måpe i stillhet
Det var stappfullt på 31-bussen fra Torshov en grå tirsdags ettermiddag. Gamle damer med handlenett fylte midtgangen, noen diskuterte strømprisen og om det var meldt regn. Innerst ved vinduet satt en ung gutt, kanskje nitten år gammel. Han hadde tatoveringer både på armen og litt oppover halsen, antydning til skjegg, mørk T-skjorte, og så rett og slett ut som om han hadde sovet for lite siden påske. Han satt bare der og stirret tomt ut i luften uten å si et ord til noen.
På Hasle stasjon steg en mor med to smårollinger på. Den minste klamret seg til hånden hennes, den eldste tviholdt i jakka hennes. Ledige seter var det jo ikke. Moren skannet bussen med et blikk som ville fått en bedriftseier til å svette, og gikk rett bort til gutten.
Unnskyld meg, du unge mann, kan du flytte deg? Jeg har to små barn her.
Bussen roet seg umiddelbart. Plutselig var ingen lenger så oppslukt i VG.no. Gutten så sakte opp på henne, men ble sittende bom fast.
Hørte du hva jeg sa? Jeg har små barn med meg! sa hun, nå et hakk skarpere. Eller bryr du deg ikke?
Noen snudde seg for å følge med dette var langt mer underholdende enn kommentarene på nettavisen.
Dagens ungdom har jo ikke snev av folkeskikk, mumlet hun til hele bussen. Sitter der og later som ingenting, mens mødre med barn må stå.
Gutten svarte rolig:
Jeg har ikke vært frekk mot noen.
Ja, men du kan da reise deg? avbrøt hun. Dette handler om vanlig oppdragelse. En ekte mann sitter ikke og breier seg når en mor med barn må stå!
En gammel kar nikket litt støttende fra midtgangen. Moren fortsatte:
Er det for slitsomt å reise seg kanskje? Du er jo ung, du. Eller er det tatoveringene som tynger?
Er du helt sikker på at du fortjener setet bare fordi du har barn? spurte gutten, helt stille.
Ja, selvfølgelig! Jeg er faktisk mor. Er det deg jeg skal synes synd på, kanskje?
Stemningen lå som fuktig mars-slaps i bussen. Gutten reiste seg sakte, lot hånden hvile på stolpen.
Sånn ja, ser at du kan når du vil, sa kvinnen, med stemme som skrek seiersstolthet. Dette kunne du spart deg for, vet du.
Akkurat da gjorde gutten noe ingen ventet. Fortsettelse følger i første kommentar Hva synes du hvem har egentlig rett her?
Gutten brettet rolig opp buksebenet. Under var det et skinneben av metall. Protesen glimtet i lyset fra taklampene. Noen i bakre rekke slapp ut et litt for høyt pust, mens en eldre dame holdt hånden mot munnen.
Moren fikk plutselig likblekt ansikt. Selvtilliten hennes forsvant fortere enn softisen smelter på 17. mai. Hun åpnet munnen som om hun ville si noe, men fant ingen ord. Barna klamret seg hardt mot henne.
Gutten trakk buksebenet ned igjen og satte seg stille. Han stirret ut av vinduet, sa ikke noe, kastet ikke blikk på noen. Det var bare dyp, gammel trøtthet i ansiktet hans.
Stillheten i bussen hang som tunge regnskyer. En kar mumlet lavt at man kanskje ikke burde dømme folk ut fra hvor mye blekk de har på huden eller hvor gamle de er. Flere nikket, og noen så ut til å ønske at de kanskje hadde tilbudt plassen sin selv.
Kvinnen krevde ikke plass lenger. Hun sto bare der, stille, mens Oslo-dusjen rant nedover vinduene.
