Vet du, jeg må fortelle deg en historie fra bygda vår, som satte ting helt på hodet for folk her: Broren til Sigrid ja, Sigrid fra nabogården endte opp som ektemannen hennes. Naboene hilste knapt da ryktene begynte å gå i grenda. De slå sammen gårdene sine, satt opp et gjerde rundt og jobbet sammen på jorda og i fjøset. Men livet til Sigrid tok en uvending for alltid den dagen hun gikk inn i kirka. Noen folk får en lett og lykkelig sti å gå, mens andre må gjennom motbakker det er umulig å fatte ingen vet hvor de havner til slutt.
Sigrid husket ikke mora si, hun døde under fødselen. Faren Einar ble alene med den vesle jenta, og ingen familie fantes i nærheten. Noen mente han burde sende henne på barnehjem, men Einar slo hardt ned på det. Sigrid var alt han hadde, hans egen lille sol og håp for framtida.
En som ofte kom på besøk til dem, var nabokona Ingrid enke, med en sønn på tretten. Hun kom med kveldsmat, badet Sigrid, matet henne og bar henne rundt når hun gråt. Det første ordet Sigrid sa mens hun så med blå barneøyne opp på Ingrid, var “mamma”.
Ingrid ble helt perpleks. En rar varme gjennomsyret kroppen hennes, og Einar fikk tårer i øynene. “Hørte du det, Ingrid? Hun kalte deg mamma,” sa han mykt. “Kanskje du skal bli det?” Han så forventningsfullt opp på henne. “Vi får snakke om sånt seinere. Kom, la oss spise kvelds først,” mumlet Ingrid, ganske rød i ansiktet.
Ingrid var ti år eldre enn Einar, men det var ikke alderen som bekymret henne mest. Hun visste ikke hvordan sønnen hans, Olav, ville reagere på en slik nyhet. Men Olav, fornuftig som gamle gubber, svarte: “Vi er jo egentlig allerede en familie, ikke sant, mamma?”
Så de slo sammen gårdene sine. De arbeidet jorden, drev dyrene og oppdro barna med respekt og varme. Ingrid fikk stadig mer lys i øynene, det var lett å glemme at hun var eldre enn Einar. Men freden varte ikke evig. En dag skulle Einar stelle hesten han striglet manen, og så før han skjønte ordet av det, fikk han et spark så han raste i bakken. Han hylte høyt i smerte. Ingrid kom løpende ut og fant ham sammenkrøket på tunet. De fikk ringt ambulansen, og på sykehuset gjorde de alt de kunne i tre døgn, men Einar sto det ikke over
Ikke før hun var førti var Ingrid enke for andre gang. Olav begynte på yrkesfag og fikk hybel, mat og det meste de trengte, så Ingrid kunne ta seg av Sigrid som fortsatt trengte henne.
Olav, som var så glad i Sigrid, pleide å kjøpe små gaver til henne for stipendet. Sigrid løp ham i møte på tunet hver gang han kom hjem. En dag hadde han med seg en dukke. Sigrid krøp rett opp på fanget hans og sa: “Takk, pappa.” Det skar litt i Ingrid, og hun så sønnen sin stivne til. “Ikke tenk på det, Olav. Hun har sett bilder av faren sin. Jeg sa han var langt borte. Hun ser deg kanskje som pappaen sin innimellom, men det går nok over,” prøvde hun å forklare.
Men Sigrid fortsatte å si pappa, og etter hvert reagerte ingen på det.
Da Olav var ferdig med yrkesskolen, tok han militæret og kom så hjem igjen mer moden, mer voksen, og rimelig kjekk. Ingrid ventet spent på at han skulle finne seg ei jente, men årene gikk, og Olav virket uinteressert. Han holdt seg hjemme, skrudde og bygde om alt mulig. “Jeg gjør det for Sigrid, ser du ikke hvor flott hun begynner å bli? Snart kommer frierne på tunet,” spøkte han.
Men plutselig en høstdag, mens Ingrid drev med potetene, besvimte hun. Hun skylte på slit, men neste dag klarte hun ikke å reise seg opp. Hun var kvalm, svimmel, føttene lystret ikke. Olav fikk henne inn til Rikshospitalet, og beskjeden de fikk var som et slag i magen: Svulst i hjernen. Alt falt sammen for Olav. Hva nå? “Jeg tror det beste er å ta henne med hjem, la henne få dø i sine egne omgivelser,” sa legen stille.
Ingrid tynte bort i sengen, og Sigrid var hos henne dag og natt, tørket tårer og kunne ikke fatte livet uten mora si.
Før Ingrid døde, ville hun snakke alene med Olav. Med svak stemme ba hun ham: “Vær så snill, aldri forlat Sigrid. Egentlig er dere ikke i slekt, forstår du? Ingen vil gjøre henne lykkeligere enn deg. Og du vil ikke finne større lykke noen andre steder.” Etter begravelsen surret Ingrids ord rundt i hodet til Olav, og først etter hvert skjønte han at mora hadde bedt ham om å gifte seg med Sigrid. Men hvordan kunne han det? Han hadde jo vært både broren og pappaen hennes og nå skulle han bli ektemann? Ikke søren, tenkte han.
Olav flyttet til sitt eget hus og ordnet alt på sin måte. Sigrid skjønte ikke hva hun hadde gjort galt hvorfor unngikk Olav henne nå? Hun savnet stemmen hans, latteren, og snakketimene. Hun holdt på å svime av da hun kom hjem og så at han hadde satt opp et gjerde mellom dem.
En dag fikk Sigrid bonus på jobben ved regnskapskontoret i kommunen. Hun kjøpte sjampanje, kake og banket på hos Olav. Strålende og spent sa hun: “Skal vi feire min første bonus, Olav?” Hun ble rød i kinnene, hjertet dundret.
Olav ble stående som frosset, klarte ikke si noe. Nå var han sikker på følelsene han elsket Sigrid. Hadde mora forstått dette lenge før ham?
Sigrid brøt den pinlige stillheten. Hun famlet med ordene, sa at dette sikkert ikke var riktig, kanskje syndig til og med, men hun elsket ham og ingen andre kunne fylle det tomrommet.
Den søndagen gikk Sigrid til skrifte. Presten lyttet, og sa ja til at de kunne gifte seg blodsbånd var det jo ikke.
Så han som hun kalte både bror og pappa, ble mannen hennes. Nå har det gått tretti år. De har oppdratt to sønner og gleder seg over fire barnebarn. Folk i bygda likte å sladre, men de to vet at så lenge hjertet elsker, må man bare være tålmodig og overskride dømmende blikk. Det gjelder å ta vare på kjærligheten, så den ikke slukner gjennom årene.
Og en ting vet Sigrid og Olav sikkert: Det er nå slik fra Gud er meningen et morshjerte tar aldri feil, spesielt når det gir sin velsignelse til et godt liv.
