Forlatt for kjærligheten
Mamma kom hjem fra jobben uvanlig oppløftet, med roser i kinnene og et smil så lyst og ukjent at Ida ikke kunne huske sist hun hadde sett noe lignende. Hjertet til jenta begynte å slå litt raskere mamma så nesten lykkelig ut!
Ida, i dag ble jeg kjent med en fantastisk mann! sa hun, hang opp jakken og satte seg ned på huk foran datteren, la sine varme hender rundt de små hendene til Ida. Han heter Ole. Han jobber i et entreprenørfirma, er veldig pålitelig og ordentlig.
Ida nikket, selv om hun ikke helt forstod hvorfor dette var så viktig. Men mammas øyne glitret, smilet hennes var magisk. Det var nok til at hun også ble glad, som om et varmt håp ble tent inni henne.
De neste ukene snakket mamma mye om Ole: hvordan han hadde hjulpet en eldre dame med bæreposer, arrangert innsamlingsaksjon for barnehjemmet, og alltid kunne fikse alt mulig. Ida nikket og smilte, men innerst inne kjente hun på en uro som om noe skulle forandre seg, og kanskje ikke til det bedre. Noe fortalte henne at livet snart skulle bli helt annerledes.
Første møte med Ole var på en liten kafé like ved der de bodde. Han var høy, slank, med kortklipt hår og en hard munn. Han smilte sjelden, og når han gjorde det, var det mest med munnen, øynene forble kalde og distanserte.
Dette er Ida, mamma strøk henne over håret, og akkurat den bevegelsen gjorde Ida litt roligere. Hun er åtte år og går i andre klasse.
Ole nikket, så raskt på Ida som om han betraktet møbler og snudde seg så med én gang tilbake til mamma:
Ja, hun er pen. Hvor gammel var hun igjen?
Åtte, det sa jeg jo nettopp, sa mamma, uten å merke at stemmen hans var likegyldig.
Hele kvelden snakket Ole mest med mamma. Han kastet korte, tørre setninger til Ida nesten som om hun forstyrret. Da jenta spurte om hun kunne gå og se på akvariet ved døren, trakk han på skuldrene:
Bare ikke lag noe bråk.
Mamma la ikke merke til noe. Hun var altfor forelsket, blendet av det nye. For første gang forstod Ida at denne mannen ikke ville bli den gode pappaen hun håpet på han ville verken lese eventyr for henne, gi en godnattklem eller lære henne å sykle. Ingenting.
Ole kom oftere og oftere på besøk. Han hadde alltid med seg noe men gavene var kun til Marianne, Ida fikk aldri en eneste karamell. Når hun prøvde å snakke med ham, nikket han fraværende. Kom hun for nær, rykket han unna, som om hun var i veien.
En gang Ida kom borti koppen hans og sølte noen dråper te på skjorten, rykket han hånden voldsomt til seg:
Kan du ikke være litt forsiktig? Du er da håpløs til alt mulig.
Mamma hastet bort og unnskyldte:
Unnskyld! Ida, gå og hent servietter.
Ida løp til kjøkkenet, og gjennom døren hørte hun Oles stemme, kald som is:
Marianne, hun er bråkete og klumsete. Hun surrer bare rundt. Dette orker jeg snart ikke mer!
Hun er jo bare barn, forsøkte mamma forsiktig, men Ida hørte bekymringen i stemmen hennes. Hun savner jo en far.
Hvem har sagt at jeg må være far for andres barn? svarte Ole like kjølig. Jeg har ikke tenkt å oppdra datteren din.
Mamma burde kanskje hørt på disse ordene, men hun var forelsket og så bare det beste i ham. Det var en stor feil.
Etter bryllupet, som ble holdt etter et halvt år, ble situasjonen bare verre. Ole flyttet inn, og leiligheten som hadde vært fylt av mammas latter og godnatt-historier, ble kald og stille.
Ole ropte aldri til Ida og slo henne ikke. Likevel merket hun hans misnøye i blikket og kroppen. Lo hun for høyt, kikket han bare løftet på brynet, og latteren døde i halsen. Spurte hun om noe, svarte han tørt, som om hun forstyrret noe viktig.
En kveld, mens Ida lå i sengen og lot som hun sov, hørte hun dem snakke i stua. Ole var irritert og skjulte det ikke.
Marianne, jeg orker ikke mer. Hver gang jeg ser henne, blir jeg sint! Hun ligner eksmannen din for mye. Jeg føler ingenting for henne annet enn irritasjon, og det ødelegger oss. Du må velge.
Ida holdt pusten, hjertet hamret i brystet hennes. Det var altså henne det handlet om. Hun var problemet. Alt håpet som hadde vært inni henne, sluknet.
Hva skal jeg gjøre da? hørte hun mammas hviskende og fortvilte stemme.
Du har to muligheter enten flytter hun til moren din, eller så drar jeg. Jeg kan ikke bo med henne.
Ida stod helt stille, merket ikke tårene som begynte å trille.
Ok, svarte mamma. Jeg kan snakke med mamma. Hun bor jo like i nærheten
Bra, svarte Ole fornøyd. Da slipper vi det bråket. Vi kan få egne barn etter hvert, eller hva?
Ida la seg tilbake og forsøkte å ikke gråte, men det nyttet ikke. Hun forsto ikke hvordan mamma kunne gå med på noe slikt. For henne var denne mannen tydeligvis viktigere enn sin egen datter
Neste dag, mens mamma unngikk blikket hennes, sa hun:
Søta, bestemor savner deg så fælt. Kan ikke du bo litt hos henne? Bare noen uker, så sees vi hver dag.
Ida nikket stille, satte tårene i halsen. Hun forstod alt uten flere forklaringer. Følelsen av tomhet og kulde fylte kroppen.
Tre dager senere flyttet hun til bestemor. Bestemor tok henne imot med varme klemmer og eplekake. Eplekaken pleide å gjøre henne glad, men nå klarte ikke duften å varme henne. Ida følte seg forlatt gitt bort, som noe unyttig. Mamma holdt løftet om å komme ofte, men litt etter litt ble besøkene sjeldnere. Etter hvert virket det som om datteren ikke trengtes lenger.
Bare bestemor strøk henne over håret og hvisket:
Det blir bedre, jenta mi. Alt ordner seg til slutt.
Men Ida visste allerede da at livet aldri ville bli det samme. Den såren i henne ville ikke gro så lett.
*************************
De første dagene kom mamma nesten hver kveld etter jobb. Hun hadde med sjokolade, prøvde å le, men smilet var påklistret og øynene triste som på en pen men tom dokke.
Hvordan går det her, vennen? spurte hun, satte seg ved sengen og strøk over håret. Har bestemor vært snill?
Ja, så klart, svarte Ida og tvang fram et lite smil. Vi baker kake sammen
Så fint, svarte mamma, men så hun ut av vinduet. Jeg savner deg sånn. Men jeg kan ikke ta deg hjem enda. Prøv å holde ut litt, vennen.
Ida smilte, men inni seg visste hun at mamma ikke var helt ærlig. Hun savnet nok, men virket også lettet slapp å se Oles ubehag når han så Ida.
Etter hvert ble mammas besøk sjeldnere. Først kom hun hver kveld, så annenhver, så bare i helgene. En lørdag ringte mamma bare:
Ida, venn, Ole og jeg skal på teater i kveld. Jeg stikker innom i morgen!
Ida svelget gråten og svarte tappert:
Greit, mamma. Kos deg.
Hun la på og stilte seg ved vinduet og så på regndråpene. Nå skjønte hun for alvor: mamma valgte Ole. Smerte fylte brystet hennes, det føltes umulig å puste.
Bestemor prøvde å trøste, sa:
Ida, hva om vi går til parken? Vi kan ta karuseller og kjøpe kakao.
Ok, svarte Ida, men skjønte at ingenting kunne erstatte mammas nærhet.
På skolen ble hun mer innesluttet, holdt seg unna vennene. Da Aurora spurte hvorfor hun bodde hos bestemor, trakk Ida bare på skuldrene, ville ikke forklare.
En ettermiddag møtte hun tilfeldigvis mamma på gaten.
Mamma? utbrøt hun.
Der er du! Jeg tenkte jeg skulle overraske dere.
De gikk hjem sammen, mamma fortalte om dagen sin, Ole hadde kjøpt ny kåpe til henne, men Ida bare lyttet etter stemmen hennes. Hun ville bare kjenne nærhet.
Mamma, hvorfor kommer du så sjelden?
Mamma stoppet, satte seg på huk og så Ida i øynene:
Vet du, vennen, det er vanskelig. Jeg vil være sammen med deg, men jeg elsker jo Ole også. Jeg føler meg slitt i to. Hver gang jeg sier ha det til deg, føles det som om jeg mister en del av hjertet.
Du kunne latt meg bo hjemme, hvisket Ida. Hvorfor hørte du på ham?
Mamma så ned og tårene trillet.
Jeg trodde det var best for alle. Nå skjønner jeg at jeg tok feil. Jeg skal prøve å komme oftere.
Ida nikket, men stolte ikke helt på det. Hadde mamma virkelig villet, hadde hun gjort det for lengst.
En liten stund kom mamma faktisk ofte. De gikk turer, så film, bakte boller. Ida begynte nesten å tro på en forandring. Men så kom mamma en kveld med et skyldfølt blikk:
Ole mener jeg glemmer familien når jeg er så mye med deg. Kan du bo her i ukedagene og komme til oss i helgene?
Klart det, sa Ida, selv om hun kjente kulden bre seg.
Nå var livet delt mellom hverdager hos bestemor og helger hos mamma. I ukedagene var hun hjelpsom og arbeidsom. I helgene smilte hun pent til Ole og forsøkte å ikke lage bråk. Hun gjorde seg liten, slik alle forventet.
Selv da var ikke Ole særlig hyggelig. Han spurte om skolen, nikket kort, men så på henne som om hun var en hindring. Mamma prøvde å gjøre alle til lags, men så bare mer og mer sliten ut.
Sånn gikk månedene. Ida ble flink til å skjule sorgen. Hun ble en god elev, hjalp til hjemme, fant nye venner, men inni henne var et sår som ikke grodde.
Bare bestemor hvisket:
Du har ikke gjort noe galt, vennen. Du er det beste jeg har.
De ordene hjalp, men ikke helt.
********************
Årene gikk. Ida ble ti, elleve, tolv. Det å bo hos bestemor i ukedagene, hos mamma i helgene, føltes nesten normalt. Hun lærte å ikke forvente for mye.
Hun holdt seg for seg selv på skolen, turte ikke knytte seg for nært. Skulle man kun stole på seg selv?
Men forholdet til bestemor ble dypere og sterkere. De bakte, strikket og broderte sammen. I leiligheten luktet det alltid vanilje og kanel. På vinduet blomstret pelargoniene selv på grå dager.
Hvorfor skjeller du aldri på meg, bestemor? spurte Ida en kveld.
Bestemor smilte, la en lokk av Ida bak øret og sa:
Fordi du ikke fortjener det. Du gjør så godt du kan.
Ida kjente tårene presse på igjen, men hos bestemor føltes livet alltid litt lettere.
En lørdag kom mamma uventet tidlig:
Ida, kom, bli med til parken! Ole har kjøpt billetter!
Ida ble overrasket. Vanligvis visste ikke Ole en gang hun fantes.
Dagen var fin. I parken lo de, spiste sukkerspinn, tok bilder med fontenen. Ida håpet. Kanskje det ble bedre?
Men hjemme igjen hørte hun Ole si:
Marianne, jeg prøvde, men jeg klarer ikke være far. La henne bare komme i bursdager og jul. Det er bedre sånn.
Mamma svarte stille:
Ok.
Det var alt. Ida gikk og la seg, trekker dynen over hodet. Nå var hun helt sikker: Ole ville aldri akseptere henne, og mamma valgte ham.
Neste dag kom mamma alene til bestemor.
Ida, Ole mener vi bør treffes sjeldnere. Det blir bedre for alle.
For hvem? spurte Ida nøkternt.
For familien, kjære. Han trenger stabilitet og ro…
Og jeg da? Hva med meg?
Du er jo stor jente nå, sa mamma og la hånden på armen hennes, men berøringen føltes fremmed. Dette må du forstå.
Ida svarte ikke. Det var ikke lenger tårer eller sinne, bare en kald ro: Hun var ikke en del av denne “stabile familien”.
Fra da av fikk hun treffe mamma bare til jul, bursdag, 17. mai eller sjeldnere. Ida sluttet å vente.
Hun brukte all sin tid med bestemor, hjalp henne på hytta, lærte å sylte, fikk venner i nabolaget. Etter hvert forstod hun: Verden består av mennesker som setter pris på en, bare fordi man er til.
Som trettenåring sa hun til bestemor:
Vet du, jeg har tilgitt mamma. Jeg gidder ikke være sint lenger. Hun lever sitt liv, jeg mitt.
Bestemor ga henne en ekte klem.
Klok jente. Ikke slipp bitterheten inn, vennen min.
************************************
Da Ida ble femten, visste hun hva hun ville. Hun elsket litteratur og tegning. Norsklæreren, fru Kristiansen, sa en dag:
Du har talent, Ida. Du burde vurdere journalistikk eller forfatterskap.
Ingen hadde varmet henne mer.
Ida begynte å skrive dagbok ikke bare om dagene, men små historier og observasjoner. Hun fant seg selv i tekstene.
En dag fant bestemor dagboka. Ida ble redd, men bestemor bare smilte:
Skal jeg ta vare på den? En dag blir du kjent forfatter. Dette er din start.
Tror du det? spurte Ida.
Jeg vet det, sa bestemor. Du ser ting andre ikke gjør. Det er sjeldent.
Da Ida ble atten, søkte hun på journalistutdanning, helt alene.
Mamma ble glad.
Så flink du er, jenta mi!
Over te på kjøkkenet spurte Ida:
Om du fikk velge på nytt, hadde du sendt meg bort?
Mamma så ned i koppen.
Nei. Jeg var usikker og redd. Nå vet jeg at det viktigste er deg.
Ida nølte, men kjente at disse ordene letnet sorgen. For første gang visste hun at hun kunne legge det gamle bak seg.
Ida skrev for lokalavisen, portretter om folk og små historier. En dag laget hun reportasje fra veldedighet for barnehjemsbarn. Hun så den samme sorgen i øynene deres som hun selv hadde kjent hun kunne møte dem med innsikt og forståelse.
På vei hjem skjønte Ida at alle opplevelsene hadde gjort henne til den hun var. Smerten og ensomheten hadde gjort henne raus og oppmerksom. Sårene var blitt til styrke og evnen til å bry seg.
*******************
Senere giftet hun seg med Sindre. Han og bestemor kom umiddelbart overens. Sindre var ikke påtatt høflig, han var varm og ærlig. Første gang han kom, brettet han opp ermene og hjalp bestemor; med ham føltes det trygt.
Da datteren Elise ble født, sverget Ida: Hun skulle aldri få føle seg uønsket. Hver dag sa hun: Du er det kjæreste jeg har.
En dag var de hos bestemor. Elise så på gamle bilder.
Bestemor, er det deg på bildet med bestefar?
Ja, lille venn.
Var mamma liten?
Så klart, sa Ida, satte seg ned og klemte Elise inntil seg. Jeg bodde også her med bestemor.
Elsket bestemor deg?
Veldig mye, svarte Ida.
Så da er jeg heldig. Jeg har mamma, pappa og bestemor.
En klump av lykke og ømhet vokste i Idas bryst. Hun kysset Elise på hodet.
Ja, Elisen min. Du er veldig heldig.
Bestemor, mamma og Ida smilte mot hverandre.
Vi snakket om lykke, sa Elise. Bestemor elsker mamma, og mamma elsker meg.
I blikket til mamma så Ida noe nytt ren, betingelsesløs kjærlighet. Ikke for prestasjoner, men fordi hun bare var til.
Ja, sa mamma stille. Vi elsker hverandre. Og vi holder alltid sammen.
Ida tok mammas hånd. For første gang trodde hun på det, med hele sitt hjerte.
Senere på kvelden, da Elise hadde sovnet og bestemor forsvant på kjøkkenet, sa mamma lavt:
Jeg har mistet så mye. Jeg var redd for å miste én, og holdt på å miste deg helt. Tilgi meg.
Ida var stille. Ingen sinne, ingen bitterhet. Bare sorg over det som var gått tapt.
Jeg skjønner nå, mamma. Du ville bare være lykkelig. Men nå har vi muligheten til å bygge noe nytt.
************************
Årene gikk, Elise vokste, bestemor bakte, Sindre spøkte og Ida skrev. Først artikler, så en bok med sin egen historie om smerte, tilgivelse og å finne seg selv.
En kveld kom Elise løpende:
Mamma, bestemor sier du har skrevet en ekte bok med ditt bilde på forsiden!
Ida smilte, la armen rundt henne.
Ja, det er min bok. Om at man alltid skal tro på seg selv, og at det viktigste er å våge å elske.
Kan jeg også skrive bok en dag?
Selvfølgelig, sa Ida. Bare vær ærlig mot deg selv, og husk: Du vil alltid være elsket, uansett.
Elise nikket alvorlig. Da visste Ida det: Ekte lykke er å være omringet av mennesker som elsker deg bare fordi du er du. Og å kunne elske sånn tilbake.
Hun så ut på kvelden, opp mot stjernene, og kjente på takknemligheten for bestemor, for moren, for Sindre, for Elise. For alle vanskelige skritt som førte hit, til dette livet, som endelig var hennes, ekte og fullt.
Livet lærer oss: Det er ikke hvem vi mister som avgjør hvem vi blir men hvem vi velger å elske, og hvor sterkt vi holder fast på dem som gir oss varme og trygghet.
