Vår bestemor har rundet åtti år. Forrige uke kastet hun broderen min og kona hans på dør, og siden den gang har hun nesten ikke snakket med noen. Hvis jeg ringer for å si vi har tenkt oss innom, legger hun bare på røret tvert. Hun åpner faktisk ikke døra for noen lenger.
Hvorfor broderen min og kona hans plutselig flyttet til en leilighet på Bjølsen for å leie, vil han ikke engang fortelle. For å være ærlig var det ingen som ble overrasket. Han har alltid vært litt slepphendt med både ansvar og lommebok.
Så snart bestemor fikk leiligheten for seg selv, samlet slekta seg til familiemøte hos tante Berit på Lørenskog. Bestemor selv gadd naturligvis ikke møte opp. Det store spørsmålet var: Hvordan skal hun klare seg alene i den alderen?
Tante Gerd mente løsningen var enkel: Hennes tretti år gamle arbeidsledige datter Silje kunne flytte inn og stelle for bestemor dette var omdiskutert, for Silje er ikke akkurat kjent for å være særlig pliktoppfyllende eller hjelpsom.
Tante Turid hadde funnet en liten hybel til bestemor på Rodeløkka, så kunne leiligheten brukes av noen yngre i familien. Hun har jo bodd så billig, sa Turid, og nå må hun lære å prioritere. Ikke alle har råd til tre rom og sted for å strikke, liksom!
Onkel Per meldte seg frivillig til å hjelpe, under dekke av godhet, så kunne sønnen hans flytte inn. Må innrømme, det har jo en viss logikk at noen yngre bør få sjansen til egen bopel. Men alle disse forslagene var pakket inn som omsorg for bestemor, naturligvis.
Jeg er veldig bekymret for mamma, sa Per, og på denne måten får hun kyndig og kjærlig oppfølging.
Bestemor har forresten allerede bodd med én av Pers sønner, så å flytte på enda et barnebarn var ikke akkurat fristende. Pappa, fornuftig som alltid, foreslo å la bestemor bestemme selv hvordan hun ville leve. Da ble det ramaskrik i hele slekta.
Tante Gerd gjorde seg tyngst, så til slutt måtte alle bare gå med på at Silje skulle flytte inn. Silje begynte å pakke kofferten og sendte straks en sms om familievedtaket bestemor svarte med å slenge på røret.
Silje tok så trikken til Torshov for å planlegge store interiørendringer, men det gikk ikke helt etter planen. For bestemor åpnet nemlig ikke døra. Hun hadde derimot satt et stort glass med syltede rødbeter utenfor som gave, og det var det.
Hvordan i huleste skal hun klare seg helt alene? utbrøt Silje indignert. Hun sier at hun aldri har levd for seg selv på åtti år, og nå vil hun plutselig begynne nå! Hva hvis det skjer noe? Hva om hun blir syk? Ensomhet er da farlig!
Bestemor tenker visst ikke på noen! Ingen samvittighet har hun! Hun har jo alltid bodd med foreldrene, bestefar, ungene, barnebarna, til og med barnebarnas koner. Og nå skal hun plutselig bo alene i en diger leilighet på St. Hanshaugen? Helt hårreisende! Det er på høy tid å gi plassen videre til neste generasjon!
Pappa var den eneste som hadde vettet i behold. Han skjønte at det ikke var bare å flytte bestemor. Han hadde et forslag: Teknologien får løse saken! For joda, det er mye som kan skje i den alderen, og slekta hadde ikke engang reservenøkler. Etter at hun kastet barnebarnet ut, hadde bestemor til og med skiftet alle låsene. Hver dag er jo et mini-lotteri i den alderen.
Med mammas godkjenning fikk pappa satt opp et kamera i gangen hjemme hos bestemor. Nå kunne alle bekymrede slektninger følge henne på vei til postkassa, med egen kanal på mobil. Bestemor selv tok det med krokodillesmil og lagde grimaser til kameraet når hun gikk forbi.
Hun betalte gjerne strømregningen selv, hun var jo blitt eneste forbruker. All praktisk hjelp takket hun høflig nei til bare hun fikk være i fred. Nå ble til slutt de fleste fornøyd: Teknologi hjalp nemlig bestemor til å kvitte seg med uønskede gjester.
Så alt løste seg til det beste. Bortsett fra at bestemor fortsatt ikke slipper noen inn. Ikke engang på en kopp te. I går var jeg innom og måtte plukke opp et syltetøyglass ved inngangsdøra. Typisk bestemor; hun frykter fremdeles å miste friheten og uavhengigheten sin. Jeg håper bare hun snart slår seg til ro og åpner døra for litt hyggelig besøk igjen.
