Skandale i en ansett familie
Nå er det slutt! Marie Beate tørket øyekroken forsiktig med et hvitt lommetørkle og sukket så hjerteskjærende at Halvard Emil, hennes ektemann, sperret øynene opp i bekymring.
Maribeth, hva er det? Dråpene?
Nei, legg vekk de dråpene dine, Halvard! Kan du ikke forstå?! Dette er en skam! En skam for hele slekta! Se på henne! Ikke et snev av anger!
Den eneste arvingen i familien Torgersen så da heller ikke ut som noen angrende synder. Hun verken tvinnet hendene i fortvilelse eller gråt tårer så perler trillet. Nei, intet sånt.
Ingebjørg Torgersen spiste kirsebær. Hun hadde slengt sine nydelige, lange ben som ifølge moren var et speilbilde av bestemors, den store prima ballerina ved Nationalballetten over gelenderet på verandaen. Fra et stort, håndmalt fat på bordet tok hun et bær og skjøt steinen ut i buskene med presisjon. Disse handlingene sendte, for hver stein, et fortvilet sukk fra moren ut i den lyse sommerluften.
Ingebjørg! Nok nå! Oppfør deg! Vi har et alvorlig snakketema, og du… Du…
Marie Beate slo ut med hendene og forsvant for å finne trøst i sine «dråper».
Ingebjørg, jenta mi, er dette spøk? Halvard så forhåpningsfullt på datteren før han gikk etter sin kone.
Nei, pappa! Jeg spøker ikke! Vær så snill å si til mamma at forsøket på å spleise meg er dømt til å mislykkes. Jeg gifter meg ikke med Mads! Hun får ikke håpe på det engang.
Du knuser hjertet hennes!
Nå overdriver du, pappa.
Kanskje du vil tenke deg om en gang til?
Nei. Jeg har allerede sagt nei til ham. Vi hadde en god prat i dag, og alt er avgjort. Hvis du ikke hørte det første gang jeg sier det igjen: Nei, det blir ingen bryllup.
Nå vel…
I stua hørtes jamring, som fikk Halvard til å haste til sin kones unnsetning, mens Ingebjørg trakk pusten dypt og tok enda et kirsebær.
Kjære vene, hva skal jeg si til alle nå?! Det er forferdelig! Bord er bestilt og invitasjonene allerede sendt ut!
Mamma, jeg ba deg ikke sende ut invitasjoner! Ingebjørg sang lavmælt uten å heve stemmen. Det var ditt valg rydd opp i det selv!
Det er jo grusomt, datter! Jeg ville bare vel!
Og som vanlig gikk det galt, ikke sant? Ingebjørg smilte svakt og strakk på seg. Jeg har egne planer for mitt liv! Så synd, eller hva?
Ingebjørg! stemmen til Marie Beate brast, og hun snufset igjen. Hvordan våger du?!
Foreløpig gjør jeg ikke noe spesielt! Ingebjørg reiste seg, samlet sammen ubrukt servise og kalde tekopper, og vinket med hånden mot moren. Jeg vet akkurat hva du vil si! Og tro det eller ei, jeg klarer å vaske tre kopper uten å knuse dem.
Hun forsvant på kjøkkenet, og Marie Beate la lommetørklet fra seg.
Hun er som din mor! utbrøt Marie Beate til Halvard. Samme tonefall! Kjære Gud, hvorfor får jeg denne straffen?!
Svigerinnen, den legendariske Astrid Helene, hadde Marie Beate aldri klart. Hun hadde giftet seg godt voksen og følte seg erfaren og klok, dermed burde svigermor vise henne respekt. Men Astrid Helene forstod ikke helt hvilke forventninger hun sto overfor, og syntes ikke det var grunn til å endre seg så fort et nytt familiemedlem kom inn i huset.
Marie, kjære, hva slags duft har du på deg nå? hvisket Astrid Helene, mens hun diskret knep for nesen idet Marie entret et rom.
Det er mine nye parfymer! Marie hevet brynene. Ikke begeistret?
Jeg sier ikke de er dårlige, men må du bruke halve flasken? En dråpe på håndleddet holder.
Marie, som hadde tendens til å overdosere parfyme, ble fornærmet og stum.
Hva har jeg gjort svigermor? klaget hun til Halvard. Hvorfor er hun sånn?
Maria, kjære, hun er slik mot alle. Det er bare henne.
Hun får bytte stil, ellers vet jeg ikke hva jeg gjør! Og ikke kall meg kjære!
Selvfølgelig var ikke Astrid Helene av dem som endret seg. Med treffende og tidvis bitende kommentarer brakte hun ofte Marie til kokepunktet, noe som førte til uenigheter og en viss kjølighet mellom Halvard og hans mor. Helt til en kveld på Nationaltheatret da Marie fikk høre:
Maribeth, du er blitt en ekte dame! Det er samværet med Astrid Helene som gjør det! For en kvinne! For en smak, for en stil! Tenk at hun har fått en slik yndig kopi!
Sammenlikningen likte ikke Marie, men komplimentet satt i. For Astrid var virkelig stilens dronning, og Marie lærte å akseptere henne. Hun var fornuftig og tok lærdom, selv om hun iblant kunne bli lettere irritert over bestemte personer.
Hun holdt avstand til svigermor, men var alltid høflig og korrekt. Da Ingebjørg ble født, glemte hun helt klagene. Astrid elsket sitt barnebarn, og brukte tid på henne nåranledningen bød seg.
I en familie gjennomsyret av kunst unntatt Marie, som var tannlege hersket det nå ro og omsorg. Ingebjørg fikk mye oppmerksomhet av både bestemor og far, mens moren var streng, men ønsket datteren bedre vilkår enn hun selv hadde.
Marie fortalte aldri om fortiden ikke engang til mannen. Han visste det meste i grove trekk, men aldri detaljene. Halvard var klok, og da han forsto at dette var et lukket kapittel for Marie, nevnte han det aldri igjen, noe hun var evig takknemlig for. Hun brøt all kontakt bakover og rettet blikket mot nåtiden.
Marie hadde ingen kontakt med sin mor. Årsakene var alvorlige, men å rippe opp i fortidens sorg ønsket hun ikke. Det holdt at hun hadde et lite smykkemedaljong rundt halsen inni lå et bilde av en vakker, krøllete liten gutt. Medaljongen åpnet hun aldri lenger. Klarte det ikke… Marie husket smertelig godt den varme sommerdagen, da sønnen bare var to år og bestemor, betrodd rollen som barnevakt, forlot ham alene et øyeblikk for å handle melk. Åpne vinduer, en seng flyttet nærmere luften… Hun ville aldri tilgi seg selv for at hun ikke tok fri fra studiene. Den dagen var det eksamen da hun kom hjem var livet hennes slutt før det egentlig begynte.
Hun skilte seg straks fra ektemannen, som hadde vært ute på forskningsekspedisjon og ikke engang rakk hjem til avskjed. De hadde bare bodd sammen tre år, og Marie visste godt at barnet aldri hadde bundet dem sammen som hun hadde håpet; skilsmissen var bare et tidsspørsmål.
Da papirene var signert, pakket hun kofferten og forlot for alltid byen der hun hadde vokst opp. Fra øyeblikket hun mistet morsrollen, følte hun seg utlevd. All smerte hun kunne tåle virket allerede utstått, og bare asken var igjen…
Så kom Halvard inn i livet hennes.
Han møtte opp på tannlegekontoret hennes, holdt seg til en øm og hoven kinn.
Hvor lenge har det vært sånn?
En ukes tid nå…
Du oppfører deg jo som en unge! Voksne folk burde vite bedre! sa Marie irritert.
Helt sant! Jeg skjønner ingenting, svarte Halvard med et smil gjennom smerten.
Smilet fikk Marie til å bråstoppe, og hun forvekslet til og med instrumentene noe som aldri hadde skjedd før. Hun rødmet så dypt at Halvard diskret vendte blikket bort. Det var stille og saklig på kontoret, men i bevegelsene hennes vendte det tilbake en letthet hun ikke hadde kjent siden tapet av den lille gutten.
Lenge hentet Halvard henne på jobb, fulgte henne hjem, og de trengte knapt ord for å forstå hverandre. Da han fridde, nølte Marie:
Jeg har det så godt med deg… Men jeg vet ikke om jeg kan gjøre deg lykkelig…
Hvorfor i all verden ikke?
Jeg vil ikke ha flere barn.
Hvorfor det?
Jeg kan forklare deg. Men bare overfladisk. Marie var sammenbitt. Så får du tenke. Hvis du ikke dukker opp i morgen, har jeg forstått. Snakk med moren din om det også, du er jo så glad i henne? Kanskje hun har et råd.
Halvard spurte aldri sin mor. Han var voksen, og Astrid var ikke en som blandet seg ubedt. Unntaket var kun Marie, mye senere. Astrid spøkte ofte: Siden hun gikk av som ballerina, hadde hun blitt utholdelig akkurat som klassiske vitser. Hun gikk tidlig av med pensjon, rakk to giftermål etterpå, før Halvard kom og fortalte han skulle fri.
Da beskrev Halvard alt om Marie som det var. Astrid ristet asken ned i sin pene, tynne kaffekopp av porselen og ble mørkere i blikket for hvert ord. Til slutt sukket hun tungt og spurte:
Elsker du henne?
Ja.
Ja, så hvorfor tviler du? Kjærlighet er en skatt som ikke kommer til alle. Uansett hva du må betale for den, vil det aldri være nok. Husk det: aldri nok. En ekte skatt er aldri lett å bære av og til er den uutholdelig tung. Men tro meg, du finner styrken du trenger så lenge du forstår verdien.
Du tror det?
Jeg vet.
Samtalen endte der. Halvard tok Marie med til moren, hun fikk et kindkyss og ble kjørt til Astrids personlige sydame. Etterpå hentet Astrid frem en gammel smykkeskrin fra den antikke kommoden som tilhørte Halvards bestefar.
Her er arvesmykkene i Torgersens slekt.
Nei takk, det passer seg ikke…
Jovisst passer det. Du er en av oss. Plukk ut det du liker best. Men forstå at dette er ikke jåleri det krever klokskap å bære slike smykker.
Hvordan da?
Bestemor lærte at man går ikke på markedet med diamanter. Med mindre det er på Grønland der må man glitre så grønnsakstandene får vondt av misunnelse og gir deg rabatt!
Marie lo, og for første gang på lenge kjente hun på ekte gledeslatter.
Astrid lærte henne mye, og Marie var egentlig inderlig takknemlig til tross for at hun tidvis ble arg. Da hun oppdaget at hun var gravid, var Astrid den første hun betrodde seg til.
Du ser litt grønn ut, Marie. Hva er det? Astrid var akkurat hjemkommet med enda en ektemann, på besøk for å høre nytt fra sønnen.
Halvard var ikke hjemme, men Astrid fikk snart Marie til å vike unna innvendingene og flykte inn på badet. Da hun kom ut, hadde Astrid skjønt alt.
Du skal ha barnet hos Solveig. Hun er landets beste fødselslege. Henne kan jeg stole på. Hvorfor er du redd?
Jeg vet ikke om jeg klarer det…
Marie, jeg skal bare si det én gang: Ikke vær dum. Takknemlighet til Gud, til skjebnen hva det skal være. Så går du på og husk, jeg skal passe på deg og barnet ditt så lenge jeg lever! Skjønner du?
Ja… Takk…
Spar takken til jeg blir en sur gammel kjerring som bare plager deg med klaging. Da kan du minnes dette «takket»!
Avtale!
Ingebjørg Torgersen ble født frisk, høyrøstet og helstøpt. Astrid møtte henne utenfor fødeavdelingen, dro blonden til side og lo:
Et mesterverk! Bra jobbet, Marie!
Astrid holdt det hun lovet. Det fantes ingen bedre hjelper. Ballettdivaen Astrid kom, kastet bort pelsfrakken, fylte et kar med vann, rev såpa til flis for sånt gammeldags såpestykke, sies det, vasket best og tok stell av småklærne. Siden badet hun Ingebjørg, kysset små, rosa tær, og sukket som enhver bestemor:
Min skatt! Min skjønne! Måtte du alltid være frisk!
Balde og strid ble glemt.
Marie hadde endelig fått det hun lengtet etter: Familie, hjem, og en slags ro.
Nei, lille Peder glemte hun aldri. Halvard tok henne to ganger årlig til hennes hjemsted, men byen besøkte hun aldri. Hotell på landet, rask handling, og straks tilbake.
Slik gikk årene, helt til Ingebjørg fylte ti og Marie fikk brev fra sin mor.
Hva som sto i brevet, betrodde Marie kun Astrid og ba om råd.
Reis. Du får aldri glemt, neppe tilgitt. Men det er moren din. Prøv å huske tiden før alt gikk galt. Var det noe godt der? Snakk med moren du kjente som barn. Vi er alle feilbarlige. Sjeldne feil er fryktelige, men vi gjør dem, alle sammen. Jeg ber deg ikke tilgi i ett kast, men samtalen trenger du ikke din mor. Ellers tygger du på dette resten av livet, og ingen hjelp får Ingebjørg av det. Husk: jeg støtter deg alltid.
Neste dag tok Marie avskjed med Halvard, lot Ingebjørg være hos Astrid og reiste hjem.
Samtalen ble kort. Moren våknet kun så vidt, klemte datterens hånd og hvisket: Tilgi meg.
Noen dager senere kom Marie tilbake. Astrid så henne i døra og nikket fornøyd:
Bra gjort. Riktig gjort.
Ro burde kanskje nå ha senket seg. Men Marie fant den ikke. Det Astrid snakket om frykten krøp rundt hjertet som seig spindelvev.
En uro… så altoppslukende at Halvard til slutt bad Marie roe seg.
Du er for überbeskyttende, Maribeth. Ingebjørg trenger sitt egentlige liv nå, egen vennekrets og hobbyer. Familien rekker ikke i lengden.
Hva mener du? Marie skrumpet sammen som en katt.
Jeg ber deg bare: Gi henne litt frihet!
Sier du! Er du likegyldig til hvordan det går med datteren din?!
Slett ikke! Men du lar frykten styre livet hennes!
Det kan skje noe! Hun er ei jente! Hva om jeg mister henne også?! Jeg overlever det ikke!
Hvorfor tror du sånt skal skje?
Fordi alt kan skje! Hvem kan sove etter det?!
Halvard hadde ingen råd. Han elsket sin kone, men Maries skrekk hang over hele husholdet.
Hjelpen igjen Astrid.
La jenta begynne på dans, sa hun.
Hvorfor det? Hun har allerede fullt program med kurs og øving.
Skrot alt! Dans. Pardans.
Er det viktig?
Veldig!
Greit, jeg prøver.
Slik fikk Ingebjørg sitt nye prosjekt. Og Mads.
En smålubben, keitete gutt, ført til dansestudio av bestemor, ble satt i par med henne.
La dem lære. Begge er for store, resultatet blir så som så, mumlet trenerne, uvitende om Ingebjørgs pågangsmot.
Tre år senere vant Mads og Ingebjørg sitt første trofé. Noen år til, og paret reiste på turneringer over hele landet.
Mads vokste og ble kjekk; han så ned på den nette partneren og alle dommere tippet romantikk mellom dem.
Ingebjørg smilte lurt og verken benektet eller bekreftet. Hun ante ikke at moren allerede la planer for mange år fremover.
Først etter avgangseksamen fikk hun høre om dem.
Jeg har bestemt meg; blir medisin, sa Ingebjørg en kveld.
Hun hadde aldri hatt problemer på skolen, men trengte tid til å velge.
Vi trodde du hadde andre planer. Marie smilte, men smilet var så underlig at Ingebjørg fikk frysninger.
Hvilke planer? Jeg har ikke sagt noe.
Nei, men jeg har snakket med Mads foreldre.
Og?
Tre måneder til forberedelser. Bryllup til høsten så nydelig! Jeg snakker med bestemor om lokale; hun kjenner mange og får det sikkert ordnet.
Bryllup? Ingebjørg smalnet øynene. Hvem skal gifte seg? Mads?
Nå er du søt! Selvfølgelig! Dere blir et nydelig par, både på dansegulvet og i livet! Herlig, ikke sant?
Hadde du ikke tenkt å spørre meg? Ingebjørg så kaldt på moren.
Jeg trodde det var bestemt, vesla.
Ikke kall meg vesla! svarte Ingebjørg kort.
Hun grep bagen og gikk ut, uten å se seg tilbake, og Marie fikk først på kvelden vite at datteren hadde flyttet inn hos bestemoren.
Astrid var fåmælt.
Hva trodde du? Ingebjørg er ingen leke. Du bestemmer ikke alt og setter henne i brudekjole etter eget hode. Marie, jeg kjenner deg jo ikke igjen!
Det trenger du ikke. Det er mitt barn! Jeg vil hun skal være lykkelig! Mads elsker henne!
Elsker hun ham? Mener du virkelig hennes mening ikke teller?
Jeg vet best hva som er riktig for henne. Hun vet ikke helt selv ennå.
Virkelig? Hun vil bli kirurg. Ganske respektabelt. Hva har du mot det?
Alt! Hun får studere, men først bryllup. Da blir jeg rolig!
Hvordan da? Hva endrer det?
Hun får en mann. En støttespiller! Jeg sover trygt fordi Mads tar vare på henne.
Jeg skjønner din bekymring, men ikke dette burbehovet. Dette ekteskapet blir et bur. Gullbur, men fortsatt bur for det er ditt valg, ikke hennes. Det vet du.
Denne diskusjonen er meningsløs. Bryllup blir det.
Vi får se, sa Astrid og lo. Du kjenner ikke din datters vilje.
Og det fikk Marie se. Etter samtalen på verandaen pakket Ingebjørg sakene og flyttet til bestemor, til morens store sorg. Marie sluttet å svare på anrop, kom aldri på besøk, og fikk først fra Halvard vite at Ingebjørg var tatt opp til sitt drømmestudium.
Maribeth, hvor lenge skal dette vare? Vil du gråte i natten og klemme puten hennes, i stedet for å holde rundt datteren din? Slutt å lide prøv å få det godt med henne igjen! Jeg så dem i går. Hun spurte etter deg og hun er bekymret, hun også.
Jasså? Påstår du hun bryr seg om meg?
Marie! For første gang hevet Halvard stemmen. Dette går for langt! Hun er ditt eget kjøtt og blod! Du har ønsket henne så sårt! Hva har skjedd siden du skyver henne unna?! Tror du jeg ikke ser at du lider? Så si meg hvorfor! Jeg forstår ikke!
Jeg forstår det ikke selv! Marie brast ut. Jeg vet ikke hvordan jeg får det tilbake… Jeg… Halvard, du har rett. Jeg kan ikke puste uten henne. Det er så vondt at jeg føler det er mørkt hele tiden. Som den gangen med Peder…
Nå holder du! Halvard tok Marie om skuldrene og ristet henne lett. Ingebjørg lever! Og hun venter på deg! Gjør deg klar!
Hvorfor? Til hva?
Jeg kjører deg til datteren din. Slutt å tro at alt i livet er opp til deg! La barnet ditt få leve, ikke hold henne som en skjør porselensrose bak lås og slå!
Kanskje var det alvoret han viste, eller bare ordene Marie gjorde som ønsket.
De forsonet seg. Hva som ble sagt bak låst dør mellom Marie og Ingebjørg er deres hemmelighet, men Halvard forsto alt da han så deres røde, hovne neser og kinn fulle av kyss.
Men skjebnen synes aldri å finne roen nok. Mens Ingebjørg gikk stødig mot målet sitt, fant livet straks på noe nytt, slik at selv Astrid lo overrasket.
Ingebjørg Halvardine, de har kjørt inn en akutt blindtarm.
Greit! Eller, nei, egentlig ikke men jeg kommer!
Ingebjørg drakk opp kaffen, strakk seg og gikk til mottaket. Vakten var nært over, men operasjonen ville hun ha erfaring måtte til!
Du?!
Ja… Mads smilte forsiktig, men krøp sammen av smerte.
Såpass! Stoler du på meg?
På deg? Alltid!
Uten testament og drama?
Ingebjørg, du er så teit.
Og hvordan…
Tre år senere åpner Ingebjørg porten til barndomshjemmet, og en liten gutt tripper opp mot trappen.
Skal vi se om du klarer å løpe til bestemor? Mamma, fang ham!
Lille Peder hviner av fryd og løper mot åpne armer.
Gullet mitt! Så kjekt å se deg!
Mamma, hei! Er bestemor hjemme?
Jada! Marie gir barnebarnet en klem og ler. Hun er på reise i Nord-Norge! Ny kjæreste!
Oi, for en oldemor! Hvem nå da?
Kunstner, tror jeg. Eller skulptør? Ikke spør hun forteller selv alt når hun kommer. Og hvor er Mads?
Parkerer bilen.
Supert. Kjøttet er snart klart, far steker eplekake. Vask hendene og kom til bordet! Jeg legger Peder litt først, og så kommer jeg!
Selvsagt! Du blir nok sittende og synge for ham!
Er det så ille? Marie smiler og kysser barnebarnet.
Det er akkurat slik det skal være, mamma!
